Jeg hilste på servitør Erlend Eide og sa hvem jeg var. Han svarte at jeg tidligere på dagen hadde snakket med sjefen og at han skulle gå og hente ham. Like etterpå hilste jeg på Deniz Bardakci. Jeg spurte ham om han var innehaver eller daglig leder av stedet.
Bardakci svarte at han bare var kokk her, og at han var der for å hjelpe innehaveren i gang – så hadde han andre prosjekter på gang, fortalte han.
Jeg kan allerede her slå fast at Bardakci er en svært hyggelig og omgjengelig mann som får folk til å føle seg velkomne.
Vi befinner oss på La Famiglia Trattoria som åpnet i Storgata 46 i midten av juli i år, men før vi fortsetter kan det være nyttig å ta et ørlite tilbakeblikk.
Var kjøkkensjef
Bardakci var kjøkkensjef på Il Tempo Grande som gikk konkurs i april i år. Spisestedet ble drevet av firmaet Lavinia AS, der Bardakcis ektefelle var den eneste personen som hadde noen roller i selskapet.
I fjor høst ble det også kjent at tradisjonsrike Kjøkkenet, som hadde vært i Storgata 46 siden 2005, bestemte seg for å stenge dørene.
Jakob Philipsen og hans Jakobs Brød overtok lokalet, men ga seg med kafeen på stedet i juni i år fordi at den ikke var lønnsom.
Dermed kom Adem Kar på banen. Han er eier, styreleder og daglig leder i Pompeii AS. I utgangspunktet skulle han åpnet et spisested på Nærbø. I stedet fikk han serveringsløyve av Time kommune i slutten av juni i år og overtok lokalet til Jakobs Brøds og Kjøkkenet i Storgata, der han nå har etablert La Famiglia Trattoria.
Også Kar har bakgrunn fra Il Tempo Grande, og Jærbladet skrev nylig en sak om at Kar har fått tatt over SoMe-kontoene til Il Tempo Grande, men at han ikke ønsker å bli assosiert med andre restauranter.
Ganske lik
Menyen på La Famiglia Trattoria er ganske lik på den som var Il Tempo Grande.
Som navnet tilsier, er La Famiglia et italiensk spisested med en riktig så omfattende meny. Kanskje for omfattende, eller?
Blant forrettene kan du velge mellom sju frityrstekte forretter, der du både får scampi, calamari, ostefylt squashblost og potetkroketter med mer (80,- til 135,-). Videre går det i fire øvrige forretter i form av caprese, burrata, og bruschetta og stekt scampi (125,- til 142,-).
På La Famiglia får du også elleve pastaretter (175,- til 329,-) der du både får «bolognese», «carbonara» og «frutti di mare» for å nevne noen. Du kan også velge mellom to salater (188,-) og tre gatekjøkkenretter i form av burger, biffsnadder og kyllingsnadder (198,- til 239,-). Du kan også velge mellom fire typer brød (39,- til 49,-) og tre desserter (99,-) og gelato (45,- per kule). Ungene kan velge mellom «bambino burger», pizza formet som en kanin, spaghetti og pølse med pommes frites (39,- til 109,-).
På baksiden av menyen finnes det også åtte italienske sandwicher med diverse fyll (145,- til 182,-) og hele 31 forskjellige pizzaer som serveres som medium eller stor (159,- til 340,-). Stedet har ikke skjenkebevilling, men serverer noen alkoholfrie drinker og diverse brus.
Sommer, «amore» og Amalfikysten
Bardacki foreslo at jeg fikk en pasta «frutti di mare» (265,-) og pratet om sommer, «amore», Italia og Amalfikysten. Han ville også lage en burrata (142,-) til meg. Jeg måtte jo også prøve en pizza. Bardakci foreslo at jeg tok «antipasto misto» (230,-) – og da ble det slik.
