Rut Braut har for første gang orket å dra tilbake til ruinene av sitt liv i Jærvegen i Klepp.
Halvannen uke er gått siden hun mistet sønnen Kenneth (62), hjemmet sitt – og med det alt jordisk gods, i en eksplosiv brann.
Fuglene kvitrer og påskeliljene strutter i gnistrende vårsol.
For Rut er det godt å lene seg til én datter på hver side der hun forsiktig nærmer seg restene av det som mandag 24. mars ble et åsted for det politiet tror er en mordbrann.
En ange av røyk ligger ennå over det som var en heim.
Nå er det en forkullet branntomt.
Så å si ingenting er igjen; mellom utbrente bygningsmasser er det bare mulig å skjelne restene av en nedsmeltet komfyr og et par suppeposer.
Et tefat er reddet ut av ruinene.
Hørte smell
Rut Braut forteller om en vanlig mandagskveld.
Hun og Kenneth hadde sittet og pratet før de tok kvelden i 20-tida, som de pleide.
De låste døra, som de også pleier. Rut Braut hadde ringt datteren Inger-Elise for å si god natt, som hun også gjør hver kveld, og lagt mobilen på nattbordet.
Både hun og Kenneth ble vekket av en høy lyd, et slags smell, forteller hun.
Selv sto hun opp for å sjekke om det kunne være noe med takpannene.
– Jeg kledde på meg litt og gikk ut for å kikke. Ute var det ingenting å høre eller se. Jeg tok en runde i gårdsrommet og oppdaget et par ting som burde ryddes. Mens jeg holdt på med det, ropte Kenneth til meg:
«Ring brannvesenet, det brenner!»
– Jeg snudde meg. Den ene delen av huset sto i lys lue, sier Rut Braut.
Møtte mann i døra
83-åringen forteller at hun sprang til døra.
– Alt gikk så fort. Jeg ville redde Kenneth, som var dårlig til beins og med soverom i andre etasje.
Rut ropte på Kenneth, men han svarte ikke.
– Bislaget var fullt av svart røyk, og ut av røyken kom en mann springende.
Det var da hun selv la på sprang ned bakken til Jærvegen, i crocs og joggebukse.
Hun ville varsle og få hjelp. Det var mørkt, men veien har gatelys.
Ingen stoppet
– Jeg stilte meg midt i kjørebanen for at folk skulle stanse. Men ingen stoppet.
Det var mandag kveld og ikke så mye trafikk, forteller hun.
– Men seks biler kom mot meg mens jeg sto der – alle fra . Alle kjørte i bue rundt meg og fortsatte, sier Braut.
Til slutt kom en traktor, motsatt vei.
I den satt Magnus Nordås, en nabo som har leid jord av Kenneth Braut i mange år.
Han hadde gjort seg ferdig på et annet jorde og skulle bare til i Krossen for å kjøpe snus før han tok kvelden.
Sto midt i veien
Det var skodderegn og en litt trolsk stemning, husker potetbonden.
– Men jeg så ganske fort at Rut sto midt i veien, sikkert på et par hundre meters avstand, sier Nordås til Jærbladet.
– Jeg tror at jeg også kastet et blikk opp mot huset. Det var lys i stua der de pleier å sitte, men de pleier å legge seg tidligere.
Det var imidlertid ingen røyk og ikke mulig å se at det brant, forteller han.
– Men lyset i stua er gult og minner om flammer. Nå vet jeg at det var flammer.
Nordås stoppet for den fortvilte 83-åringen i veien. Han forsto fort at det gjaldt liv – og han hadde mobilen med.
Klokka 22.03 ringte han 113.
– Kan ikke ha det sånn
Seks bilister før ham hadde kjørt forbi, ifølge Rut Braut.
Dette opprører også familien.
Hva slags verden har vi fått når ingen stopper for folk i nød, spør datteren Anita Braut.
– Folk vil ikke blande seg lenger. Men en gammel dame i veibanen er ikke noe å være redd for.
– Hun kunne ha vært en dement som hadde forvillet seg. Da ville det bare ha vært å ringe politiet.
