(Sandnesposten) Inger Helen Aanestad fra Varhaug så dagslys for første gang 19. november for 53 år siden. Hvis vi skal tro astrologenes inndeling av menneskeheten i tolv ulike skjebnefellesskap med samsvarende karaktertrekk, er hun med andre ord skorpion.
– Det er der stikkene kommer fra, sier opposisjonspolitikeren og ler hjertelig, vel vitende om at hun har brodd og sting når hun gir klar beskjed over møtebordet i formannskapssalen eller i og utenfor partikontorene i tredje etasje på Rådhuset. Derimot har ingen der nevnt noe om at hun har spredt gift.
I en parentes kan det også nevnes at hun ifølge kinesisk astrologi er født i Rottas år, i 1972.
– Oi! Det er sikkert mange på Rådhuset som synes det høres riktig ut, sier hun og ler godt.
Neppe noe å gnage så mye på, men kinesiske stjernetydere mener, ifølge KI og Wikipedia, at hun derfor er snartenkt, allsidig og flink til å tilpasse seg, men «kan være», som det også heter i astrologikretser, kresen, sta og utålmodig.
Hun og bestevenninnen Elin, som er født noen få dager tidligere, lekte seg med sin felles skjebne og framtoning i svært unge år.
– Vi hadde litt glede av å se på at vi var forskjellige, men likevel på mange måter hadde like livsreiser. Vi mente vi hadde noen fellestrekk, vi skorpioner, men fant etter hvert ut at dette gidder vi ikke mer. Men det å lese om ulike karaktertrekk var fascinerende.
– Flink til å utnytte tiden
Aanestad er en travel dame. To timer før avtaletid for fotografering, ved Vølstadskogen, sendte hun elektronisk beskjed: «Blir ti min. forsinket, sorry».
– Jeg er ganske godt organisert, og jeg er ganske flink til å utnytte tiden min for å få alt til å gå i hop.
I gangene på Rådhuset er «tydelig» og «uredd» begreper som fort nevnes når Aanestad er tema. Det har hun ikke alltid vært.
– Jeg var veldig sjenert som liten. Var redd alt og alle.
Men etter hvert ikke verre enn at hun fikk nedsatt karakter i «orden og åtferd» i tredje klasse på Bryne videregående skole.
– Jeg snakket for mye. Det var første gang jeg forsto at stemmen min bærer ganske langt.
Gå i hop har det ikke alltid gjort. I fjor meldte hun, blant annet til journalister, at det i en periode ikke nødvendigvis var slik at hun kunne besvare henvendelser på samme måte som før.
– Jeg følte meg på mange måter litt for eplekjekk da jeg ga beskjed, men det kan være krevende å få firkanten av jobb, politikk, fritid og familie til å gå i hop. Hadde jeg ikke tatt grep den gang, hadde jeg nok etter hvert måttet ta en lengre time-out på alle fronter.
– Det var store beslutninger og ulendt terreng på jobb, Rådhuset er jo uforutsigbart, og da jeg også mistet nærværet hjemme, tenkte jeg at jeg måtte tone ned politikken for å få det til å gå i hop.
Kartlegger medarbeidere nøye
Senterpartiets gruppeleder kombinerer politikken på Rådhuset med prosjektledelse i IT-sikkerhet i Sopra Steria, og dykker der dypt ned i karaktertrekk hos medarbeiderne, om oppgavene er aldri så tekniske.
– Når jeg har et nytt prosjekt, er vi innom ulike varianter av hva teamet trives med, hva de er gode på og hva potensialet deres er. Det er en enormt viktig kartlegging. Jeg vil si at behandling av mennesker er det aller viktigste. Det er prosjektledere som er flinkere på metode enn meg, mer strukturerte og metodiske, men mitt mantra er at du kan være verdens flinkeste på metode, men det hjelper ikke hvis du ikke får det til å fungere med folkene dine.
Bygdejenta endte langt unna barndommens grønne jorder. Først, etter videregående, Ullandhaug og så Oslo for å studere økonomi, pedagogikk og organisasjon. Innom idrettspolitikken som student, satt i valgkomiteen i Norges idrettsforbund sammen med blant andre tidligere Sandnes-ordfører Roald Bergsaker. Så IT.
