Tidligere Hå-ordfører Jonas Skrettingland skrev nylig om behovet for å finne en «farbar veg» når store næringsinteresser møter motstand.

Torbjørn Reimes snart tjue år lange kamp mot følgene av utviklingen rundt gården hans viser baksiden av den tankegangen.

Allerede i 2008, da Reime så hva som var planlagt rundt tunet, søkte han om å flytte boligen på egen eiendom. Hå kommune ga tillatelse og byggingen startet. Etter klage ble tillatelsen trukket, og Reime måtte stanse.

Siden har utbyggingen fortsatt. Grødaland bygges ut. Kviamarka bygges ut. Nye virksomheter kommer til. Trafikken og tungtrafikken øker. Krysset på fylkesveg 44 skal bygges ut som rekkefølgekrav for videre utvikling på Grødaland.

Samtidig blir helheten borte. Lovverket krever at vesentlige og samlede virkninger vurderes, og myndighetene har i årevis visst at Grødaland og Kviamarka henger sammen. Likevel drives utviklingen fram plan for plan. Når helheten deles opp lenge nok, kan hver enkelt belastning framstå som liten.

Bare dager etter at lagmannsrettens avgjørelse ble kjent, fikk Reime nytt nabovarsel om fradeling av 100 dekar til veksthus rundt 50 meter fra boligen. Det illustrerer problemet bedre enn noe annet: Én plan. Så den neste. Så et nytt tiltak. Reime og familien må leve med summen.

Lagmannsretten har gitt kommunen medhold. Det betyr ikke at de faglige og rettslige spørsmålene er borte.

Reime har for egen regning måttet hente inn uavhengige fagmiljøer for å kontrollere grunnlaget. Structor Oslo fant at den store andelen tungtrafikk tilsier lengre kømagasin og retardasjonsstrekning, og at modulvogntog kan bli stående delvis ute i gjennomgående kjørefelt.

I tillegg er vegen tegnet med 7,5 meters bredde, selv om kommunestyret vedtok 8 meter. FORCE Technology fant konkrete feil som hadde ført til undervurdert støy ved boligen.

Reime måtte til Danmark for å få en uavhengig kontroll fra et fagmiljø som selv var sentralt i utviklingen av Nord2000.

Likevel ble overskjønnet satt uten særskilt fagkompetanse på trafikksikkerhet eller akustikk.

Reime ba om slik kompetanse. Det fikk han ikke. Rapportene ble lagt fram, men fikk ingen betydning for resultatet.

Kommunen skal ta jorda hans med tvang for å bygge dette krysset. Da er det ikke «unødvendig vidløftiggjøring» å spørre om krysset og vegen faktisk bygges slik kommunestyret har vedtatt, om trafikktallene holder og om støyen er riktig beregnet. Det er nettopp da kravene til et riktig og forsvarlig grunnlag må stå sterkest.

Her har også Jærbladet et ansvar. Pressens oppgave er ikke bare å referere at kommunen har vunnet. En lokalavis skal drive samfunnskritikk og stille spørsmål ved maktens beslutninger.

Når ordføreren sier at dette er den grundigste reguleringssaken Hå kommune har hatt, burde spørsmålet være: Stemmer det? Når Structor påviser trafikksikkerhetsproblemer:

Hvordan kan de avfeies? Når FORCE påviser feil i støygrunnlaget: Hvem kontrollerte beregningene? Når utbyggingen fortsetter bit for bit: Hvor ble helheten av? Hvis avisen bare videreformidler forvaltningens og rettens konklusjoner, uten å undersøke dokumentasjonen som utfordrer dem, blir den ikke maktens vaktbikkje. Da er den blitt maktens referent.

Hå kommune liker slagordet «Vi løfter i lag». Men når én grunneier må bruke egne midler på Structor, FORCE, Multiconsult og andre fagfolk for å kontrollere et offentlig apparat med kommune, Statsforvalter, fylkeskommune, konsulenter og advokater, er det grunn til å spørre hvem som egentlig blir løftet.

Skrettingland etterlyser en «farbar veg». Reime-saken reiser et annet spørsmål:

Hvor mange ganger kan den farbare vegen legges over den samme innbyggeren før kommunen selv bør endre kurs?

Dette handler ikke først og fremst om 20 kroner kvadratmeteren. Det handler om hva som skjer når systemets behov for å komme videre blir viktigere enn plikten til å undersøke om veien dit faktisk er riktig – og om hvem som stiller de kritiske spørsmålene når maktapparatet mener saken er ferdig.