Søndag kveld kunne Layal endelig omfavne sønnene på fem og to igjen. Da hun ankom Sola lufthavn, hadde hun lagt bak seg to dramatiske døgn med reising.
Bare noen timer etter at jærbuen forlot King Khalid internasjonale lufthavn i Riyadh, ble terminal 3 bombet av Houthi-militsen.
12 personer ble drept i angrepet, og 309 personer ble skadet.
Layal hadde tilbrakt flere timer ved akkurat denne terminalen, i påvente av en flyvning som kunne ta henne ut av Saudi-Arabia og hjem til Norge.
– Jeg så bilder og videoer fra flyplassen, og det var helt forferdelig. Det kunne vært meg, sier hun.
Stavanger Aftenblad omtalte saken først.
Hørte flere smell
Layal reiste fra Klepp til Saudia-Arabias hovedstad den 2. oktober for å besøke sin forlovede Hassan. Han er kanadisk statsborger, men jobber i Riyadh.
De første dagene var rolige, men så begynte arabiske medier å rapportere om angrep mot flyplassen, som bare ligger et kvarter unna.
Hun forteller at forloveden prøvde å roe henne ned. Han ønsket ikke å skremme henne, selv om situasjonen var alvorlig.
Men onsdag 7. oktober endret situasjonen seg.
Paret satt i sofaen og så en film da de plutselig hørte tre kraftige smell.
Hassan fikk varsel på mobilen om at flyplassen var angrepet. Den kanadiske ambassaden advarte ham også mot å oppsøke flyplassen.
– Pappa ringte meg fra Beirut og sa: «Layal, du må komme deg ut av Riyadh!» Jeg syntes først han var litt dramatisk, men han fortalte at det ble truet med flere angrep mot flyplassen.
Like etter fikk hun høre at flyplassen var stengt.
– Det aller første jeg tenkte på, var barna mine. Jeg visste at de var trygge hjemme hos søsteren min, men når du er mamma og befinner deg i en slik situasjon, tenker du selvfølgelig på barna dine først.
Layal skulle etter planen reise fra Riyadh natt til lørdag, men dagen før fikk hun beskjed om at flyvningen var kansellert.
– Hassan sa: «Kle på deg med en gang. Nå drar vi til flyplassen. Du må komme deg ut.»
På flyplassen fikk hun vite at alle internasjonale flyvninger var innstilt. Hennes eneste mulighet var å fly til Jeddah og prøve å finne en forbindelse derfra.
Skrev testament på flyet
Inne på terminal 3 beskriver hun ventetiden som fullstendig kaos.
Reisende sov på gulvet, barn skrek og gråt, og folk ba til gud.
Mange hadde vært strandet på flyplassen siden torsdag.
– Flyene deres var blitt kansellert, og de hadde ikke fått noen alternativ reise. Det er ikke alle som har råd til å kjøpe nye billetter.
Layal satte seg ned i folkemengden. På avgangsskjermene manglet det informasjon om alle flyvningene, og slik hadde det sett ut i flere timer ifølge kvinnene som satt rundt henne.
– Folk var veldig skvetne. Hver gang det kom en lyd, ble folk livredde for at det var et nytt angrep.
Da hun endelig ble ropt opp, klarte hun nesten ikke å tro det, men da folk skulle gjennom gaten, oppsto det panikk.
– De ansatte begynte å rope: «Hurry up, hurry up! On to the bus, now!» De ville ha oss ut så fort som mulig mens situasjonen var rolig. Men folk fikk panikk og trodde det betydde at det var en ny rakett på vei.
Passasjerene løp inn i bussen som fraktet dem til flyet. Her satt de i en og en halv time i påvente av at flyet skulle lette.
– Jeg skrev et testament og sendte det til søsteren min. Der sto det blant annet at jeg ønsket at hun skulle ha ansvaret for barna mine. Det er veldig vondt å tenke tilbake på, sier Layal.