– Jeg er en samfunnsviter i en digital verden som leverer til olje og gass, sier hun med et smil.
Fra fjøset til oljå
I ungdommen hadde hun sine arbeidsøkter i fjøset på Varhaug. Nå har hun enkelte ganger ikledd seg oransje sikkerhetsdrakt og fått helikopterskyss ut til Valhall, til Snorre og på en borerigg. Den grønne politikeren har stor respekt for folkene som henter opp oljen og gassen der ute.
– Når du står der ute i havet, på betong eller på en metallkloss, med hav og himmel rundt deg, og vinden brøler og du vet det er hydrokarboner under sterkt trykk og du ser flammen i tårnet, så er det en helt surrealistisk opplevelse. Jeg er veldig glad for å ha fått kjenne på dette, og fått hilst på gjengen der ute. Fått snakket med dem. Og der er det en fordel å være jærbu, om det er lov til å si, med direkte og litt småfrisk språkbruk.
Hun vokste opp i nøkterne kår med en mor som delvis var hjemmeværende og en far som kjørte lastebil, før faren overtok slektsgarden da Inger Helen var 14–15 år gammel. Da var hun allerede innrullert i Senterpartiet, «faren min meldte meg vel inn da jeg var 13».
– Jeg er ikke ekte gardsjente, men jeg har kjennskap til det. Har traktorlappen og har vært avløser, alt det der.
Alkoholfri ungdom
I ungdommen hadde hun relativt få venner, og rørte ikke alkohol før hun ble 20 år gammel.
– Jeg fant et miljø som jeg engasjerte meg i, hjemme på Varhaug. De var avholds. Jeg var jo på sett og vis en særing, og var aldri en del av en stor venneflokk. Populisme har aldri vært min greie. Jeg hadde ikke noe standpunkt om å skulle være avholds hele livet, men når jeg først hadde begynt på den reisen, så passet det egentlig helt fint. Det endrer seg under studiene.
Det var ikke et kristenkonservativt miljø hun vanket i på kveldene i ungdommen.
– Der passet jeg jo heller ikke inn, for om jeg var avholds, var jeg ikke kristen. Jeg drev heller ikke med håndball eller fotball. Jeg var, på et slags vis, et utskudd.
Manglende håndballerfaring er en sannhet med modifikasjoner, men etter en helgetur på en turnering i Kristiansand som 11-åring, var det totalt slutt.
– Jeg var ikke på banen ett eneste minutt den helgen. Eide ikke ballfølelse.
Igjen en trillende latter.
Fotball har hun derimot tatt til seg senere. Sønnen og datteren, begge tenåringer, har spilt fotball i Ulf. Ektemannen og sønnen er dessuten Manchester United-tilhengere, og det har smittet. Da hjelper det ikke at hun gikk i klasse med Alf-Inge Haaland og selvsagt har fått med seg at den tidligere Leeds- og Manchester City-spilleren ble brutalt kvestet i en grusom hevnaksjon av en takling utført av Manchester Uniteds Roy Keane på Old Trafford i 2001.
– Jeg har sett det som skjedde den gangen, ja.
Old Trafford var også åsted for en tur med mor, far, sønn og datter i en ny kamp mellom Manchester-rivalene i mars 2020, et par dager før Norge stengte ned under pandemien. Familien kom seg knapt hjem til Sandnes.
England-jobb gjorde inntrykk
Årevis tidligere, i 1999, hadde hennes tidligere IT-arbeidsgiver Aveva sendt henne til Houston, Texas, og året etter til Guildford utenfor London. I England ble hun også sendt på oppdrag til Middlesbrough, en av de fattigste byene i øyriket.
– Det var noen helt syke kontraster i England. Helt vanvittig.
– Klasseskillene i samfunnet?
– Helt enorme.
– Er det erfaringene derfra som har preget deg? Jeg vil vel si at du er en del av venstresiden i Senterpartiet?
– Ja, det er jeg, og erfaringene fra England er nok en del av det. Hadde du spurt meg for 20 år siden, hadde jeg sagt at jeg var på den blå fløyen. Det er jeg ikke lenger. Det blir så brutalt når forskjellene er så store, når alle har så nok med seg selv. Jeg ser hvor mye det gir meg å være en del av et større fellesskap, sier hun.
