Samtalen med faren sitter som spikret.
Den ble et vendepunkt.
Østrem og søsknene står nå på trappene til å sakte, men sikkert, overta driften av Vigrestad konditori.
Selv skal hun inn i en 20 prosent stilling med tittelen daglig leder, og den offisielle startdatoen er 1. august.
– Jeg har jo allerede begynt, for jeg bobler jo over av ideer, ler hun.
Mistet tvillingdatter
Men vi skrur tiden to år tilbake, til kvelden hun «bare» skulle hjelpe med en presentasjon.
– Pappa skulle på karatreff på Bryne mølle, og jeg tilbød meg å strukturere innholdet. Jeg intervjuet ham, og mens jeg noterte ned det han fortalte, ble jeg målløs. Jeg fikk ikke sove og ringte søsknene mine. Vi har sett hva den tøffe jobbhverdagen har kostet. Ingen av oss ville ha det livet, men når jeg virkelig fikk høre hele historien, så ble det plutselig annerledes. Dette var snakk om blod, svette og tårer. Det var mye jeg ikke visste, sier Østrem.
32-åringen er den midterste i en søskenflokk på fem. Egentlig seks. Yngstejenta i gjengen skulle vært tvilling, men komplikasjoner i svangerskapet ville det annerledes.
Det var i 2001.
Paul Vigrestad sitter ved siden av datteren.
Det er 24 år siden den lille jenta, Ragnhild, døde i mors liv.
Folk unngikk å komme inn
De siste kundene for dagen har nettopp gått.
Hyllene ryddet og gjort klar for en ny dag.
Oppå disken ligger kjempekakene Vigrestad er viden kjent for.
Det er tomt i lokalet.
Den sindige konditoren med det solbrune ansiktet og vennlige blikket forteller rolig.
– Tvillingene skulle egentlig bli født i Trondheim, for det var sykehuset der som fulgte oss opp. En natt jeg sto og bakte med musikk på ørene, ringte telefonen. Jeg hørte den mellom to sanger. Ambulansen sto i gårdsrommet. Fødselen måtte skje i Stavanger. Den ene jenta i magen var død.
I de to påfølgende ukene merket Paul at omsetningen gikk ned.
– Den ble halvert. Vi bor i ei bygd med små forhold, og folk var usikre hvordan de skulle oppføre seg og hva de skulle si. De unngikk derfor å komme inn. Salget stupte til det som var under halvparten av normalen.
Økt omsetning
Historien om Vigrestad bakeri starter 13. august 1993.
Paul Vigrestad var 28 år gammel og trebarnsfar. Han hadde ti års erfaring som baker hos Eide på Bryne. Da de la ned, sto han uten jobb, men fikk tilbud om å jobbe hos Ogna Sveis.
Der var han i ni måneder.
– Det var ikke noe for meg. Så da måtte jeg starte for meg selv. Det var ingen som hadde troen. Folk ønsket lykke til, men sa høyt at de ikke trodde det ville gå bra.
Nylig ble de sist regnskapstallene offentliggjort. Siden 2021 har omsetningen økt med over 30 prosent. Fra fem millioner til 6,7 millioner i 2024.
Resultatet før skatt ligger på 1.421. 000 kroner.
– Pappa har drevet med overskudd i alle år, og har ikke tatt ut høy lønn. I stedet for å ta ut utbytte, har han reinvestert. Litt etter litt, skyter Ann Helen inn.
– Dette klarer vi sammen
Om halvannen måned er det hun som skal styre en del av virksomheten.
– Det er ingen hemmelighet at han ikke er så god med data. Så nå satser vi på å utvikle oss digitalt framover. Jeg gleder meg utrolig til å ta fatt på dette. Men jeg skal ikke bake. Det skal pappa få gjøre en god stund til. Vi ungene skal hjelpe ham til å trappe gradvis ned. Det blir ingen endringer i forhold til de ansatte, de kommer til å fortsette som før, opplyser hun.
Som datter av en baker har hun likevel fått med seg en del og kan trø til om det virkelig trengs.
– Jeg jobbet her i ti år, og en gang pappa var på ferie, laget jeg marsipanroser. Jeg kan hvis jeg vil, smiler hun.
De fem søsknene skal være likeverdige eiere, men det blir kun Ann Helen som direkte er med i den daglige driften.
En er elektriker, en tømrer, en økonom, en administrator og ei studerer og kan sosiale medier.
– Vi fant ut at dette klarer vi å gjøre sammen. Dessuten har vi engasjerte ansatte som gjør en fantastisk jobb, og som virkelig er med på å videreføre det fine som Vigrestad Konditori betyr for bygda vår. Og så er jo tanken at vi må få han her til å jobbe litt mindre. Det er jo en av grunnene til at vi ønsker å videreføre livsverket som han har bygget stein på stein, sier Ann Helen og ser bort på faren.
– Hun skal være lærling nå for å lære seg å kjenne bedriften ut og inn, parerer han.
