– Hvem er du, spør Erlend Aksnes.
Han er veidriftssjef i Risa AS, men for anledningen er han podkastvert i konsernets ferske podkast. Den skal blant annet handle om hvem de er, og hva de står for.
– Ja, hvem er Liv, svarer 80-åringen og forteller deretter fra oppveksten på gard på Øksnavad i Klepp, der hun var én av fire søsken, om det som trolig ikke var lovlig traktorkjøring og at hun var ei «guttejente».
– Jeg kan gardsdrift
Da hun var 12 år gammel reiste eldstebroren i militæret og Liv måtte trø til hjemme på garden.
– Jeg kjørte traktor og kjørte på høy opp ei bratt låvebru, tippet det og så ut igjen etter nytt. Jeg var litt gutt, smiler hun, og legger til at det ikke var noe problem å koble på hengeren til traktoren.
Ei heller melking og stell.
– Jeg kan gardsdrift, slår hun fast.
Dans og mer dans
På 1960-tallet var dans det store. Det var dans på ulike steder på Jæren omtrent hver helg.
– Vi fikk ikke lov til gå før vi var konfirmert, og den første dansen min var på Riskjell helgen etter konfirmasjonen.
Liv danset og danset.
Det var det en kar som også gjorde.
– Jeg havnet plutselig på dans på Nærbø, og så var det en der som dansa så veldig og bød meg opp hele tiden.
Det var Bjarne Risa.
Liv og Bjarne
Det ble de to.
Da Liv og Bjarne ville gifte seg, var hun 18 år og han 19. Fordi aldersgrensen for å inngå ekteskap den gangen var 18 for kvinner og 20 år for menn, måtte man søke om tillatelse fra kongen. Derfor ventet det unge paret til Bjarne Risa hadde fylt 20, som han gjorde den 20. november 1964.
– Tenk at vi bare var 18 og 20 år. Det var jo galskap, smiler hun.
– Hva drømte du om da du var ungdom?
– Det var å finne en å gifte seg med.
– Hvorfor falt du for Bjarne?
– Det var at vi passet i lag, han var god å «drøsa». Og kjekk.
– Hvordan var Bjarne som person?
– «Jille» og raus. Det har han alltid vært, sier Liv.
Kjørte lastebil
Da de skulle ta brudebilder, var Bjarne lavere enn kona. Løsningen ble at han måtte stå på to–tre bøker for at det skulle se ut som han var den høyeste.
– Han vokste minst 10 centimeter etter at han var fylt 20. Så det er fullt mulig, sier hun.
Bjarne jobbet i selskapet faren han startet med sine to brødre i 1948.
– Han kjørte med slepebiler og jobber mye på lørdager. Etter hvert ble det mer og mer kontorarbeid, forteller Liv.
I forbindelse med husbygging på Nærbø, måtte de bo noen måneder hos hennes foreldre på Øksnavad.
– Jeg husker det var to lastebiler som måtte til Nærbø og da måtte jeg kjøre den ene. Venninnene mine var overgitt. Men det gikk jo helt fint, ler hun.
– En mammadalt
Bjarne Risa tok over sjefsstolen i 1977. Liv hadde i flere år jobbet 50 prosent i firmaet, der hun skrev ut fakturaer og sørget for at alle ansatte fikk riktig lønn.
Den fikk de utdelt i konvolutter, og det var Risa selv som tok turen ned i banken for å få riktig antall sedler og myntsort. Dersom det ikke stemte på øret, måtte alle de 40 konvoluttene åpnes og kontrollregnes før de ble delt ut.
– Jeg begynte i 1973 og startlønna var ti kroner i timen. Det synes jeg var helt flott og var så fornøyd. De andre hadde det dobbelte, for de hadde vært ansatt lengre.
Bjørn Risa kom til verden i 1974, og var kun noen måneder gammel da nabojenta ble dagmammaen hans.
– Han var en grei gutt og rolig gutt da han var liten, og en skikkelig mammadalt. Hver gang han hadde vært ute, sprang han i full fart og hoppet opp i fanget mitt. Det gjorde han i så mange år at han til slutt ble så stor og tung at det gjorde vondt. Jeg tror han var 15 år, ler Liv.