Hun ser ut til å ha et avslappet forhold til materielle goder.
– Fellesskapet gir meg mer enn om jeg skulle sittet her med flott interiør, en fancy bil og statusting. Hadde jeg hatt sykt mye mer penger hadde jo det vært kjekt, og jeg skulle nok fått brukt dem også. Jeg kunne kvittet meg med IKEA-sofaen vår fra 1998, men jeg har tenkt at den dagen jeg bytter den ut, så blir den sitter «in» igjen. Jeg er livredd for å gå på den smellen.
Usikker på Sp-utviklingen
Ny latter, før støtte til dieselprisopprøret, partileder Vedums posisjon og spørsmålet om hvor Senterpartiet pendler på den politiske høyre-venstreaksen blir underliggende temaer.
– Hvor ender Senterpartiet nasjonalt opp nå?
– Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke vet det.
– Grasrota er kanskje blåere enn Vedum og de andre i ledelsen?
– Jeg vet ikke. Men: Det er en grunn til at vi er et sentrumsparti. Vi har en konservativ fløy, like så mye som vi har en mer sosialistisk fløy.
Lokalt har en del av oppgaven til Aanestad vært å bygge opp en sterkere partitidentitet og sterkere grønnfarge etter at partinestoren Martin S. Håland i 2023 trakk seg tilbake fra gruppelederposisjonen. Han og Sp hadde da regjert Sandnes sammen med Stanley Wiraks Ap og Pål Morten Borglis Frp i tolv år. Aanestad var dermed også en del av flertallet fra 2019 til 2023, før Høyres brakvalg sendte Senterpartiet i opposisjon. Overgangen ble likevel ikke så brutal for henne som den kan være for andre politikere som mister reell styringsmakt.
– Jeg var ikke så eksponert. Jeg satt ikke i kommunestyret, og jeg var ganske grønn.
Hun satt i utvalg for kultur, næring og innovasjon og områdeutvalg sentrum, og var leder av utsmykkingsutvalget.
– Jeg er ikke veldig imponert over egen innsats den gangen, sier Aanestad.
Hun mener andre merket overgangen fra flertall til mindretall sterkere enn henne.
– Det var nok en veldig mye tøffere overgang for Ap-gjengen. Jeg tror også det har vært tøft for deler av Frp, som i forrige periode tross alt styrte sammen med en gjeng andre politikere som de visste hvordan de skulle forholde seg til. Nå har de fått begrenset handlingsrommet sitt, og som har måttet forholde seg til et Høyre som har hatt sine utfordringer, sier hun.
– Det er helt greit ikke å være en del av det flertallet som styrer byen nå for tiden?
–Det kan være frustrerende å være i opposisjon også, men slik situasjonen er nå, er jeg glad jeg ikke er i posisjon. På grunn av uforutsigbarheten. Det hadde vært beintøft, og ville utfordret integriteten min, særlig hvis jeg da i tillegg skulle vært en del av et flertall som jeg ikke klart å påvirke.
I Sandnes-politikken har det, merkelig nok, i årevis vært konsensus for å snakke om «posisjonen» og «opposisjonen», selv om begrepene i all hovedsak ellers brukes i de bykommunene som har forlatt formannskapsmodellen og innført parlamentarisme. Uansett: For Senterpartiet i Sandnes kostet det å være en del av flertallet sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.
– Vi hadde ingen veldig tydelig identitet i den forrige posisjonen. Til det var Senterpartiet for lite, og Ap-Frp-alliansen var veldig sterk. Slik sett har det vært en fordel for meg å starte opp igjen i opposisjon nå og få bygge mitt lag der, i stedet for å følge etter noe som allerede var etablert. Jeg er med i politikken for å påvirke, men ikke for enhver pris.
Har gitt partiet beskjed
Hun ønsker å fortsette.
– Jeg har gitt partiet beskjed om at jeg stiller meg til disposisjon i én periode til. Så får vi se. Jeg tar ingenting for gitt.
