Lavendelduften ligger i rommet før timen starter.
Alle plassene er opptatt.
Foran i salen står Jim Raymond Ferraer. Han leder deltakerne gjennom øvelsene med rolig stemme, men blir sjelden stående lenge på samme sted. Han går mellom mattene, retter litt på en skulder her og en fot der.
Når øvelsene blir tunge, kommer det gjerne en spøk eller et smil for å lette på stemningen.
Etter halvannen time pakker deltakerne sammen mattene sine. Flere blir stående igjen og prate.
Det er en helt annen virkelighet enn den Jim Raymond vokste opp i.
– Jeg hadde litt mer energi enn vanlige unger på barneskolen, sier han og ler.
Han forteller om en oppvekst preget av konflikter og uro. Allerede som barn ble barnevernet koblet inn.
– Jeg er halvt filippinsk, og der gjelder en litt annen oppdragelse enn det som er vanlig i Norge.
Da han gikk i femte klasse, ble situasjonen så alvorlig at faren tok ham med til Filippinene.
– Pappa stakk av med meg til Filippinene. Så etterlot han meg hos bestemoren min.
Der begynte en periode som skulle prege store deler av livet hans.
– Det gikk over styr
– Jeg prøvde crystal meth første gang da jeg var tolv år. Jeg likte det, og før jeg var tretten var jeg hekta. Det gikk over styr, og familien i Filipinene ville ikke ha meg boende hjemme når jeg holdt på sånn, forståelig nok.
Da flyttet han ut, på gata.
– Jeg hadde penger nok til å klare meg selv. Men jeg hadde ingen trygg plass å sove. Så jeg sov ute. Jeg sov i skogen, i biler og busser.
Etter hvert ble rusen styrende.
– Det ble så ille at jeg begynte å stjele fra bestemoren min. Da skjønte jeg hvor alvorlig det var blitt, og at jeg trengte hjelp.
Fra kickboksing til yoga
Det var faren som til slutt grep inn.
Han tok sønnen med til en liten fiskerlandsby langt unna rusmiljøet.
– Vi bodde i en bungalow i to år. Jeg lærte det grunnleggende som å vaske klær, tørke fisk og klare meg selv.
Likevel var ikke problemene over da han kom tilbake til Norge.
– Alle de gamle vennene mine var dypt inne i rusen, og det var jo de første jeg begynte å henge med igjen.
Han fortsatte å ruse seg fram til han var 27 år.
Så fant han thaiboksing.
– Jeg ble hekta fra dag én.
Han stopper opp et øyeblikk.
– Jeg fant fort ut at jeg ikke kunne drive med thaiboksing og speed samtidig. Det krasjet.
For første gang begynte livet å endre retning. Men selv om rusen forsvant, satt traumene igjen.
Etter å ha kommet inn i et behandlingstilbud for rus og psykisk helse, startet han i traumebehandling.
Det var der han ble introdusert for yoga.
– En erfaringskonsulent i traumebehandlingen anbefalte det.
Jim Raymond ler når han forteller om sin egen reaksjon.
– Jeg tenkte: «Skal jeg gå og strekke ut med menn i tights?»
Likevel gikk han.
Og fortsatte å gå.
Ønsker å gi tilbake
– Jeg likte det egentlig ikke i starten. Men jeg kjente at det ga meg en eller annen form for ro.
I flere måneder klarte han ikke å sette ord på hva yogaen ga ham.
– Etter hvert skjønte jeg at jeg hadde mistet kontakten med følelsene mine.
Fem år med traumebehandling og yoga gjorde noe med ham.
– Yoga hjalp meg å få kontakt med mitt indre igjen. Det ble et anker i hverdagen.
I dag er det nettopp den roen han prøver å gi videre til andre.
Studioeier Victoria Skretting la tidlig merke til ham.
– Måten han møter mennesker på er helt unik. Han er en veldig god menneskekjenner, sier hun.
Hun forteller at hun så noe spesielt i mannen som møtte opp på yogatimene.
– Med den erfaringen han hadde, og måten han så andre mennesker på, kjente jeg at han var en født lærer.
Menneskekjenner
Jim Raymond tror selv erfaringene hans gjør det lettere å forstå folk.
– Du ser ganske fort hvem som sliter litt mer enn andre.
Han nikker mot salen.
– Du kjenner det nesten med én gang. Du ser hvem som er anspent. Hvem som trenger litt ekstra oppfølging.
Etter timen er salen nesten tom.
Bare lukten av lavendel henger igjen.
– Du vet aldri hva folk går rundt og bærer på, sier Jim Raymond.
– Når de klarer å få én time med ro på matta, så gir det meg også ro.