Interessen for hundesport startet tidlig. Som barn besøkte Kine Eimhjellen sin første hundeutstilling, og ble raskt fascinert.
Fra skolebenken til hundesport
Det ble forsterket da hun som elev på Frøyland skole fikk se en hundeoppvisning.
– Da var jeg helt solgt. Jeg tenkte at dette var akkurat det jeg ville drive med, sier Kine Eimhjellen.
Da hun var ti år, fikk hun sin første hund og begynte å trene i Stavanger-området.
Vendepunktet
Først rundt 2021 vurderte hun for alvor å satse på agility på fulltid.
På det tidspunktet bodde hun i Klepp og hadde bygget en liten agilitybane i hagen.
– Etter hvert ble det så mye aktivitet og penger inn og ut at jeg måtte opprette firma, sier hun.
Hun tok også dommerutdanning og hentet inn eksterne instruktører.
– Jeg begynte å se at hundebedriften faktisk gikk nesten like godt som læreryrket, sier hun.
Det fikk henne til å regne på om hun faktisk kunne leve av hundesporten.
Drømmen om egen hall
Drømmen om en egen agilityhall hadde hun hatt siden hun var liten, men lenge virket det urealistisk.
Da hun begynte å regne på tallene, innså hun at drømmen kanskje kunne bli mulig.
– Jeg så at det fantes et behov. Det var få innendørshaller for agility mellom Kristiansand og Oslo. Det var nærmest et ørkenområde for agility, forteller Kine.
Samtidig gjorde prisnivået på småbrukssatsingen mulig.
– Du kunne få et småbruk for rundt to millioner kroner, og det gjør du ikke hjemme, sier hun.
Gården i Telemark
Da hun fant småbruket ved Neslandsvatn i Telemark, var det egentlig ikke gitt at hun skulle få det.
– Vi vant faktisk ikke budrunden først. Jeg underviste på Frøyland ungdomsskole da jeg oppdaget at jeg hadde flere ubesvarte anrop fra megleren, sier hun.
Da hun ringte tilbake, kom overraskelsen.
– De ønsket å selge til oss likevel. Vi følte oss veldig velkomne fra starten, sier hun.
Skoleåret gjorde hun ferdig før flyttingen.
– Jeg hadde en veldig fin klasse på den tiden, så jeg bestemte meg for å følge dem ut skoleåret, forteller Kine.
I helgene pendlet hun til Telemark for å forberede byggingen.
Et familieprosjekt
Da Kine bestemte seg for å flytte til Telemark, gjorde hun det klart at hun ønsket at satsingen skulle bli et familieprosjekt.
Moren, som hadde hele nettverket sitt på Jæren, kom likevel med et raskt svar da datteren spurte om foreldrene kunne tenke seg å flytte etter.
– Ja, jeg skal være med, og jeg skal stå i kiosken og selge lapper.
Kine ler når hun forteller om svaret.
– Og det har hun gjort.
I dag bor foreldrene bare noen minutter unna anlegget og bidrar med alt fra praktisk arbeid til arrangementer. Faren har også blitt engasjert i miljøet – og startet blant annet å lage agilityhinder.
– Det betyr jo alt, sier Kine om støtten fra foreldrene.
Bygget hallen sammen
Familien gjorde store deler av grunnarbeidet selv. Rundt 300 trær ble felt, og store mengder fjell sprengt bort, før den nesten 1000 kvadratmeter store hallen kunne reises.
En lokal entreprenør anbefalte å bygge på fjell, slik at de slapp å kjøre inn store mengder masse.
– Det sparte oss for både penger og arbeid, sier hun.
Samboer, venner og naboer bidro også underveis. Sammen la de vann, strøm og sanitæranlegg og støpte fundamentet.
– Det var mye «learning by doing». Vi tok en ting om gangen og løste utfordringene etter hvert som de kom, forteller hun.
Da stålkonstruksjonen først kom på plass, gikk resten raskt.
– Hallen var oppe på omtrent en uke, sier Kine.
Pengene strakk ikke til alt de ønsket.
– Vi måtte være kreative. Blant annet brukte vi en gammel Massey Ferguson-traktor til å planere inne i hallen. Det ble mange «MacGyver-løsninger», forteller hun.
Deltakere fra hele landet
I dag har hallen vært i drift i rundt fire år. Her arrangeres kurs, treninger og konkurranser året rundt.
– Akkurat nå holder vi på å gjøre klart til sommercamp, sier hun.
Rundt 20 deltakere kommer for å bo i telt, campingvogner og hytter mens de trener.
Deltakerne kommer fra hele Norge og Sverige, på større samlinger kommer det også deltakere fra flere europeiske land, og av og til fra USA og Asia.
– Det synes vi er veldig kjekt. Jeg føler vi har fått til et veldig godt anlegg og opplegg her, sier hun.
Tilbudet spenner fra nybegynnere til utøvere som satser mot landslag, VM og European Open.
Nylig fikk miljøet også sportslig uttelling: en av som trener i hallen ble nylig norgesmester, og har i tillegg medaljer fra både EM og VM.
Mer enn trening
For Kine handler satsingen om mer enn hundesport.
– Vi ønsker å være en arena der folk vet at de blir tatt godt imot, og at det er plass til alle. Det er noe jeg er veldig stolt av, forteller hun.
Hun beskriver et miljø med stor variasjon i bakgrunn.
– Vi har pensjonister, uføre, overleger, ortopeder, stortingsrepresentanter, barn og unge. Folk kommer fra alle mulige bakgrunner, sier Kine.
Å følge en drøm
Hun vet at ikke alle ville tatt det samme valget.
– Mange tenker kanskje at man må ha den trygge jobben og følge den vanlige veien. Men det går an å satse på noe man virkelig har lyst til å gjøre – og skape noe eget, sier hun.
Samtidig legger hun ikke skjul på at veien dit har krevd mye.
– Den største utfordringen har vært økonomien og å få alt til å gå rundt. Jeg har hatt lyst til dette så lenge at jeg har vært villig til å leve veldig enkelt i perioder, sier Kine.
Likevel angrer hun ikke.
– Det har vært verdt det, sier Kine.