Sigmar Undheim og kona Jartrud Gudmestad bor på et tun på Mossige. De driver ikke lenger gården, og har lyst å selge jorda til nabobonden, som i dag leier den.
Samtidig vil de beholde tunet som består av to hus, en driftsbygning, silo og et hus fra 1914, en såkalt som ikke skal brukes som bolig, men har kulturhistorisk verdi.
Sandneskassen har de renovert og vedlikeholdt med mange timers egeninnsats.
I november behandlet Utvalg for lokal utvikling klagesaken Undheim. Lokalpolitikerne ble imponert da de var på befaring, og et enstemmig utvalg ga ham medhold i sin klage, som gikk ut på å beholde hele tunet.
Et alternativt forslag var å dele tunet inn i tre deler.
Statsforvalteren klager
– Jeg har hørt fra flere i utvalget at vi får ikke Statsforvalteren med på dette uansett. Men vi må ta vårt standpunkt ut fra hva vi mener er riktig, så får Statsforvalteren mene det han vil i neste omgang, sa Kjell Olav Stangeland da utvalget behandlet saken.
På befaringen sa Sigmar Undheim at han satte pris på støtte fra kommunen.
Time-politikerne la vekt på kulturminnet som befinner seg på tunet. Begynnelsen på vedtaket er som følger:
«Utval for lokal utvikling tek klage frå Sigmar Undheim til følgje på grunn av overvekt av omsyn som talar for å innvilge dispensasjon og at omsyna i føremålsføresegnene ikkje vert vesentleg sett til sides. Fordelane vert vurdert å vera større enn ulempene, jf. grunngjevinga. Utvalet legg særlig vekt på eiendommens kulturhistoriske verdi».
Politikerne fikk rett i at Statsforvalteren ikke kunne gå med på dette. 12. desember sendte Statsforvalteren i Rogaland en ni sider lang klage på vedtaket til Utvalg for lokal utvikling.
Statsforvalteren var på befaring hos Sigmar Undheim i forbindelse med saken. Statsforvalteren skriver i klagen:
«Det er vanskeleg å klage i ei sak som dette utan at det kan oppfattast som manglande respekt for det tal med timar som frivillig er lagt ned i å forvalta eit kulturminne og kanskje også eit langt liv som bonde. Me har stor forståing for søkjar sitt ønskje om å sjå på tunet som ein heilskap.»
Statsforvalteren anslår at de har omtrent 30 slike saker på uttale i løpet av et år, og at det sannsynligvis ikke blir færre fremover på grunn av nye krav til investering i løsdriftsfjøs og behov for jordbruksareal.
I mange av sakene handler det om størrelsen på eiendommen selgeren skal sitte igjen med, etter å ha solgt jorda.
Sigmar Undheim sin sak skiller seg ut ettersom det er en bygning med kulturhistorisk verdi på tomta.
Statsforvalteren skriver at hensyn til kulturminne og kulturlandskapet kan vektlegges som viktig samfunnsinteresse etter både jordlova, jf. § 1, og plan- og bygningslova. Videre skriver Statsforvalter at vi her ikke har å gjøre med regionale eller nasjonale kulturverdier på eiendommen.
Ifølge Statsforvalteren er kulturverdiene lokale.
Statsforvalteren mener at landbrukshensyn blir tilsidesatt dersom de skulle godkjenne at sju dekar beholdes av selger.
«Dei nasjonalt viktige landbruksområda i Time kommune toler ikkje ulempa dette medfører. Både direkte og indirekte får dette konsekvensar for jordvernet, ved at andre areal blir søkt omdisponert. Å ivareta landbruksnæringa, matproduksjonsgrunnlaget og syte for minst mogleg omdisponering av landbruksareal er ei viktig nasjonal oppgåve», skriver Statsforvalteren i klagen.
– Som forventet
Kjell Olav Stangeland, som formulerte forslaget som ble enstemmig vedtatt da utvalget behandlet saken, sier at dette er som forventet.
– Klagen fra Statsforvalteren er som forventet. Saken kommer nå tilbake til utvalget. Jeg kommer ikke til å endre min mening med mindre det kommer vesentlige nye opplysninger i saken. Hvis utvalget ikke endrer mening, blir saken sendt til Statsforvalteren i Vestland.
– Saken er nok tapt, tror Stangeland.
Sigmar Undheim er heller ikke overrasket.
– Vi skal bo her og trives her. Da blir det ikke aktuelt å inngå kompromiss som er foreslått nå, der tunet deles i tre. Jeg tror bruksrasjonalisering ville vært praktisk for alle parter. Men for oss er saken enkel og grei. Vi selger ikke jorda på de premissene, sier Undheim.
– På dette tidspunktet må jeg ta det med humor. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le. Så gale er det. Det de skriver er så fjernt fra all fornuft, sier Undheim om klagen fra Statsforvalteren.