At dette ble tema for oppgaven, handler først og fremst om Adrians egne erfaringer.
Den 17. mai 2022, midt mellom folketog og en feiring med lagkamerater i Notodden, fikk Adrian telefonen om at tvillingbroren hans, Sander, var død.
Han har vært åpen om hvordan dette har preget ham i tiden etterpå, og heller ikke lagt skjul på at det har vært mange tunge stunder.
– Jeg var 22 år gammel og langt borte fra resten av familien. Den dagen ble lagkameratene mine en helt avgjørende støtte, både for å ta vare på meg der og da, og for å hjelpe meg hjem til familien på Bryne, skriver han i innledningen.
Bor i Oslo
Adrian har spilt fotball siden 5-6-årsalderen, med far Alf Ingve Berntsen som trener. Vi snakker om Brynes berømte 1999-årgang, pluss én til i den store gruppa, nemlig ett år yngre Erling Braut Haaland. Filosofien var at flest mulig skal spille fotball lengst mulig, og samtidig kunne bli best mulig.
Fotball var – og er – en stor del av livet til 27-åringen, som hittil i karrieren har fått med seg 35 kamper for Brynes a-lag. I tillegg spilte han to sesonger for Notodden, og har også vært i Sandnes Ulf og Brodd og Oslo-klubben Lyn, hvor han var i 2024 og 2025.
Han bor fremdeles i hovedstaden, nå sammen med kjæresten Ingrid, og spiller for 2. divisjonsklubben Grorud.
Det siste året har Berntsen også hatt en 50 prosent stilling som lærer ved en ungdomsskole ved siden av å gjøre ferdig masteroppgaven, som er den første av sitt slag.
Ingen har tidligere skrevet om toppfotballspillere som har mistet en av sine aller nærmeste og hvordan tapet påvirker fotballhverdagen.
Lite forskning på området
Toppidretten handler ofte om å være mentalt sterk, prestere under press og at man «skal legge andre ting til side».
Det skriver han om, blant annet i innledningen: Sorgen for fotballspillere i norsk toppfotball skjer innenfor en hverdag preget av trening, kamp, lagfellesskap, prestasjonskrav og forventninger om å fungere. Det finnes lite forskning på sorg etter dødsfall i idrett, særlig fra aktive fotballspilleres egne perspektiver.
I Notodden opplevde han selv å bli tatt vare på. Han har tidligere uttalt at det var en trygg og god klubb å være i.
– Jeg ville finne ut om det var tilfeldig og var nysgjerrig på hvordan toppklubber håndterer slike situasjoner. Notoddens daglige leder og styreleder hadde også opplevd en sorg over henholdsvis å ha mistet en bror i ung alder og et barn. De visste hvordan jeg hadde det og var gode på tilrettelegging. Faktisk så de bedre behovet for dette enn jeg gjorde selv, sier Adrian.
Mest positivt
For ham var fotballen mest positiv. Det var en måte å være i aktivitet på, være sosial og finne veien tilbake til hverdagen igjen.
På den andre siden finnes forventningspresset og at det kjennes vanskelig å vise de vonde følelsene overfor lagkameratene.
– Det er ikke lett å vite hvordan du skal navigere. Du er redd det kan gå ut over spilletiden din om du viser for mye svakhet, sier Berntsen.
Den ene delen av oppgaven som ble levert for en måned siden, bygger på intervjuer med fem spillere på toppnivå, som har eller har hatt fotballen som levebrød og som hadde mistet en forelder eller et søsken.
Intervjuene undersøkte hvordan spillerne erfarte sorgen i fotballhverdagen, hvilken betydning klubb og lag hadde etter tapet, hvordan behovene endret seg over tid, og hvilke innspill de selv hadde til hvordan klubber kan følge opp sørgende spillere.
– Det stemte ganske bra med mine egne opplevelser. Intervjuobjektene kjente på de samme tingene, som at fotballen påvirket dem positivt i mange tilfeller. Men flere pekte også på at de ikke synes det var rom for å vise følelser og snakke om sorg i garderoben.
Utfordrende med klubb- og trenerskifte
De fem han intervjuet etterlyste at klubben kan ha en eller to kontaktpersoner man kan åpne seg for.
– Slik kan situasjonen bli lettere for begge parter og skape en større trygghet, sier Berntsen.
Han sier videre at spillerne opplevde at klubbene de spilte for, behandlet dem bra, men at det ble verre ved klubb eller trenerskifte.
– Da forsvant mye av tryggheten. Mange klubber er gode i starten, men etter en stund forventes det at man har «kommet seg videre». Oppfølging over tid ble trukket fram som en viktig del for klubbene å ha fokus på.
Funnene i Berntsen sin masteroppgave var at fotballen kunne få stor betydning i sorgen, men på ulike måter. Den ga struktur, avlastning, tilhørighet og et midlertidig pusterom.
Trening, kamp og lagmiljø kunne gi noe kjent å holde fast i når livet ellers var preget av tap og uro. Samtidig kunne fotballen, som nevnt, bli en belastning. Prestasjonskrav, konkurranse om plass, forventninger om rask retur og uklare rammer for oppfølging, kunne gjøre sorgen tyngre å håndtere.
Et sentralt funn er at lagidrett ikke automatisk blir en støtte, men at betydningen avhenger av miljøet rundt spilleren.
Justering etter behov
Som Berntsen også nevner i sammendraget, handler ikke god støtte først og fremst om store tiltak, men om tydelig ansvar, trygg kontakt, fleksibilitet og oppfølging over tid.
Videre viser funnene at det ikke nødvendigvis handler om mindre tid til fotball, men en fotballhverdag der belastning og forventninger kan justeres etter behov.
Behovet for støtte kan endre seg over tid, og klubber bør derfor ha en praksis som gjør at spilleren ikke selv må bære hele ansvaret for å be om hjelp.
Gjennom denne studien ønsker Berntsen å bidra med kunnskap om temaet i norsk toppfotball – at sorg ikke bare kan behandles som et privat forhold utenfor fotballen. Når klubben er en stor del av spillerens hverdag, blir den også en del av spillerens sorgkontekst.
Snakket med fagperson
Mange spørsmål i oppgaven var laget ut fra erfaringene han har fått i løpet av tiden som har gått siden han og familien brått mistet Sander.
– Jeg tenker på ham hver dag, sier Adrian.
I forkant var han litt bekymret for at temaet skulle bli for overveldende i forhold til hans egne opplevelser. Han snakket derfor tidlig med en fagperson.
Knut Andersen er klinisk sosiolog og høyskolelektor og kjent som en av Norges fremste eksperter på sorgstøtte. Han jobber ved Sorgbehandling poliklinikk ved Akershus universitetssykehus og underviser også i sorgstøtterarbeid.
– Han har erfaring med flere i min situasjon som har skrevet master om temaet, og anbefalte meg å gjøre det. Jeg ønsket jo også å skrive om noe jeg synes er interessant og som jeg ønsker å vite enda mer om.
– Fint å høre andres opplevelser
Å skrive om hvordan han selv har hatt det, var det tøffeste. Tidvis har arbeidet tatt ham tilbake til vonde tanker som nesten var fortrengt.
– Jeg fikk større avstand da jeg leste om ulike teoriene knyttet til sorg. Det samsvarte med slik jeg opplever det. Å intervjue de fem spillerne var den beste delen av arbeidet. Det var fint å høre andre snakke om det samme, sier Berntsen.
Hans hovedråd til klubber og alle arbeidsgivere for øvrig, utenom idretten, er at kommunikasjon er det aller viktigste.
– Vær den som rekker ut hånda først, sier Adrian Berntsen.