Hun så på bilder av sønnene og gråt. Til Hassan sendte hun en farvelmelding.
– Jeg var så redd for at dette skulle være slutten, og at jeg aldri skulle få komme hjem til barna mine.
Selv da flyet tok av klarte hun ikke å føle seg trygg.
– Hver gang det var turbulens, trodde jeg det var en bombe.
– Ingenting føltes trygt
Framme i Jeddah mistet hun flyet videre til Istanbul. Samtidig kom det meldinger om at det også var trusler mot denne flyplassen.
– Jeg falt ned på gulvet og bare gråt og gråt. Jeg gråt så mye at jeg nesten ikke fikk puste, og hånden min ble helt nummen. Det var helt forferdelig. Ingenting føltes trygt lenger.
– Alt jeg ville, var å komme hjem til trygge Norge. Jeg satt og så på det norske passet mitt og gråt.
På flyplassen fikk hun hjelp fra en mann som så hvor fortvilet hun var. Han klarte å skaffe henne en billett til Amsterdam.
– Alle jeg møtte på reisen var så snille mot meg. Mange tror kanskje at folk i Saudi-Arabia er veldig strenge, men de er de mest jordnære og hjelpsomme menneskene jeg har møtt.
– Ubeskrivelig følelse
Da Layal landet i Amsterdam, var hun så lykkelig over å være tilbake i Europa at hun begynte å klemme fremmede mennesker.
– Jeg var bare så utrolig glad for å være et sted hvor jeg følte meg trygg, forteller Layal.
Det var først i Amsterdam hun fikk vite at terminal 3, hvor hun hadde tilbrakt flere timer, var blitt bombet.
– Jeg begynte med en gang å tenke på alle de hyggelige menneskene jeg hadde møtt på flyplassen. Hva om noe hadde skjedd med dem?
Hun tenkte spesielt på to eldre kvinner som hun hadde hjulpet på flyplassen.
– Hver gang jeg så en video fra terminalen, prøvde jeg å se om jeg kunne få øye på dem. Men jeg måtte prøve å være sterk og konsentrere meg om å komme hjem.
Fra Amsterdam tok Layal tog til Düsseldorf i Tyskland, og etter en natt på hotell kunne hun omsider fly videre til Sola lufthavn.
– Da jeg endelig kom til Norge og fikk holde rundt guttene mine igjen, gråt jeg så mye. Det var en helt ubeskrivelig følelse.
– Nå sover begge barna i sengen min. Jeg vil bare ha dem tett inntil meg. Den eldste sønnen min sier: «Mamma, du klemmer meg for hardt», og «du kysser meg hele tiden».
– Du har ingenting uten fred
Reisen vekket minner fra en barndom preget av krig. Layal er palestiner, men ble født i Libanon etter at familien hadde flyktet dit.
Som liten jente hørte hun ofte lyden av raketter på himmelen, og det har satt sine spor.
– Jeg har fortsatt veldig mye frykt i meg. Bare jeg hører fyrverkeri, får jeg angst.
Da hun var seks år, på slutten av 80-tallet, flyttet familien til Norge. Her gikk hun på skole og tilbragte resten av barndommen og ungdomsårene.
Som voksen bodde Layal nesten 20 år i Dubai. Likevel er det Norge hun kaller hjemme.
– Jo eldre jeg blir, desto bedre forstår jeg hvorfor pappa valgte å flykte fra Libanon. Han ville gi barna sine en trygg barndom.
Nå ønsker hun det samme for sine egne barn.
– Du kan ha all verdens med penger, men hvis du bor i et land hvor det ikke er fred, har du egentlig ingenting. Det er i Norge jeg vil at barna mine skal vokse opp, studere og lære. Det er her jeg vil bli gammel, og det er her jeg vil dø.
– Folk sier noen ganger at Norge er kjedelig og kaldt. Da svarer jeg bare: Kjøp deg bedre klær! For det å kunne legge seg om kvelden uten å være redd for at det skal komme en bombe, betyr mest av alt.