Tre kvelder i uken trekker Thomas seg tilbake til det uferdige loftet i familieboligen på Kleppe.
Han står i en sky av sagflis og maskindur, og fra en enkel trebit blir noe mer skjært frem.
– Det er den følelsen av å kunne se på et tre ute og vite alt jeg kan gjøre det til, sier Sele.
I disse timene slipper han rollene som leder på jobben, som småbarnsfar og ektemann. Han får dyrke en lidenskap som bare er hans egen.
– Du lager det til
Sele kan ikke gå med caps på jobben, selv om han anser det som sin merkevare. Han er leder og dagene er fullt av ansvar, stress og mas.
Når han kommer hjem venter to unger på tre og fem, og det kan bli mye av det samme.
– Det en type frihet å kunne koble av fra det og gå inn i min egen sone, sier Sele.
Han har ikke spesielt med tid eller penger, men har ikke latt det stoppe han.
– Det du syns er gildt får du vanligvis til. Du lager det til selv om du verken har plass eller penger, sier Sele.
Han anslår at han har brukt rundt to- til trehundretusen på verktøy til lidenskapen sin; han har det han kaller en «tørst» for verktøy. Før kunne han bruke mye lengre tid i sitt lille verksted.
– Men jeg vil jo helst se kona mi og barna mine. Selv om jeg kunne brukt all tiden her oppe er det viktig med balanse, sier Sele.
Da ble trekveldersregelen satt ned: tre kvelder fra halv ni til elleve var grensen. Den siste tiden har bestillingene vokst slik at arbeidskaren nå må takke nei.
– Jeg passer på at jeg ikke tar på meg for mye nå når jeg driver med dette på kveldene. Det kan fort bli et stress og jag etter å oppfylle frister, sier han.
Han er likevel åpen for at han kan få mer tid i framtiden og ta på seg flere og større oppdrag.
Den første lidenskapen
Lidenskapen kom overraskende på, selv om Sele i ettertid kan se spor av den fra oppveksten. Morfaren var sløydlærer, og moren og faren var begge nevedyktige.
– Men jeg tror ingen hadde sett for seg at det skulle gå så langt. Jeg har tatt det enda lenger, sier Sele.
Det eneste han kan sammenligne det med er følelsene han får fra fotball, som han drev aktivt med før kneskader førte til en tidlig pensjon.
– Selv om jeg elsker fotball over alt i verden, så er dette den første virkelige lidenskapen i mitt liv, sier Sele.
I begynnelsen gikk det med rimelig mange timer på YouTube, hvor Sele fikk inspirasjon, og mindre kjøp av verktøy her og der.
Tanken om at dette var noe han kunne likt å drevet på med gikk han med lenge.
– Så i høst tenkte jeg: «jeg skal ikke bare lø på litt?», smiler Sele.
Han startet sin egen bedrift – ved siden av en allerede travel fulltidsjobb og rollen som småbarnsfar.
Bygger et renommé
For tiden jobber han trangt og rotete i den uferdige andre etasjen som han selv har oppført.
Det gikk lenge i prosjekter rundt huset; et kaffebord, en hylle, lister rundt alle dører og vinduer, en taklampe og så videre.
Nå har han også startet egen bedrift, Sele Trearbeid, på jakt etter flere oppdrag.
– Hvor det ender, gjenstår å se. Drømmen er å være i en posisjon hvor jeg kan jobbe nært med kundene, hvor vi kan diskutere mulighetene og skape unike møbler, sier Sele.
Enn så lenge taper han penger «så det griner», men allerede nå begynner han å se over kneiken.
– Jeg tenker to år til med investeringer og så håper jeg å kunne dra inn rundt 50 tusen i året. Plutselig går det veldig godt, og jeg har allerede fått råd til et nytt verktøy til 40 tusen som jeg trodde jeg måtte vente lenger på, sier Sele.
Han selger for det meste skjærefjøler og skilt og bruker det til å bygge opp et renommé. Skjærefjølene har gått til for eksempel Brix Brygghus.
– Jeg hadde en kunde som fikk et skilt og kom tilbake og sa at nå fikk han masse ideer og ville legge inn flere bestillinger. Det er nettopp det jeg håper å oppnå, sier Sele.
Sele jobber med å få flyttet arbeidet inn i garasjen.
– Jeg gleder meg som en unge til det skjer. Jeg har visst lenge hvordan jeg vil det skal se ut. Der skal jeg få et skikkelig system og ha plass til å gjøre større prosjekter, sier Sele.
Liten og formbar
– Hvorfor tre?
– Det er det fineste materiale jeg vet om. Jeg er ikke spesielt miljøbevisst, men jeg liker at det lever. Det er et mer tilgivende materiale, og du trenger egentlig bare dine egne hender og en kniv for å forme det, sier Sele.
I stuen ligger det et kaffebord han lagde tidlig i karrieren. Sele har lyst til å ta det fra hverandre og sette det sammen igjen – på grunn av den nye kunnskapen han har nå.
– Og det kan man når det er snakk om tre. Man kan bare skjære vekk det gamle og begynne på nytt, sier Sele.
Han kunne snakket om tre i flere timer, men det er ikke så ofte muligheten byr seg.
Han kjøper materialer fra små, lokale bedrifter fordi det gir han en unnskyldning til å drøse om tre med likesinnede.
– Jeg setter veldig pris på det. De som jobber med tre er så genuine. Det handler ikke om å holde triksene for seg selv – vi deler åpent med hverandre. Det er et veldig givende miljø, sier Sele.