Feriene var hellige
Hun var ansatt i selskapet i 50 år, fra 1973 til 2023.
– Jeg hadde alltid bare halv stilling, men måtte ofte være på kontoret før de eldste gikk på skolen. Derfor gjorde jeg alt klart i forkant, med matpakker og klær som ble lagt frma. De måtte komme innom meg for å vise at de hadde stelt seg i ansiktet.
Liv snakker videre om mannen, som jobbet mye, både dag og natt, men som holdt feriene hellige. Den var viet familien.
– Han var alltid siten i begynnelsen, og hadde som regel vondt i hodet og magen. Han trengte to-tre dager på å hente seg inn. Det var ganske tøft en stund. Men han klarte å legge vekk alt arbeid, og snakket aldri jobb de tre ukene vi var borte. Han stengte også telefonen.
– Han har grillene fra meg
– Jeg vet ikke om jeg vil deg så vondt, Bjørn, sa faren da diskusjonen om et generasjonsskifte ble brakt på bane.
Bjarne Risa hadde fått kreft og overlot roret til sønnen i 2006.
– Slik vi kjenner Bjørn – han er jo detaljorientert og grundig i alt han driver med. Og så har han noen griller.
– Ja, det har han fra meg. Faren var mye roligere. Jeg var også ei urokråke. Bjørn fant på alle mulige ting, det var aldri fred å få . Han må nok ha det slik, mener mor Liv.
Hun serverer også noen morsomme historier fra barndommen hans.
– Han var alltid glad da han satte seg på kanten ved oppkjørselen for å vente på faren som skulle komme hjem fra jobb. Han kunne sitte i timesvis og gikk aldri lengre vekk, for han var redd for hunder og katter.
Roser rausheten
– Kan du beskrive Bjørn med tre ord?
– Positiv, gild og god i seg. Og raus. Han er veldig raus.
– Hva tenker du om ansvaret han fikk da Bjarne ble syk?
– Det hadde blitt flere bedrifter samlet i et stort konsern. Vi tenkte at dette ikke gikk godt, men han hadde et stort mot og gikk på. Han ville videre og det har han jo klart.
– Hva tenker du når du ser hvordan Risa har utviklet seg?
– Jeg er overrasket at det har gått så godt, men så finner han bare jille folk til å jobbe der, synes jeg.
– Hva har vært den største omstillingen i livet ditt?
– Da jeg ble alene. Det ble mange utfordringer, men jeg gir meg jo aldri. Gjør jeg det, har jeg tapt.
Villsauer på Eikeland
Samtalen dreier noen år tilbake tid, da Liv og Bjarne kjøpte Eikeland gard på Heskestad. Der hadde de villsauer og Livs erfaring fra gardslivet kom til sin rett.
De hadde to værer og 60 sauer på det meste, som fikk lam. Det verste Liv visste var slaktingen.
Pensjonistsjef
Etter at Bjarne døde i januar 2012, fortsatte Liv å dra til Eikeland. Helt alene.
– Det var meg og sauene. Jeg kjørte ut til dem med firhjulingen.
Hun fortsatte også å jobbe i Risa, der hun tok imot fakturaer og satt i resepsjonen. Og så var hun god på å steike vafler. Hver onsdag i flere år lokket vaffellukta ut folk fra kontorene sine.
Hver gang hun prøvde å si opp, overtalte Bjørn henne til å bl, og hun sluttet ikke før i 2023. Nå er Liv sjef i pensjonistklubben og organiserer alt fra kaffedrøs til turer.
Fjerde generasjon
Hun er spent på framtiden, og gleder seg til å følge med familiens fjerde generasjon, Bjarne og Bergitte – Bjørns sønn og datter.
– Jeg tror de er veldig klare til å starte, dette er de skolerte til.
– Når synes du at det er på tide?
– Om tre, fire, fem år kanskje. Dette er de skolerte for i årevis, sier Liv Risa.