Stolt
Dattera drar fram fire ark – foredraget som forteller alt om Paul og Vigrestad konditori.
– Jeg husker da han startet opp og jobbet 16–17 timer i døgnet. Han bakte nattestid og sto deretter i butikken. Jeg har alltid visst at han har jobbet mye, men verken jeg eller søsknene mine har tatt det sånn innover oss, før vi satt der med unger selv og nå vet hvor mye han ofret. Han var ikke så ofte på fotballkamper.
– Men jeg var på Lyngdal cup noen ganger, kommer det kjapt fra Paul.
– Og da hørte alle at du var til stede, humrer Ann Helen.
Hun legger ikke skjul på at hun er stolt av faren og hva han har fått til.
– At han bare satset, selv om ingen hadde troen. Det synes jeg var skikkelig tøft. Selv er jeg en type som overtenker alt.
På arkene står det at karrieren til faren egentlig startet hjemme. Paul vokste opp i en stor familie hvor det alltid var fullt hus. Det gikk fort med to-tre kaker på en helg.
Disse var det han som bakte og fikk ros for. Som 16-åring fikk han sommerjobb hos Otto Bø på Varhaug og var med og bakte fra morgen til kveld.
Det har gjort hele livet, bortsett fra de ni månedene i Ogna Sveis. Da det ble rolig i den bransjen, ba han om å bli sagt opp slik at han kunne få ledighetstrygd.
Kjapt gjeldfri
Vinteren 1993 dukket det opp en mulighet, da Paul fikk låne den ene halvdelen av det gamle bankbygget på Vigrestad gratis i et halvt år. Han tok kontakt med en tidligere kollega, og de bestemte seg for å gjøre dette sammen.
13. august samme år, i forbindelse med Vigrestad-dagane, var det storstilt åpning. Den dagen hadde konditoriet så godt salg at det gikk mange år før den rekorden ble slått.
Et halvt år senere var bedriften gjeldfri og Paul kjøpte kollegaen ut og ble fullverdig eier.
Så gikk det ytterligere et år. Vi skriver januar 1996.
– Da ønsket jeg å kjøpe bygget, men eieren, Tor Sørskog, skulle ha én million kroner og mente det var for dyrt. Men jeg kjøpte det likevel. Før det ble overdratt, utvidet jeg lokalet. Da var fjerdemann i ungeflokken åtte måneder gammel. Med samme kone, altså, ler 60-åringen.
Og så gikk det slag i slag. Paul kjøpte tomta bak bygget, som nå disponeres til parkering. I 2000 la gatekjøkkenet, som holdt til i den ene delen, ned. Halvparten ble brukt til bakeriet og resten leid ut til Lotus blomster.
Viktig møteplass
Det har skjedd mye siden den gangen også.
Paul har investert i bygg og utstyr i takt med størrelsen på overskuddet fra år til år, for å skape en god arbeidsplass for sine ansatte og rigge for framtidige utfordringer.
– Reisen har vært enormt fin, men den har også kommet med en pris. Jeg har jobbet lange dager hele karrieren. Slitasjen som kommer på leddene, i kombinasjon med lite søvn, har satt sine spor i kroppen. Men at jeg kan se tilbake på over 30 år som selvstendig næringsdrivende. At jeg turte å satse, er jeg veldig stolt av. Jeg synes også det er kjekt at de tre konditorene som har gått i lære her, har fått fast jobb. De er noen fantastiske ressurser å ha med og har skikkelig glimt i øyet, sier han.
– Det er ikke rart at vi ikke kunne gi dette videre. Jeg er vanvittig stolt, jeg også, sier Ann Helen.
Konditoriet har blitt en viktig møteplass for mange i bygda. Og det er vel ikke en ordfører i Hå som ikke har blitt servert kaffe og noe å bite i opp gjennom årene.
I mange har det vært en snakkis og et obligatorisk stoppested blant syklister som er ute på langtur på lørdager og vil sikre seg raske kalorier i form av et stykke napoleonskake eller ei skolebolle.
– Pappa har skapt noe unikt.
Små endringer
Etter 1. august blir det ikke så mange synlige endringer. Men et par små har allerede kommet. Som et signal på at det er en ny generasjon som skal ta over.
Ei hylle like innenfor inngangsdøra er full med kaffe- og tekrus, og med spesialkaffe- og te fra Tim Wendelboe, norges- og verdensmester i barista.
– Det klør jo i fingrene. Jeg ser jo mye vi kan gjøre og tenker jo på nye ting omtrent hele døgnet. Vigrestad konditori har stort potensial. Jeg er ingen baker, men er god på kreative prosesser og å få med meg folk, sier datteren.
Men før den nye epoken offisielt starter, er det ferie.
Da drar storfamilien på ferie til Spania.
– Vi er minst 20 bare med oss, og så kan du plusse på broren min og hans familie. Det blir veldig bra, sier Paul.