– Vi kan ikke ha det sånn. Vi må være menneskelige, sier hun.
En historie å lære av
Magnus Nordås hadde stoppet traktoren sin midt i veien.
Bak ham kom flere som stanset, og det kan godt være at disse hadde stoppet uansett, påpeker han.
– Det er likevel forkastelig at flere kjørte forbi, sier Nordås.
– Det var lett for meg, som kjenner Rut. Men når det står en 80-åring midt i veibanen, er noe helt galt, og da har alle plikt til å stoppe.
Han tror ikke folk egentlig er likegyldige.
– Jeg tror dette like mye handler om frykt for å få ansvar for noe, en «hva er dette for noe marakkels, jeg svinger heller unna»-reaksjon, sier bonden.
– De som kjørte forbi, vil nok ikke ha det godt når de får høre hva situasjonen var. Så dette er en historie å lære av. Det er bra at den kommer i avisen, mener Magnus Nordås.
Ropte og skrek
For ham var dramaet på ingen måte over den kvelden.
Da brannvesenet var varslet, kjørte han rett opp til gårdsrommet ved det brennende huset.
Det gjorde også et par andre.
– Da var huset totalt overtent. Det var et ildhav, sier Nordås.
– Noe sånt er så overveldende og går så fort at man havner i en slags sjokktilstand. Men vi prøvde vel å sette opp en stige. Vi ringte brannvesenet og spurte hvor langt unna de var.
«Åtte minutter», sa de.
– Åtte minutter er veldig lenge i en sånn situasjon. Vi spurte om vi skulle prøve å gå inn i huset.
«Nei, det skal dere ikke», sa de.
– Men de sa vi kunne rope, i tilfelle Kenneth sov. Vi ropte og skrek så høyt vi kunne. Nå vet jeg at vi ropte så høyt at folk som satt i Kleppestemmen og så på Åsted Norge på TV, hørte det og gikk ut for å finne ut hva det var, sier Magnus Nordås.
Mistenkt husker ikke
Samme kveld pågrep politiet en mistenkt brannstifter.
Han hadde gjemt seg i tilleggshuset på gården.
Mannen ble varetektsfengslet for fire uker og har ikke anket denne kjennelsen, sier hans advokat, Sigurd Rønningen, til Jærbladet.
Mannen i 40-årene framsto ifølge politiet som ruset ved pågripelsen. Han har vært i avhør, men har ikke erkjent straffskyld.
– Det er fordi han ikke har noen erindring av det som har skjedd, sier Rønningen.
– Han håper at det ikke er han som står bak, ettersom det ikke ligger til hans natur å gjøre noe som skader andre folk.
Mannen kan ikke huske at han har vært på stedet, og han har ingen relasjon til Braut-familien, ifølge advokaten.
Krimteknikere har vært på stedet i flere dager, og det samme har Kripos, opplyser påtaleansvarlig Ann-Bjørg Ingebrigtsen i politiet.
Den siktede mannen har vært i avhør, bekrefter hun.
– Jeg er ikke kjent med at det er kommet fram noe motiv. Men vi mener mistanken er styrket gjennom etterforskningen, sier hun.
Takk til ukjent hjelper
I lånt bukse, genser og boblejakke, uten mobil, kort eller bilnøkler, står Rut Braut ved ruinene av huset som hun og mannen overtok fra svigerforeldrene hennes da Kenneth var 13 år.
Det er voldsomt ta innover seg tapene. Og å vite at hun også like gjerne kunne ha blitt offer for dødelig røyk og flammer.
– Du overlevde fordi du er så energisk – du gikk ut og begynte å rydde, sier døtrene.
I alle fragmentene av katastrofekvelden 24. mars husker Rut Braut også de som hjalp.
Der var flere. Og én spesiell: En ung kvinne som satt sammen med henne, og som gråt sammen med henne, i ambulansen.
– Jeg trodde hun var med ambulansen – helsepersonellet trodde hun var familie. Hun var ingen av delene. Vi vet ikke hvem hun er. Men jeg vil gjerne takke henne, sier Rut Braut.