Johanne Ueland har mest sannsynlig stått for helgas største lokale idrettsprestasjon. Bryne-jenta imponerte stort da hun løp formidable 181 kilometer under Hell 24-timers.
– Jeg er veldig fornøyd med gjennomføringen og at jeg kommer så langt som jeg gjør. Spesielt tilfreds er jeg med avslutningen på løpet. Jeg tok inn hele fem kilometer på hun som ble nummer tre i løpet av de tre siste timene. Det var til slutt bare 83 meter som skilte oss. Dersom løpet hadde vart litt lengre, så hadde jeg nok tatt henne. Men jeg er uansett fornøyd, sa Johanne.
Det var en sliten, men lykkelig 26-åring som Jærbladet pratet med søndag formiddag. Litt stolt var også det lokale ultraløpstalentet, etter at hun hadde vartet opp med sin beste idrettsprestasjon noensinne.
Det skjer rett etter at hun har levert bacheloroppgaven ved Norges Idrettshøgskole. Det har vært noen innholdsrike dager og uker i det siste for den energiske jærbuen.
Både glad, stolt og lettet
– Hvilke tanker gjør du deg etter 181 km og 24-timers løping, Johanne?
– Først og fremst er jeg glad for at slitet nå er over. Det skal bli deilig å finne hotellsenga etter å ha vært oppe i halvannet døgn. Det og en god og varm dusj er det jeg ser aller mest frem til nå. Planen er at jeg skal reise hjem på mandag, dersom jeg er i stand til det, sa Johanne til Jærbladet.
Ultraløperen la ikke skjul på at det har sin pris å løpe så langt som hun gjorde. Det er ikke bare beina og kroppen som får kjørt seg. Hodet, eller topplokket som den «kroppsdelen» gjerne omtales som i løp- og idrettssammenheng, blir også satt under press. Johanne fikk nok en gang erfare at lange løp er en mental påkjenning.
Visste hva som ventet
– Jeg var med her i fjor, og visste derfor på sett og vis hva som ventet – selv om de aller fleste løp er forskjellige. Jeg hadde i år den erfaringen som jeg manglet da jeg debuterte i Hell 24-timers for ett år siden. Den var god å ha da det røynet på som verst. Da startskuddet gikk, var jeg innforstått med at det ville komme perioder hvor jeg fikk lyst til å kaste inn håndkleet.
– Når i løpet var det tyngst å flytte beina?
– Det var tungt både mentalt og fysisk mellom midnatt og frem til i firetiden. I den perioden fikk jeg god tid til å tenke over hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Men jeg var allikevel aldri inne på tanken om å gi meg. Jeg prøvde å bearbeide de negative tankene og lyktes med det, sa en tilfreds Ueland.
Med sola kom kreftene igjen
På morgenkvisten kom sola tilbake, og da hadde Johanne også kviknet til.
Hun hadde for lengst nådd fjorårets resultat, og var på vei mot en ny solid bestenotering.
Den blir det ikke lett å slå. Johanne føler at det er fullt mulig å nå 200 kilometer dersom hun går inn for det med hud og hår.
Det skal den lokale «ultradronningen» ta stilling til når hun får løpet på avstand.
– Det blir en vurdering om jeg skal satse videre på ultraløp, eller om jeg rett og slett skal gjøre noe annet. Det er mye jeg kan tenke meg å bruke fritiden på.
– Samtidig kan det være kjekt å sette seg nye mål. Dersom jeg bestemmer meg for å satse videre, blir nok 24-timersløpet på Bislett det neste målet, sa kvinnen som underveis fikk bruk for det hun har lært om trening, helse og prestasjon. Det er nemlig det hun har fordypet seg i.
For ordens skyld så handler det i et 24-timersløp om å løpe lengst mulig.
Det forteller det meste om Johannes løp at hun satte flesteparten av sine mannlige konkurrenter i Stjørdal på plass.