Jeg sliter også med å se det store moralske problemet i at ei ørn får seg et festmåltid, mens alternativet ellers gjerne er at lammet ender i en fårikålgryte til høsten, skriver Lena Andreassen.
Jeg sliter også med å se det store moralske problemet i at ei ørn får seg et festmåltid, mens alternativet ellers gjerne er at lammet ender i en fårikålgryte til høsten, skriver Lena Andreassen. Foto: Åge Bjørnevik
  • Denne saken har surret litt i hodet mitt de siste par dagene. Når ei ørn gjør det ei ørn gjør, bør ikke første refleks være å rope på gevær.
  • I Jærbladet kunne vi nylig høre om bonden Arvid Mæland, som fortviler etter at ørn tok lam. Det er selvsagt leit når dyr går tapt. Ingen som har hjerte for dyr, ønsker lidelse verken for lam, sau, bonde eller ørn.
  • Men i innslaget blir det også luftet tanker om fellingstillatelse på ørn, blant annet med henvisning til at det oppleves å være mye ørn. Og her kjenner jeg at kaffekoppen settes litt på skrå.
  • For hver gang naturen gjør noe naturen har gjort i tusenvis av år, virker det som enkelte straks finner fram geværet. Rovfugl tar byttedyr. Rev tar høns. Katt tar mus. Og mennesket tar det meste av resten, gjerne med saus og poteter til. Men når ei ørn forsyner seg av ett lam, da er det plutselig krisestemning og antydninger om dødsdom fra luften.

Jeg er totalt imot jakt på rovfugl. Ørna er ikke en skurk i en kriminalsak. Den er ikke en fjærkledd banditt med en ond plan om å ruinere Jærens sauebønder. Den er en rovfugl. Den gjør det rovfugler gjør. Den ser mat, og så spiser den. Ganske likt oss andre, egentlig, bare med bedre syn og mindre behov for grillkrydder.

Og ja, det er forståelig at Mæland synes dette er frustrerende. Men når tap kan erstattes økonomisk gjennom forsikring og erstatningsordninger, sliter jeg med å se hvorfor løsningen så raskt skal bli å skyte rovfugl. Ørna har ingen forsikringsordning, ingen advokat og ingen mulighet til å sende klage til kommunen. Den kan heller ikke stille opp i lokalavisa og forklare at den tross alt bare fulgte stillingsinstruksen som ørn. Den har bare vinger, instinkt og en sulten mage.

Jeg sliter også med å se det store moralske problemet i at ei ørn får seg et festmåltid, mens alternativet ellers gjerne er at lammet ender i en fårikålgryte til høsten. For lammet er sluttresultatet dessverre nokså likt. Forskjellen er bare hvem som står for serveringen: naturen eller mennesket.

Det er heller ikke slik at "mye ørn" alene bør være et moralsk frikort til å rope på gevær. Selv om regelverket i særskilte tilfeller åpner for skadefelling, er det noe helt annet enn å gjøre rovfugl til syndebukk hver gang naturen oppfører seg som natur. Spørsmålet bør være om det finnes dokumentert skade, om riktig individ faktisk kan identifiseres, og om andre tiltak er forsøkt. Hvis svaret bare er at ørna finnes, flyr og spiser, da har vi egentlig ikke et ørneproblem. Da har vi et menneskelig forventningsproblem.

  • Det er også noe underlig ved at vi mennesker ofte vil ha natur, men bare den pyntelige varianten. Vi vil ha majestetiske ørner på postkort, i kommunevåpen og naturprogram på TV. Men idet ørna faktisk oppfører seg som ei ørn, og ikke som en dekorativ drone over kulturlandskapet, da blir den et problem.
  • Rovfuglene hører hjemme i norsk natur. De er ikke gjester på nåde. De er en del av økosystemet, en del av arven vår og en påminnelse om at naturen ikke først og fremst er laget for vår bekvemmelighet.
  • Vi kan gjerne diskutere bedre forebygging, tilsyn, gjerder, vokterdyr og gode erstatningsordninger. Men å rope på fellingstillatelse fordi ei ørn har gjort det ei ørn gjør, er etter mitt syn både korttenkt og ganske trist.
  • La ørna leve. La bonden få erstatning. Og la oss tåle at naturen av og til ikke spør om lov før den dekker bordet.