Det er høst på Jæren og endelig kan vi nyte fruktene eller markens grøde av all innsatsen som er lagt ned gjennom våren og sommeren som har vært.

Tenk for en lykke at vi kan gå på butikken eller det lokale gardsutsalget og kjøpe lokale råvarer som grønnsaker med «grævla godt knas» og mørt kjøtt som smelter på tunga.

Takk til bøndene og alle som gjør at dette er mulig.

Med en ny høst kan det også være lurt å sette seg ned i ro og mak å gjennomgå familieøkonomien.

Til tross for dyrtid, er den i balanse? Har vi til mat på bordet, tak over hodet og kanskje noen drømmer vi ønsker å oppfylle og strekke oss mot?

Vil valgene vi tar nå, både de økonomiske, men minst like viktige verdier som gode relasjoner, livsglede, kunnskap m.m, føre oss i retningen vi som foreldre ønsker for vår familie?

Jeg kom da til å tenke på om det er slik for AS Norge eller kommuneøkonomien?

Det er stadig artikler om pressede budsjetter og kostnader som skyter i taket. Som ansatt selv i det offentlige vet jeg hvor viktig det er med strategisk bruk av ressurser.

Med økte utgifter må en hele tiden gjøre prioriteringer og en kan ikke få i pose og sekk.

Avgjørelsene en tar må være bærekraftige og sørge for at organisasjonens oppdrag opprettholdes.

Som en gjennomsnittlig borger med tilhørende gjennomsnittlig innsikt dukker det opp mange spørsmål og selv om jeg leser og leter, kan jeg ikke se at jeg får gode svar.

Det som nok engasjerer mest lokalt for tiden er utbygging av kraftkrevende energi. Her klarer jeg ikke å unngå å være subjektiv i saken, når en stor del av utbyggingen er planlagt i egen bakhage på blant annet Fjermestad.

Men dette gjelder jo mange nærmiljø i Norge. Etter å ha lest Teknologirådets nylige rapport skaper disse lite verdier og de sluker strøm.

Er det virkelig dette regionen vår skal satse på og på bekostning av hva?

Selv om det nå en periode har regnet mye og en kan uke for uke se at Frøylandsvatnet blir fylt opp, og at det samme nok også gjelder for vannmagasinene, vet vi at strøm er en ressurs med begrensinger.

Vi har alltid lært at dette er en fornybar energikilde, men samtidig vet vi og kan selv observere at de store vannmagasinene har variert fyllingsgrad gjennom året.

Ifølge statistikk fra NVE må vi tilbake til 2021 for å finne en lavere fyllingsgrad på samme tid, enn det vi hadde nå i uke 39. Da var den på 67,8 %.

Jeg er for verdiskapning, men ikke for enhver pris. Jeg vil ikke stå og se på at vi ødelegger nye nærmiljø, naturmangfold, utmarksbeiter og dyrka jord uten at vi er helt sikre på konsekvensene.

Det som vi nok med sikkerhet kan si er at våre barn og generasjoner etter oss ikke da kan gå tur opp til Fjermestad og Mosvatnet for å se og høre storspoven, vipa og gjøken som allerede er truede arter i Norge, om utbyggingen skjer.

Tidlig i vår hørte jeg sammen med familien også for første gang hubroen i dette området. Dette er også en sterkt truet art.

Flere arter har nå trekt videre for vinteren, men vi må passe på at de også har jordbrukslandskap og hekkelokaliteter å komme tilbake til i fremtiden.

Selv om utbyggingen har vært planlagt lenge, er den ennå ikke startet på Fjermestad. Dette gjelder også andre områder, og det som ikke er startet på kan reverseres.

En må våge å stoppe opp i så viktige saker til alle kort er på bordet. Dette er en del av det å være ansvarlig voksen.

Vi må gjøre det som vi prøver å lære elevene på skolen, nemlig «critical literacy».

Det rommer mer enn om vi oversetter det til kritisk lesing. Leseren må analysere innholdet, spør spørsmål, belyse budskapet fra ulike kulturelle og sosiale vinklinger. Kanskje må du og jeg snu rundt på prioriteringslistene. Eller kanskje noen av vanene jeg nå har ikke er bærekraftige i lengden.

Jeg vet at for egen del lever jeg godt med å kutte helt ut å se hoppende apekatter på sosiale medier, jeg kan slette enda flere bilder som er lagret i skyen og bli enda mer bevisst på hva jeg bruker kunstig intelligens til for å nevne noe.

Dette kan og vil jeg så lenge jeg kommende høst kan spise lokale grønnsaker med grævla godt knas, se fårikålkjøttet beite seg stort og mørt gjennom vår- og sommersesongen og dele naturopplevelser med familien.

På sist tur jeg gikk i området hvor utbyggingen er planlagt kom jeg i denne forbindelse på sangen Hjerteknuser til Kaizers Orchestra med tekst skrevet av Jon Ove Ottesen og Geir Zahl fra nabobygda:

Eg vanner mine plantar, eg pleier det eg sår Sekundene tikker, minuttene går Og det går dagar og det går år Og den som lever får sjå

Jeg håper at både sambygdinger her og andre plasser i vårt langstrakte land tar en gjennomgang slik vi sørger for strategisk bruk av ressurser for både oss og kommende generasjoner.

«Og den som lever får sjå» om vi tok de riktige avgjørelsene og kan fortsatt nyte soloppgangen fra Håfjell mot Mosvatnet uten kraftkrevende industri.