Hver sommer ruller den samme bølgen over skjermene våre: et endeløst galleri av kritthvite sandstrender, fornøyelsesparker, svømmebasseng og smilende barn.
Det er lett å tenke at dette bare er uskyldig deling av hverdagsglede. Men har vi noen gang stoppet opp og tenkt over hvem som sitter i den andre enden og ser på?
Gjennom min arbeidserfaring fra politiet og i min nåværende jobb med ungdom, møter jeg daglig realiteter som sjelden når opp i sosiale medier.
Vi lever i et samfunn hvor de økonomiske forskjellene øker, og hvor opplevelsen av utenforskap rammer barn og unge ekstra hardt. For familier med trang økonomi er ikke sommerferien en periode med eksotiske reiser og uendelige valgmuligheter.
Det er en tid som må manøvreres med klump i magen, frykt for at barna skal føle seg utenfor, og en konstant påminnelse om hva man ikke har råd til.
Når spørsmålet skaper skam
Som voksen og trener i breddeidretten har jeg selv måttet gå inn i meg selv og endre måten jeg møter barna på.
Før var det naturlig å spørre når skolestart nærmet seg: «Hvor har du vært på ferie i sommer?».
I dag har jeg sluttet med det. Nå spør jeg heller: «Hva har du gjort i sommer?».
Forskjellen kan virke bagatellmessig for oss voksne, men for en tiåring eller en fjortenåring som «kun» har vært hjemme, eller som vegrer seg for å fortelle at familien ikke dro noe sted, kan det første spørsmålet oppleves som et forhør i sosial status.
Det å skape rom der barn slipper å føle på skam over familiens økonomi, krever at vi voksne blir mer bevisste – både i samtalene på fotballbanen og i det vi publiserer på nett.
Et utstillingsvindu
Hvorfor har vi dette voldsomme behovet for å dele ferieminnene våre med hundrevis av mer eller mindre fjerne bekjente?
Er det ikke lenger tilstrekkelig at minnene eies og leves internt i familien, eller deles med de aller nærmeste?
Når vi stiller ut ferielivet vårt for omverdenen, bidrar vi usynlig til å heve listen for hva en «god sommer» skal inneholde. Vi glemmer at det for mange barn oppleves som et massivt og kontinuerlig utstillingsvindu de står på utsiden av.
Det som for én familie er et uskyldig øyeblikk fra en solfylt strand, blir for et annet barn en påminnelse om at de ikke har det samme livet som «alle andre».
Diskusjonen vi må ta med barna
I min egen familie har vi tatt et helt bevisst valg. Vi deler ikke feriebilder eller videoer av barna i sosiale medier, utover det vi sender direkte til besteforeldre.
Da vi forklarte dette for barna – helt ned til de minste på åtte år – var forståelsen umiddelbar. Barn har en iboende rett og kapasitet til empati dersom vi voksne tør å ta samtalen.
Min erfaring er at det handler om to ting: For det første handler det om respekt og empati for de som ikke har de samme mulighetene som oss. For det andre handler det om barnas eget personvern. Barn i dag kan ikke overskue rekkevidden av hva et informert samtykke til digitale fotavtrykk egentlig betyr. Det ansvaret ligger hundre prosent på oss foreldre.
Vi må lære den oppvoksende slekten at minner og opplevelser har en egenverdi. Et øyeblikk blir ikke mer verdt fordi det samler digitale «likes» fra fremmede. Tvert imot har minner en unik verdi når de får lov til å tilhøre de som var der da det skjedde.
En utfordring før neste sommer
Kanskje er det på tide at vi voksne tar et skritt tilbake og spør oss selv hvem vi egentlig deler for.
Er det for å bevare et minne, eller er det for å bekrefte oss selv?
Dette handler ikke om at man ikke skal unne seg gode ferier eller glede seg over fine opplevelser. Det handler om bevissthet rundt hvor og hvordan vi stiller dem ut.
Hvis vi kan bidra til at færre barn møter skolestarten med en følelse av å være mindre verdt fordi feeden til foreldrenes venner var full av palmer og fornøyelsesparker, har vi oppnådd noe viktig.
Legg bort telefonen, ta vare på minnene internt – og vis litt mer raushet overfor de som står på utsiden.