Hvert år kommer den samme debatten tilbake.
Pride hører ikke hjemme i skolen. Skolen skal være nøytral. Hvorfor må dette markeres?
Jeg har lest kommentarene og hørt diskusjonene. Hver gang kjenner jeg på den samme følelsen: sorg. Ikke fordi alle må være enige med meg, men fordi jeg tror mange ikke forstår hvordan disse ordene oppleves for oss som faktisk er en del av det som diskuteres.
Jeg er «skeiv». Jeg er også mor. Når jeg hører at Pride ikke hører hjemme i skolen, hører jeg ikke først og fremst en diskusjon om flagg eller markeringer. Jeg tenker på barna mine. Jeg tenker på at de går på den skolen. Jeg tenker på at familien vår plutselig blir en del av en debatt. For når noen sier at Pride ikke hører hjemme i skolen, er det lett å sitte igjen med følelsen av at det heller ikke er plass til familier som vår. Kanskje er det ikke det som menes, men det er slik det kan oppleves.
For Pride handler ikke først og fremst om flagg. Pride handler om mennesker. Om familier. Om følelsen av å høre til.
Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp med en skole hvor de aldri trenger å lure på om familien deres er like mye verdt som alle andre familier. En skole hvor de kan snakke om foreldrene sine uten å føle at de må forklare, forsvare eller skjule noe.
Men Pride handler ikke bare om mine barn. Det handler også om alle de barna og ungdommene som sitter i klasserommene våre akkurat nå. De som kjenner seg litt annerledes. De som er usikre på hvem de er. De som prøver å forstå følelsene sine, og som kanskje ikke har fortalt noen om dem ennå.
Mens vi voksne diskuterer, sitter disse barna og lytter. De lytter til hva lærere, foreldre, politikere og naboer sier. De prøver å forstå hva ordene våre betyr. Jeg trenger ikke å forestille meg hvordan det føles. Jeg vet det. Derfor tenker jeg på de barna og ungdommene som hører og leser denne debatten og spør seg selv om de er gode nok akkurat som de er.
Noen ganger skal det så lite til. Et regnbuearmbånd. Et regnbueflagg på skolegården. En lærer som sier at alle familier er like mye verdt. For mange betyr det ingenting. For andre kan det bety alt. For et barn som føler seg alene, kan det være et signal om at de er trygge, at de er velkomne, og at de er gode nok akkurat som de er.
Pride i skolen handler ikke om å fortelle barn hvem de skal være. Det handler om å fortelle dem at de får lov til å være den de er. Det handler om å fortelle alle barn at de hører til.
Det er derfor denne debatten gjør vondt. For meg handler den ikke om politikk eller ideologi. Den handler om barna mine. Den handler om barn og unge som prøver å finne sin plass i verden. Og den handler om noe så grunnleggende som retten til å føle at man hører til.
Jeg tror ikke det finnes et viktigere budskap en skole kan gi. Heis flagget. Noen trenger å se det.