(RA Stavanger) – Det har jo vært close call, altså nære på mange ganger at jeg ikke har overlevd.
Artist Adele Erichsen, som vokste opp på Kvernaland, er snart 40 år, og tar ikke livet sitt for gitt.
En superkraft og en forbannelse
I musikkstudioet på Forus har hun akkurat hatt sangundervisning med en elev. Lokalet er ryddig, varmt og det lukter rent.
Alt er på stell – nesten.
Adele skjuler både fysiske og mentale smerter og to ulike diagnoser.
– må jeg jo bare få si at jeg både elsker og hater. Det er en superkraft og det er en forbannelse, begge deler. Mens -en er bare en grusom forbannelse. Det er ingenting positivt, utenom at jeg sitter her med deg nå, og får dele det.
Journalisten har fått møte midt i det tøffeste.
Det er bare én dag eller to siden det hele var bekmørkt.
Midt i det mørkeste delte hun en video på Instagram. Der fortalte hun brutalt og ærlig om hvor tøft livet kan være.
Opptatt av sannheten
– Jeg skalv før jeg publiserte det. Jeg var så redd for reaksjonene. Men trangen etter å ikke være alene, og hvis det finnes noen som kjenner seg igjen, vil jeg at de skal kjenne at de ikke er alene.
– Mange ganger tenker jeg at det er noe feil med meg, at jeg er gal eller dum, og jeg er så negativ til meg selv. Samtidig tror jeg at alle andre er perfekte.
Innvendig vokste følelsen av angst og pulsen gikk opp.
Adele beskriver ærligheten sin som «sannhets-Tourettes».
Store kontraster
– Jeg har fått så mye kjærlighet og kommentarer at jeg måtte se i kalenderen min og finne ut når jeg kan sette meg ned for å svare på alle.
Når det veldig mørkt, klarer hun ikke å være den personen folk vanligvis ser.
– Jeg isolerer meg og klarer ikke slippe noen inn. Dette er en stor kontrast til det jeg vanligvis er. Jeg er redd for at folk kjenner på at jeg ikke svarer dem. Men det er en del av sykdommen og det jeg står i. Jeg klarer ikke alltid å svare, selv om jeg vil.
Hun er så takknemlig for alle de fine meldingene hun har fått, all omsorgen og støtten fra familie, venner og følgere.
– Jeg har også fått meldinger fra menn, til tross for at jeg snakker om kvinnehelse. Det er vel så viktig at menn får en stemme for deres mentale helse. Hvorfor skal vi skjule noe, eller være så perfekte? Når livet er tøft, skal vi kunne si det.
– Det er kun ved å gå gjennom flammene vi kommer oss ut på andre siden.
Mobbing i ungdomsårene
Kontrastene i livet til Adele er store. Hun kan gå fra å være sterk og positiv til å bli suicidal.
Dette har hun slitt med helt siden hun var tenåring, uten å egentlig forstå hvorfor det var sånn.
– Fram til jeg var 15 år svelget jeg bare unna alt det vonde, noe som igjen resulterte i at jeg begynte å døyve med mat.
– Jeg ble mobbet for vekt og utseende, og da jeg døyvet med mat – ble det mitt første møte med rus.
Hun gråt ikke, men forsøkte å skjule smerten. Det utviklet seg en alvorlig spiseforstyrrelse.
–Jeg ble stor, og da ble jeg i hvert fall mobbet.
Starten på et «hormonelt helvete»
Som 15-åring begynte hun på folkehøgskole.
I ettertid skjønte hun at det var da PMDD-en slo inn for fullt.
– Det var starten på et «hormonelt helvete».
For Adele ble dette den nye normalen, og noe hun må gjennom hver måned. Ikke bare i dager, men uker.
Hun kaller det premenstruelle plager på steroider.
– Det er alvorlig PMS, og når droppet av hormoner skjer i kroppen min, opplever jeg de aller verste symptomene.
Sykdommen er usynlig, men Adele beskriver den som en svært alvorlig og dødelig sykdom.
– Du mister deg selv, angsten og paranoia er der. Jeg tror alle hater meg da, og jeg er selvkritisk, redd og sint.
Har prøvd «alt»
Den umenneskelige smerten Adele opplever hver måned, har gjort at hun mange ganger ikke klarer å stå i det.
Alkohol har vært et forsøk på å døyve smerten, og Adele har vært på rehabilitering i 2020 og i 2022.
Bipolar lidelse har vært vurdert som diagnose, men det stemte ikke. Søsteren hennes sa det ganske tydelig en dag: «Du er ikke bipolar eller alkoholiker, du har alvorlig PMS.
– Folk sier ofte at de har prøvd alt, men jeg føler på ekte at jeg har prøvd alt.
Hun har vært i terapi, prøvd medisiner, prevensjon, hormoner, naturmedisin, healing, Jesus og yoga.
– Ingenting hjelper, slår hun fast.
– Hva skjer når du drikker?
– Da får jeg fred. Men det kjipe er jo at det blir ti ganger verre dagen etterpå, for jeg tåler jo ikke alkohol heller. Jeg får angst av alt, og det følger med diagnosene mine. Når jeg drikker alkohol, løper hormonene løpsk i et hormonsystem som allerede er ødelagt, og da står det i spenn.
Hun tenker, og legger til:
– Det er viktig for meg å si at alle opplever PMDD forskjellig, og jeg har snakket med mange som får god hjelp. Noen har glede av antidepressiver i
– Noen kan få hjelp av medisiner, hormoner, kosttilskudd eller prevensjon.
Et godt liv
– Selv prøver jeg alt jeg kan å lage et godt liv. Jeg har for eksempel hatt opptil to år uten alkohol på det lengste.
– Når det blir så stygt at jeg vil dø, er alternativet enten polet eller begravelse om to uker. Jeg tuller ikke, det er blodig alvor.
Adele smiler likevel et tappert smil.
Hun har drevet med styrketrening, spist sunt og vært edru i mange uker. Likevel kan det tunge mørke komme over henne.
– «There is a purpose in the pain». Det gir ikke mening når du står i det, men kanskje etterpå. Akkurat når vi snakker om det nå, kjenner jeg meg rørt og heldig.
Hun får stå på scenen og synge, etter at hun ble kurert for sceneskrekk.
– Scenen er mitt fristed, og jeg har dette fantastiske studioet. Jeg får undervise og jeg kjenner på alt det gode.
Selv om hun er perfeksjonist, og alltid streber etter noe bedre, er hun glad for gode folk rundt seg.
Bærer på drømmer
– Hva drømmer du om for framtiden?
– Jeg har en enorm drøm om å bli mor. Grunnen til at jeg er syk, er jo fordi kroppen skal reprodusere, men det har jeg ikke fått gjort fordi jeg har vært så syk. Jeg blir 40, så jeg har ikke så god tid.
Og så drømmer hun om Grammy.
– Nå jobber jeg med egne låter og et helt album. Jeg drømmer om å fortelle historien min gjennom musikken, og fortsette å jobbe med mental helse som en stemme for de stemmeløse.
– Men mest av alt drømmer jeg om å bare ikke ønske å dø. Å kunne puste i løpet av en dag uten den gnagende smerten og stemmene som sier at jeg ikke skal være her mer.