Øverst i Brautvegen og inn på en grusvei ligger et gårdstun med flere hus. Utenfor det ene er det en fersk grav i hagen.
– Jeg er både sint og lei meg for at ingen ville stoppe for å hjelpe meg, fortviler 13 år gamle Snorre Olaus Wulvig-Mæland.
Han hadde akkurat kommet hjem etter å ha spilt i korps på skolen på selveste 17. mai, og korpsuniformen var fremdeles på.
Moren, Hanne Wulvig, forteller at hun fikk en telefon fra datteren som trengte å hentes på en annen skole, og kjørte ut for å plukke henne opp.
Da de kom tilbake, gikk ikke hundegrinden skikkelig i lås. Hunden Emil, av rasen tibetansk spaniel, kom seg ut og løp opp mot veien – med Snorre Olaus hakk i hæl.
En bil, som skal ha kommet fra retning Horpestad, kjørte på hunden. Ifølge Snorre Olaus viste den heller ingen tegn til å stoppe.
– Følte meg helt alene
– Jeg løftet Emil opp fra veien og la ham på gresset. Da så jeg iallfall fem biler som kjørte forbi meg. Ingen stoppet for å sjekke hva som hadde skjedd, eller hvorfor jeg satt der i gresset, fortviler 13-åringen.
Hunden døde på stedet.
Mor Hanne Wulvig forteller at det kan være flere grunner til at sjåføren som kjørte på hunden ikke stoppet, men hun reagerer på at det også var andre biler som ikke stoppet.
Etter lov om dyrevelferds § 4 er alle som påtreffer et dyr som er sykt, skadet eller hjelpeløst pliktig å hjelpe, og å melde fra. Det er ikke straffbart om folk ved et uhell skader et dyr, men det er straffbart om en ikke melder fra om det.
– Det er klart at ulykker skjer, men jeg vil gjerne oppfordre alle til å være oppmerksomme på omgivelsene sine og se om det er noen som trenger hjelp, enten det er i trafikken eller andre steder, legger Wulvig til.
– Vi gjorde det skikkelig
Selv om familien Wulvig har flere hunder, har Emil en spesiell plass i hjertet hos 13-åringen.
– Emil var en veldig kosete hund. Jeg kalte ham Noodles, fordi han «smeltet» i armene fordi han koste seg sånn. Det var ofte det vi gjorde, forteller Snorre Olaus.
Hunden ble begravet bare noen timer etter påkjørselen.
Graven har Snorre Olaus Wulvig-Mæland pyntet selv – med stein og tulipaner. Hans beste venninne, Hanna Bilstad Ask, ville være med for å hjelpe.
– Etter at vi hadde snakket sammen i telefonen, sendte Hanna meg en melding for å spørre om hun skulle ha på finklær. Jeg satte veldig stor pris på at hun var der med meg for å gi Emil en fin seremoni. Vi gjorde det skikkelig, understreker han.