Det begynte med en telefonen helt ut av det blå: Det var journalisten Gøril Grov Sørdal fra NRK Vestland som ringte og ville snakke med Tone Rangen.
Feil navn
NRK-journalisten Sørdal hadde i 2019 og 2020 vært med på å tilbakelevere gjenstander beslaglagt fra 29 norske fanger internert i tyske leire under krigen. Gjenstandene hadde blitt nitidig katalogisert med tysk presisjon og satt på lager.
I kaoset som oppsto da fangene endelig ble frigjort i 1945, fikk de aldri tingene sine tilbake.
Siden den gang ble de liggende i et arkiv i Bad Arolsen i Tyskland, ved det som er verdens største senter for ofrene for naziforfølgelsen: Arolsen Archives. Den dag i dag jobber arkivet med å spore opp og svare på spørsmål om skjebnen til personer som ble ofre for nazistene.
Da arkivet fikk hjelp fra Sørdal med å levere tilbake gjenstandene til etterkommerne av 29 norske fanger, resulterte det i NRK-saken «Konvoluttene som aldri kom hjem». Konvoluttene var beslagskonvolutter fangene hadde lagt tingene sine oppi, og skrevet navnet sitt på.
Nå hadde arkivet på nytt tatt kontakt med journalisten, med spørsmål om hun kunne hjelpe til med å spore opp etterkommerne etter en fange som het Elias Rinne.
Det viste seg etter hvert at tyskerne mest sannsynlig i alle år hadde tolket skriften på beslagskonvolutten feil: Rett navn var Elias Reime fra Varhaug, Tone Rangens far.
Fluktforsøk
Da Tyskland invaderte Norge under andre verdenskrig, var det mange unge menn som drømte om å rømme landet og slåss videre mot okkupasjonsmakten.
Høsten 1941 planla en gruppe jærbuer å rømme over til Shetland fra Obrestad havn. Men tyskerne rullet opp planene, og arresterte de involverte. Flere av dem ble dømt til døden.
Så langt en kjenner til, hadde ikke Elias Reime planer om å rømme fra gården og dra til Shetland. Men 17. oktober 1941 fant tyskerne drivstoff gruppa skulle bruke på overfarten hjemme hos ham. Dermed ble også Reime arrestert.
I papirene til okkupasjonsmakten oppgis arrestasjonsgrunnen som fluktforsøk.
Først ble han satt i den norske fangeleiren på Grini. Sommeren 1942 ble han overført til det tyske fengselet Hamburg-Fuhlsbüttel, et tukthus som tidvis også fungerte som satelittleir for konsentrasjonsleiren Neuengamme.
9. mai 1944 ble han overført til tukthuset Luckau. Han skal også ha vært i konsentrasjonsleiren Neuengamme før han i 1945 endelig ble frigjort og sendt hjem med de hvite bussene.
Preget
Tone Rangen er Elias Reimes yngste datter. Faren hennes fortalte aldri særlig mye om hva han hadde opplevd under krigen, men det hendte det kom noen drypp. Fangetilværelsen var preget av hard disiplin, lite mat og tvangsarbeid både i steinbrudd og torvmyr.
– Det er klart at det var en tøff opplevelse for ham. Han var nok noe merket av det. Det vil jo være naturlig for de fleste, sier Rangen til Jærbladet.
De gangene han sa noe, var det ikke alltid barna hans var klare for å høre.
– Det kunne hende, dersom vi ikke ville spise maten, for eksempel, at han sa noe om hva slags mat de hadde fått servert. Men da opplevde vi det først og fremst som at vi fikk kjeft, forteller Rangen.
Det er først etter at hun ble litt eldre at det virkelig gikk opp for henne hva faren hadde gjennomgått og hvordan det preget ham.
– Han måtte betale en høy pris. Det forstår jeg mye bedre nå som jeg er godt voksen selv. Vi ser at det er mange ting vi skulle spurt ham om, som vi aldri gjorde, sier Rangen.
– Forsto ingen ting
Hun forsto lite da det ut av det blå kom telefon fra en NRK-journalist, men etter hvert ble det klart: Da faren hennes ble arrestert i 1941, hadde han hatt på seg lommeuret sitt. Det hadde tyskerne tatt i beslag.
Nå, 80 år etter at Elias Reime først ble sendt til Tyskland, hadde tyskerne endelig kommet på sporet av etterkommerne hans.
– Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde aldri hørt om noe ur. Men vi hadde en lang drøs, og etter hvert tilbød hun seg å hjelpe oss med å få uret hjem, forteller Rangen.
Rangen takket ja.
Etter litt papirarbeid tok det bare en drøy uke før Rangen fikk en pakke på døra. I den lå det et lommeur, og hele 106 dokumenter som kunne knyttes til farens fangeopphold.
Hun har prøvd å se litt på papirene, men det går seint
– Jeg kan ikke tysk, så jeg forstår ikke noe særlig av dem, sier hun til Jærbladet.
Ingen søsken visste noe
Elias Reime var far til sju barn. Tone Rangen er yngst. Den eldste, Tor Reime, falt fra i 1969. Få dager etter at pakken kom til Nærbø, samlet alle de gjenlevende søsknene seg hjemme hos Rangen.
– Dette var det ingen som hadde forestilt seg. Ingen av oss hadde noen gang hørt ham snakke om klokka. Han regnet nok med at den hadde tyskerne tatt for alltid, sier Rangen.
Alle var framme med telefonen for å ta bilder og sende videre til resten av familien. Sammen ble søsknene enige om at lommeuret skulle gå til Rangen, som er yngst i flokken.
Lommeuret har for lengst stanset, men Rangen har vært hos urmakeren, som mener at det ikke skal så mye mer til enn en liten rens før det kan tikke og gå igjen.
Urmakeren har også festet glasset skikkelig. Det er gult og preget av tidens tann, men det vil ikke Rangen gjøre noe med.
– Jeg vil ikke skifte glasset. Jeg vil det skal være den klokka som far hadde, sier hun.
På sikt vil Rangen gi lommeuret en hedersplass i stua, men hun venter litt.
– Det er kanskje noen som vil se nærmere på den først, sier hun.
Fant bevis
Det har yngstesønnen gjort allerede. Da han gjorde det, fant han bevis på at det faktisk var morfarens lommeur, og ikke bare et ur som ved en feil hadde havnet i beslagskonvolutten med morfarens navn på.
Ved å blåse opp bilder han tok med mobiltelefonen, kunne Rangens sønn se at navnet til morfaren sto inngravert på uret.
Hun sier det er merkelig å tenke på at det i 80 år har ligget et minne etter faren i et tysk arkiv - en gjenstand barna hans ikke en gang ante eksisterte.
– De som hører om dette, sier det er en helt utrolig historie, sier Rangen.
Hun synes det er fantastisk at det fremdeles er folk som jobber med å løse disse gåtene, så mange år etter krigen.
– Utgangspunktet er sørgelig, men det er en gladsak at klokka har kommet hjem. Dette var det over hodet ingen av oss som hadde drømt om.
Samtidig er det ikke fritt for at lommeuret bringer krigens grusomheter nærmere. I disse tider, får det tankene til å vandre.
– Når du ser de grusomhetene som foregår i Ukraina nå, tenker du automatisk at sånn var det for mange i Norge også, sier Rangen.