Jærbladet publiserte den 27.09 en artikkel om fravær i Utvalg for lokal utvikling. Det er veldig bra at pressen følger med på om vi folkevalgte gjør jobben vår, og det er rimelig å stille spørsmål når det blir unntakstilstander i et utvalgsmøte hvor verken leder eller nestleder møter.
Jeg var selv en av dem som ble nevnt, både i den saken samt i bildeteksten til innlegget fra gruppelederen i Ap som ble publisert 7. oktober. Sakene fikk meg til å tenke på to ting: Hvordan vi skal rekruttere folk til lokalpolitikken, og hvordan vi bedømmer innsatsen til dem som sier ja.
Akkurat nå jobber de fleste partier i Time iherdig med å finne mennesker som har lyst til å bruke tiden sin på å bidra som folkevalgt. Det er ikke alltid like enkelt. I nabo-kommunen Klepp, har vi i Jærbladet nylig lest om at de har hatt utfordringer med å rekruttere særskilt yngre kvinner. Mange kvier seg fordi de frykter tidsbruken.
Skal vi få et velfungerende lokaldemokrati, trenger vi at folk sier ja. Både småbarnsforeldre og folk i full jobb, både i privat og offentlig sektor. Vi trenger folk som har pleietrengende foreldre, unge som studerer, pensjonister, småbarnsforeldre og folk som reiser i jobben. Vi trenger dem med lederansvar og dem uten. Hvis vi gir inntrykk av at fravær = dårlig jobb, gjør vi jammen ikke rekrutteringen enklere.
Vi trenger mangfold i erfaringer rundt bordet. Derfor blir jeg litt oppgitt når oppmøteprosenten sammenlignes mellom utvalgsmedlemmene. Den sier lite når den sammenlignes på tvers av helt ulike livssituasjoner. Det er ikke en kritikk av dem som alltid møter, de fortjener skryt. Men vi kan ikke gjøre deres livssituasjon til målestokken for alle.
De fleste folkevalgte vil før eller siden måtte melde forfall. Derfor har vi en fast varaordning. Den er en del av systemet, laget for at lokaldemokratiet skal fungere også når livet skjer for enkelte av oss. For livet skjer. Mitt første fravær fra et utvalgsmøte kom en drøy måned etter at jeg hadde født. Jeg måtte forlate møtet på grunn av melkespreng, brystbetennelse og feber. Det håper jeg ikke blir oppfattet som manglende prioritering. Slik vil det være for de fleste forfall: Det finnes en grunn, og den er ofte god. Sjelden planlagt. Som regel handler den om sykdom, barn, jobb eller familie.
Det betyr ikke at alt har vært godt nok. Når vi ikke har sørget for vara, sitter utvalget med færre representanter enn det skal, og det er ikke bra. Det tar vi i Høyre med oss.
Jeg er enig med Ap i at det handler om prioritering. Men slik jeg ser det, handler prioriteringen for en folkevalgt vel så mye om å gjøre jobben grundig over tid: Tiden vi bruker på å lese sakspapirer, de ukentlige gruppemøtene og møtene med administrasjonen, næringslivet og lokale initiativ. La oss ikke redusere innsatsen til en oppmøteprosent.
Lokaldemokratiet blir ikke sterkere av at vi gjør det enda vanskeligere å kombinere politikk med hverdagen.