Mandag 20. juli lukker Atle Jensen døra hjemme på Vigrestad, tar sekken på ryggen og går mot veien.
Der skal han stille seg med tommelen ut.
Målet er Ljung i Sverige, rundt hundre mil unna. Hvordan han kommer seg dit, hvor han skal sove og hva han skal spise underveis, vet han ikke.
Han reiser uten penger og uten noen avtaler.
– Jeg kommer til å gå ut døra og ned mot kystveien for å komme meg videre. Derfra må jeg bare se hva tilfeldighetene bringer, sier Jensen.
I sekken har han blant annet en sovepose. Resten håper han at menneskene han møter langs veien kan hjelpe ham med.
For Jensen er reisen langt mer enn en haiketur til Sverige. Den er starten på arbeidet med debutboka hans – og et eksperiment der han vil undersøke hva som får mennesker til å stoppe opp og hjelpe en helt fremmed.
Fra redningsmann til den som må reddes
I over 30 år arbeidet Jensen i redningstjenesten.
Veien dit startet i Marinen, men en alvorlig lungeskade under dykkertrening satte en stopper for den opprinnelige planen. Senere ble han tatt opp som redningsmann på Sea King og tjenestegjorde blant annet ved Banak og Sola.
Deretter ble han en del av den sivile, offshorebaserte søk- og redningstjenesten.
Gjennom yrkeslivet møtte han mennesker på noen av deres vanskeligste dager. Nå ønsker han å snu rollene.
– Jeg har alltid likt dugnadsarbeid og å være på tilbudssiden. Nå er det jeg som skal be, sier Jensen.
Det er nettopp denne delen av prosjektet han gruer seg mest til.
– Det å se folk jeg ikke kjenner rett inn i øynene og be dem om å gi meg noe. Det gruer jeg meg til. Men det er også en av erfaringene jeg er ute etter. Jeg vil kjenne hvordan det er å være i den enden av et slikt møte.
Han vet at han må spørre fremmede om både skyss, mat og et sted å sove.
Om det blir i en garasje, et uthus eller under tak et annet sted, vet han ikke. Han er også forberedt på at enkelte netter kan bli tilbrakt i et busskur eller ute i soveposen.
– Målet er et eller annet tak som beskytter mot regn, sier han.
Frykter avvisningene
Selv om Jensen håper å møte velvilje og menneskelig varme, forventer han ikke at alle vil hjelpe.
Han er forberedt på avslag – og på at enkelte kan reagere negativt når en fremmed mann spør om å få noe gratis.
– Det er følelsen av skam og en slags nedverdigelse. Jeg kommer sikkert også til å få en del kjeft fra folk som tenker: «Hva tror du? Står du her og tigger?». Den følelsen gruer jeg meg til.
Samtidig er det nettopp denne sårbarheten som er en viktig del av prosjektet.
Etter et langt yrkesliv, med tydelige oppgaver og mye trygghet, skal Jensen denne gangen stå uten uniform, avtaler eller kontroll.
– Nå er jeg bare en fyr i kortbukse og t-skjorte. Hvor lett er det da å vekke en begeistring som gjør at folk vil hjelpe meg? Jeg er på ingen måte overbevist om at det kommer til å skje.
Han beskriver seg selv som en person som har hatt mye flaks gjennom livet.
– Jeg har rett og slett fått være det søndagsbarnet som mamma beskrev. Noen ganger tenker jeg: «Når kommer smellen og motgangen?». Kanskje får jeg en oppvekker nå.
Et søndagsbarn på vei til Lykkeland
Bak prosjektet ligger også en historie som Jensen har båret med seg siden barndommen.
Moren omtalte ham som et søndagsbarn, og fortalte at han sang Grynet Molvigs «Lykkeland» før han kunne snakke ordentlig.
Han har også lenge levd etter et sitat han trodde stammet fra Kong Olav:
«Du skal handle med begeistring, og vidunderlige ting vil skje».
Da planene om reisen begynte å ta form, ønsket Jensen å finne ut når og hvor kongen hadde sagt disse ordene.
– Så viste det seg at han ikke hadde sagt det. Det er et såkalt vandresitat.
I jakten på sitatets opphav, dukket navnet Grace Cooke opp. Hun grunnla den spirituelle organisasjonen White Eagle Lodge, som har et sted i Ljung i Sverige.
Det vekket minner.
I årene Jensen og kona Pållan bodde i Sverige, kjørte de flere ganger forbi et skilt til White Eagle Lodge, på tur i den hvite folkevognbobla uten tak.
– Da tenkte jeg: «Dette var jo en utrolig kul tilfeldighet». Da bestemte jeg meg for at det var der denne reisen skulle ende.
Han ønsker ikke å kontakte White Eagle Lodge på forhånd.
– Jeg skal bare komme dit og se hvordan jeg blir møtt. Det kan bli som en sukkersøt Disney-film, med fanfare og klemmer. Men det kan også hende at det er tomt og lukket, eller at noen tenker: «Hva er dette for en norsk tulling?»
Vil møte vanlige mennesker
Underveis ønsker Jensen å snakke med menneskene som velger å hjelpe ham.
Han har tre innledende spørsmål som han håper å kunne stille:
Hvorfor valgte du å hjelpe? Har du noen gang opplevd at noe som tilsynelatende var helt tilfeldig, kanskje var noe annet? Og hva, hvem eller hvor er ditt Lykkeland?
– Jeg håper å sitte igjen med et knippe gode og fine betraktninger fra helt vanlige mennesker. Det er ikke lagt opp til at jeg skal besøke verken filosofer eller prester. Det er Per og Kari og oss – hvem som helst.
Han tror det finnes mange viktige historier bak fasadene vi mennesker viser i hverdagen.
– Jeg vet at det ligger så mye gullkantet erfaring ute blant vanlige folk. Jeg håper å få ta del i litt av det.
Møtene skal danne grunnlaget for boka han ønsker å skrive etter reisen.
Jensen tar med seg både notisblokk og diktafon, men er usikker på hvor mye han vil ta opp underveis. Han frykter at en diktafon kan gjøre samtalene mindre spontane og naturlige.
– Hvis jeg spør om å få gjøre opptak, kan folk fort tenke at de må si noe som fremstår velformulert og smart. Kanskje holder det noen ganger å skrive ned opplevelsen etterpå.
Familien heier
Familien er vant til Jensens kreative prosjekter.
Han har snakket om dette prosjektet i mange år, og beskriver det som en kreativ feltøvelse der han bruker sitt eget liv for å utforske møtene mellom mennesker.
– De kjenner meg så godt. De er glade på mine vegne, og vet at dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre veldig lenge. De heier, selvfølgelig.
Underveis planlegger han å dele korte, daglige oppdateringer fra veikanten på nettsiden sin.
Men reisen skal ikke planlegges i detalj.
– Turen er et stort lerret. Jeg er én av flere pensler, men jeg aner ikke hvordan sluttproduktet blir. Det kan bli grått, dystert og trist, eller det kan bli noe fargesprakende og veldig fint.
Han vet heller ikke hvor lang tid turen vil ta.
Dersom han kommer for raskt fram til Ljung, vurderer han å gjøre det samme på hjemveien.
– Jeg vil ikke bli ferdig på halvannen dag.
Uansett må han være hjemme igjen innen starten av august.
Først skal han finne ut om fremmede mennesker er villige til å hjelpe en mann de aldri før har møtt.
Og kanskje finne svaret på om Lykkeland er nærmere enn vi tror?