Teksten ble først publisert på Kjell Arild Pollestad sin Facebook-profil. Jærbladet gjengir den med tillatelse.
---
I natt lå jeg søvnløs i sengen og var på fotballkamp i Amerika.
Leiligheten ligger bare et par steinkast fra torget på Bryne, og vinduet stod åpent bak gardinen, så stemningen fra det veldige ølteltet med storskjerm foran Bekkis pub sivet uhemmet inn i mitt mørklagte kammer.
Jeg ble dradd inn i denne stemningen. Jeg var «med i ånden», som det kan hete i mine kretser – og de ligger vanligvis fjernt fra fotballen.
Mor trøstet meg med at når man ikke får sove, er det nok å ligge med lukkede øyne og tenke på noe hyggelig, så hviler man nesten like godt som i søvnen.
Nå ville jeg holde meg våken.
I totiden runget et unisont «Ja, vi elsker» fra teltet på torget.
De som var litt ustøe i verselinjene, sang med dobbel styrke den linjen de kunne best: «på vår far og mor».
Jeg fornemmet hvordan ølet sirlet gjennom sangen, som munnet ut i et seiersbrøl på forskudd.
Det var utvilsomt damer til stede i teltet, men de hadde ikke desibel nok til å gjøre seg gjeldende, hverken i sangen eller brølene.
Etter lyden å dømme var dette en fest for «veggpissere» – et hebraisk kraftuttrykk for ‘mannfolk’ som brukes fem ganger i Det gamle testamente.
Fotballen tillater temmede menn å la villmannen i seg få rase; den lar ensomme ulver få ule sammen.
Jeg ligger i mørket og hører på lyden hver gang våre gutter har sjanser ved målet, en spenning som bygger seg opp før den trolig jevner seg ut i en fredelig corner.
Så lyder endelig brølet for scoring!
Jeg tenker på mine to nevøer og to grandnevøer som står på tribunen i Amerika, trolig med klump i halsen og tårer i øynene, og løftes av begeistringens brus.
I teltet på Bryne stemmes det i en ny sang. Jeg oppfatter ikke ordene, men jeg hører hjertene som er helt til stede i stunden.
Igjen er det mål!
Men seiersbrølet fra teltet har skiftet klangfarge og når nye høyder. Jeg skjønner straks hva det er: Vår egen Brynegutt, Erling Braut Haaland, har scoret.
Jeg merker en rørelse, et tilløp til gåsehud – eller «høneskinn», som vi sier på Jæren.
Så godt at jeg ikke var sovnet!
Og sannelig – der kommer enda et brøl, også det et Haaland-brøl, og for det indre øret hører jeg bror Jones faste replikk ved så mangt et lignende høve: «Haala’en la’e to mål!»
Nå slås det taktfast i bordet og ropes «ro, ro» av alle krefter i teltet – en tåpelighet i landets Storting, men her en kraftfull utladning av grenseløs begeistring.
Jeg skal ikke gjenta at jeg er tremenning til mormora, men Erling Braut Haaland er et fenomen vi aldri har hatt maken til, verken på Jæren eller i Norge som helhet. Og så er han tilsynelatende helt uaffisert av at han er den mest verdensberømte nordmann gjennom alle tider.
Jeg tror mange av dem som fylte tribunene i Amerika, ikke hadde noen særlig interesse verken for Norge eller Senegal; de ville se Haaland! Og Haaland skuffet ikke.
Da jeg våknet i morges, oppdaget jeg til min forbauselse at også Senegal hadde laget to mål.
Jeg hadde regnet med at et motstandermål ville bli møtt med et unisont skuffelsesstønn i teltet, men man nøyde seg åpenbart med taushet.
Uansett fikk jeg i natt bekreftet den visdommen pave Johannes Paul den store uttrykte så klart og klokt:
«Av de uviktige ting er fotball den viktigste.»