Et tilbakeblikk: Da ungdomsvolden på Ruten rystet byen for et drøyt år siden, krevde Aanestad og andre politikere tiltak. Oppvekstdirektør Torill Jacobsen Kind svarte raskt med å melde at de ville samle politiet og andre faginstanser til et stort, strømmet informasjonsmøte i Kulturhuset, med plass til 700 foreldre.
– Tusen takk, det er så mange som tar dette alvorlig. Tusen takk, sa en dypt rørt Aanestad og brast i gråt.
– Litt flaut, men jeg har altså grått tre ganger under møter, sier Aanestad nå, fra kjøkkenbordet hjemme på Stangeland.
Hun ler på ny, og slår fast at det som kunne virke som en reaksjon på sterke, personlige erfaringer slett ikke var det.
– Jeg blir bare mer og mer oppmerksom på hvor sinnssykt privilegert jeg selv er.
Da Aanestad hyllet lærerne i et skolepolitisk innlegg fra kommunestyrets talerstol, brast hun også i gråt. Tårene trillet også da en formannskapet fikk presentert «Hele familien»-prosjektet, en del av kommunens arbeid for de som har levd i langvarig fattigdom. En ansatt i Mestringsenheten viste hvordan en familiekoordinator gjorde livet enklere for en sårbar åtte år gammel jente og familien hennes.
– Dette er mennesker som lever fra dag til dag, norske som utenlandske, som av gode grunner, fysiske eller psykiske, ikke makter å få til grunnleggende ting. Det har de ikke valgt selv. De får seg ikke Bank-ID, de klarer ikke å få barna på skolen, de får ikke fulgt barna sine på fotballtrening. Disse menneskene må selv gjøre jobben for å bedre livet sitt, men familiekoordinatorene gir dem støtte på veien, sier Aanestad.
Slo seg mer løs
– Da jeg i 23-24-årsalderen skulle begynne å jobbe, tenkte jeg så at «nå først må jeg ha litt Inger Helen-tid».
Hun la fra seg flink pike-studenten og slo seg mer løs i tiden fram til hun ble rundt 30.
– Jeg levde livets glade dager og reiste på backpacking ofte. Det var veldig frigjørende for meg, og det var bra for den personen jeg var. Jeg ble veldig mye mer uredd etterpå. Jeg har alltid vært trygg på meg selv, men jeg tror jeg ble tryggere av å ha levd et liv som ikke bare var regler og normer.
Både hun og barndomsvenninnen Elin, «min rådgiver og partner in crime», hadde jobber, men tok seg i denne perioden årlig tid til å raide rundt i Asia med ryggsekk.
– En av de sykeste turene var da jeg og barndomsvenninnen min møttes i Amsterdam, tok fram en reisehåndbok og diskuterte: «Tja, hvor skal vi»?
De hadde kjøpt flybillett til Bangkok, visste ikke mer.
– Vi reiste rundt tre uker på måfå. Helt fantastisk. Strålende. Og slike ting går godt, hvis du bare er følger godt med og har et åpent sinn. Vi hadde opplevelser som vi ikke akkurat fant beskrevet i reisehåndboken. Satt og sang karaoke i en forlatt bunker på en strømløs øy i Thailand, bare med et dieselaggregat som drev musikkanlegget fra utsiden. En enorm frihet.
Hun slo seg etter hvert mer til ro med sin langt roligere ektemann og flyttet inn i eneboligen på Stangeland i 2008. Da begynte den politiske karrieren for alvor.
– Da jeg ble byjente våknet senterpartisten i meg.
Trener mye
Hun og ektemannen er svært ulike, noe som viste seg ved en tidlig uenighet.
– Jeg kjeftet på mannen min, og han fikk helt sjokk, for han har hatt en helt konfliktfri oppvekst. Jeg har en trygg og god oppvekst, men det har alltid vært engasjement og temperatur der, så jeg var vant til det.
Aanestad trener mye, og klokket nylig inn på 49:03 på ti kilometer.
– Målet nå er å holde meg under 50 minutter.
Ekteparet jogger ofte sammen.
– Da kan jeg ikke løpe raskere enn at jeg kan snakke. Jeg snakker, han lytter. Det passer fint.
Fryktet lavt oppmøte – nå er alle setene reservert
Her gråter hun på ungdommens vegne: – Tusen takk!