Jeg skjenket meg et glass vann fra muggen som Bardakci hadde satt på bordet til meg. På lydanlegget gikk det i noe som kan betegnes som «italiensk popmusikk». Det var noen andre gjester her litt sent på ettermiddagen denne mandagen. Jeg kikket meg rundt og konstaterte at det som hadde vært det hjemmekoselige Kjøkkenet ikke var fullt så koselig lenger, skjønt La Famiglia har for så vidt helt greie og trivelige lokaler.
God forrett
Det tok ikke lang tid før burrataretten kom på bordet.
Burrata er en italiensk ferskost som minner om mozzarella, men er litt mykere i konsistensen.
I min skål lå to relativt små kuler sammen med melon, oliven, artisjokk, rucculasalat og parmaskinke. Bardakci hadde sagt at det var en god og sommerlig rett – og det var det også, skjønt ikke helt som lovet på menyen, der det står at den blant annet serveres med solmodne tomater, men det må vel være lov å improvisere litt.
Jeg hadde også fått godt hvitløksbrød til maten, men det var ikke dette jeg skulle spise meg mett på denne ettermiddagen.
Bak meg «showet» Bardakci med noen av gjestene som satt i det ene hjørnet.
Et spekefat
Bardakci kom med pizza og fortalte at han bruker manitobamel, et mel som bruker lang tid på å fermentere og at han bruker mozzarella i form av «fior di latte» sammen med san marzano-tomater på den.
Han fortalte også at jeg hadde fått fyll i form av parmaskinke, mortadella, salami picante, fennikelsalami, trøffelasalami, breasola og salami fra Toscana på den.
Jeg skar av et stykke der det lå salami picante. Spicy og godt fyll, men selve pizzaen var ganske så tam og smakløs.
Myk og god bunn, god ost og tomat, gode oliven og artisjokk, men ikke noe mer. Jeg smakte på det øvrige pålegget – som var godt det også, men konklusjonen er at selve pizzaen egentlig ble et fat for betydelige mengder med kald spekemat som hadde blitt lagt på etter at pizzaen var stekt – noe som sikkert også var meningen, men det var jo ikke det jeg ville ha.
Jeg vil ha en skikkelig god pizza med godt fyll av noe.
Sjømatlapskaus
Så var det «frutta di mare»-pastaen til Bardakci som på menyen har fått undertittelen «havets lekkerheter, hvitvin, tørket chili, het tomatsaus».
Jeg så igjen at jeg hadde fått betydelige mengder med mat.
Grønnskjell, tigerreker, scampi, argentinske kjempereker og blåskjell sammen med pasta, sitron og en sjøkreps som kikket opp på meg. Grønnskjellet var godt og hadde mye kjøtt, scampiene eller tigerrekene smakte godt, søtt og mildt, mens den argentinske varianten som hadde skallet på var litt slapp i fisken.
Sjøkrepsen var tørr og ikke det store, men jeg hadde også fått god pasta med forsiktig tomatisert og sjømatsmakende saus – skjønt ikke helt som lovet på menyen – for her var det ikke noe som var hett – og aller mest gikk assosiasjonene på at jeg hadde fått en lapskaus av sjømatfrossenvare på tagliatelle – og at jeg befant meg langt fra Amalfikysten.
Tørt og trevlete
Jeg åpnet et av blåskjellene og så at innholdet så tørt og trevlete ut – og på ingen måte slik et blåskjell skal se ut innvendig.
Det så ut som det hadde vært kokt, for så å bli lagt vekk, slik at det hadde skrumpet inn, for så bli varmet opp igjen. Eller var det dødt og innskrumpet da det ble det kokt?
Jeg åpnet et nytt og så at det så helt likt ut. Det gjorde, også det neste og det neste og det neste. Jeg viste dem til Bardakci som sa at de ikke så bra ut, at han ikke skjønte helt hva som hadde skjedd, men at det var hans feil, før han bar ut rusketallerkenen de lå på og kom inn med en ny.
Og da var det over og ut for min del. Jeg har blitt syk av dårlige blåskjell før, og det er ikke noe kjekt.
