Halloween forbindes gjerne med kostymer, godteri, spenning og forventningsfulle barn som løper fra dør til dør.
Men for noen barn er det også en tid som bringer med seg en uro som ikke synes utenpå kostymet: Hvem skal jeg egentlig gå sammen med?
Jeg har selv kjent på dette som far. Jeg har opplevd hvor sårbart det kan være når egne barn ikke vet hvem de skal gå knask eller knep med.
Det er ikke nødvendigvis noen stor konflikt, ingen dramatisk hendelse eller noen som åpenlyst sier at andre ikke får være med. Noen ganger handler det ganske enkelt om at avtalene allerede er gjort, gruppene er satt, og ingen har tenkt på den som står igjen uten en plan.
Det har som regel ordnet seg.
Men noen ganger har det krevd at vi foreldre har tatt kontakt med andre foreldre for å finne en løsning. Og hver gang har det minnet meg på hvor mye som kan stå på spill i noe vi voksne kanskje oppfatter som en liten, praktisk avtale.
For den som har en gjeng å gå med, er Halloween gjerne noe å glede seg til. For den som ikke blir spurt, kan de samme ukene oppleves helt annerledes.
Mens noen teller ned til en morsom kveld, kan andre gå og grue seg til å oppdage at alle andre har noen å være sammen med.
Vi voksne må derfor våge å løfte blikket utover våre egne barn.
Det er naturlig at vi ønsker at våre egne barn skal ha det fint.
Vi vil at de skal være inkludert, ha venner og få gode opplevelser. Men hva skjer når vi bare er opptatt av å sikre at våre egne barn har planer? Ser vi også dem som ikke har det?
Jeg mener ikke at barn skal tvinges til å være venner med alle, eller at enhver vennegjeng må være åpen for alle til enhver tid. Barn trenger nære vennskap, og de må også få utvikle sine egne relasjoner.
Men det er forskjell på å ha en nær venn og på bevisst eller ubevisst å holde andre utenfor.
Det er også forskjell på å velge hvem man vil være sammen med, og aldri å tenke over hvordan valgene våre påvirker andre.
Her har vi foreldre et ansvar. Vi kan spørre barna våre hvem de har tenkt å gå med, men også om de vet om noen som ikke har noen å gå sammen med.
Vi kan utfordre dem til å åpne opp for én til, selv om planen i utgangspunktet var lagt. Kanskje er det ikke så mye som skal til for at et barn som ellers ville blitt gående alene eller blitt værende hjemme uten noen å gå med, får en helt annen kveld.
Det samme gjelder oss voksne som møter barna i skolehverdagen. Lærere og andre ansatte kan ikke organisere alle fritidsaktiviteter, men de kan være oppmerksomme når samtalene om Halloween dukker opp, når gruppene dannes, og når noen ser ut til å falle utenfor.
Et spørsmål stilt i tide kan være nok til å oppdage at et barn trenger litt hjelp.
Vi trenger ikke gjøre dette til et stort prosjekt eller en moralsk pekefinger. Vi trenger bare å minne barna våre på at fellesskap ikke oppstår av seg selv. Det formes av små valg, av hvem vi spør, hvem vi inviterer, og hvem vi legger merke til.
Så før vi bruker tid på å finne det rette kostymet og fylle godteriskålen, bør vi kanskje stille oss selv et annet spørsmål: Har vi tenkt på om alle har noen å gå sammen med?
For Halloween skal gjerne være litt skummelt. Men det bør være spenningen ved mørket og de skumle kostymene som skremmer barna – ikke tanken på å bli stående alene.
Noen ganger skal det så lite til fra oss voksne for å gjøre en stor forskjell.