35-åringen har for en periode dratt fra samboeren og deres to hunder på Klepp, til fordel for å gå den 4265 kilometer lange ikoniske turen Pacific Crest Trail (PCT).
Den sammenhengende turstien går fra grensen mot Mexico i sør til grensen mot Canada i nord.
Stien starter ved Campo i California og ender ved Manning Park i Canada, og går gjennom tre delstater: California, Oregon og Washington.
Et halvt år
Det er langt.
Petter skal gå rundt 30–35 kilometer omtrent hver eneste dag i nesten et halvt år. Petter har vært borte siden begynnelsen av april.
– For et par uker siden ble det 40 kilometer den ene dagen, med mye nedover. Det kjente jeg veldig godt i beina.
Noen dager etter dette intervjuet ble gjort, nådde han den første milepælen, med 500 miles (804 kilometer).
Det tilsvarer omtrent 800 kilometer. I skrivende stund har han passert 1000 kilometer, som betyr at en fjerdedel av turen snart er unnagjort.
Redd for klapperslanger
For å sette den totale distansen i perspektiv, tilsvarer lengden rett i overkant av 100 maraton.
Tenk deg at ruta går gjennom ørken, høye fjell, vulkanske landskap og dype skoger.
Og at det plutselig kan bli veldig varmt.
Foreløpig har han ikke stiftet bekjentskap med tarantella eller skorpioner.
– Det eneste jeg er redd for akkurat nå er heteslag og klapperslanger. De neste dagene må jeg bruke nettene for å unngå den verste solsteiken, sier Petter om strekket som går gjennom .
– Det er utrolig varmt. Jeg synes 30 grader og vel så det, blir i varmeste laget, smiler han.
Trøblete ankel
Noen hviledager innimellom har vært planlagt, og noen av den ufrivillige sorten.
For et par uker siden var han uheldig og fikk problemer med ankelen.
– Det var ikke særlig kjekt og jeg fryktet en liten stund at jeg måtte gi opp. Heldigvis hjalp det med noen dagers pause. Jeg er optimistisk og har ingen planer om å gi meg før jeg når grensen til Canada, sier han.
Motivasjonen for å fullføre er på topp, og forberedelsene har vært av beste sort.
«Trail legs»
Petter forteller at han brukte åtte måneder på å trene seg opp.
– Jeg startet med styrketrening og fikk hjelp av en tidligere klassekamerat: Stian Gilje Hebnes ved Robust Trening. Det gikk mest i styrkeøvelser for å herde ledd og sener. Jeg har slitt litt med knærne, men har ellers aldri hatt skadeproblemer.
Trening i å gå lange distanser daglig har han ikke brukt mye tid på.
– Jeg har ikke trent spesifikt på dette. Treningen foregår mest på selve turen. Etter noen uker får man såkalte «trail legs», som herder deg slik at du kan gå langt uten at det er særlige problemer. De har jeg fått nå, ler han.
150.000 kroner
Det han brukte aller mest tid på i forkant, var å finne riktig utstyr.
Riktig telttype, sovepose som ikke veier for mye, liggeunderlag som isolerer godt og tåler minusgrader, pluss vannfilter og bjørnesikker matoppbevaring – for å nevne noe.
35-åringen forklarer at det er flere strekninger på ruta som krever at man oppbevarer maten i godkjente beholdere som gjør at bjørner ikke får tak i maten.
Grunnen til dette er enkel. Siden bjørnen uansett ikke får tak i menneskemat, gidder den ikke å prøve heller. Med alt det nødvendige i sekken, er totalvekten i underkant av åtte kilo.
– Jeg ville ha en så lett sekk og så godt utstyr som mulig. PCT er en ganske oppnåelig tur, med minimal ruteplanlegging. Ruta ligger der jo. Det eneste du trenger å gjøre, er å ha det økonomiske på plass, bra utstyr og planlegge for mat den første uka.
Kostnadene ligger på rundt 150.000 kroner. I tillegg kommer tapt arbeidsfortjeneste i perioden han er borte.
– Det har jeg tatt i betraktning. Det blir jo en del, men det er mulig å gjøre turen billigere. Jeg har tatt i litt ekstra når det gjelder overnattinger og mat.
Trønder
Til daglig jobber Petter Wenhaug Rognhaug som programvareutvikler hos Aider i Forum Jæren og er også brannmann i Klepp på deltid.
– Jeg har en grei arbeidsgiver og det var ikke noe problem å få permisjon, sier han.
Dialekten røper at han ikke er innfødt jærbu, selv om han har bodd mesteparten av livet her i området.
– Jeg var åtte da vi flyttet fra Trondheim til Sandnes, men nektet å gi slipp på trønderen, forklarer Rognhaug og ler.
I oppveksten var han mye på hytta i fjellet, der det ble mye fisking og turgåing. Interessen for natur og fjellheimen har han tatt med seg inn i voksenlivet.
I sommerferiene er det turer rundt omkring i Norge som gjelder, framfor strandliv i Syden.
– Å gå tur og nyte naturen er noe som vekker noe i meg. De beste minnene jeg har er fra turene jeg har vært på med familie og venner, skriver han på bloggen sin, Galskap.net.
Kan spores
Den ble opprettet i forbindelse med det store turprosjektet og fungerer som en dagbok mens han er borte.
– Jeg har ofte kontakt med familien. Moren min synes det var skummelt, men faren min synes det var kult. Vi prates innimellom, men jeg sender snap når jeg har dekning. Så har jeg GPS slik at de kan se hvor jeg er til enhver tid.
Han har også jevnlig kontakt med samboeren, og innrømmer at han var spent på hvordan det ville bli før han dro.
– Jeg hadde en periode med mye hjemlengsel, men det hjalp å prate med henne. Hun sa at før var hodet mitt på tur, mens når jeg er på tur er hodet mitt hjemme. Så ba hun meg koble sammen kropp og sinn, smiler 35-åringen.
Søker det ukomfortable
Det var da han så en dokumentar for ti år siden at ideen om å gjennomføre denne ruta først ble sådd. Dessuten har han alltid hatt en forkjærlighet for USA.
– Det er en sosial sti veldig mange går. Jeg er på tur alene, men har vel bare gått et par dager uten selskap. Det er ikke en type «Lars Monsen krysser Alaska-tur», ler han.
Mye av motivasjonen bak, handler om å gjøre noe som er veldig utenom det normale og søke det som er ukomfortabelt. Da føles mestringen større.
I tillegg ønsket han å gjøre noe få andre nordmenn har gjort.
Pluss friheten en slik reise gir – rett og slett jakten på et enklere liv.
– Det eneste jeg trenger å tenke på er hvor jeg kan finne vann. Og så lever jeg her og nå. I begynnelsen planla jeg mye, men nå går jeg til kroppen sier stopp. Det eneste jeg planlegger er matforsyning for en uke om gangen.
Haiker til butikken
Derfor er en avstikker fra stien nødvendig. For å komme seg til butikker er det haik å få om man går til nærmeste hovedvei.
– Det er mange fine folk som synes det er stas å hjelpe turgåere. De kjører villig fram og tilbake til butikken. Flere viser også stor gjestfrihet, og lar oss overnatte i husene sine. Jeg har bodd gratis i flere netter, forteller Rognhaug.
I tillegg møter vandrerne såkalt «trail magic» på stien.
– Plutselig er det noen som dukker opp med mat på steder man minst tenker det, med hamburger og cola. Ofte er dette folk som har gått hele eller deler av løypa selv.
4009 meter over havet
Om et par dager har eventyreren lagt bak seg Mojaveørkenen på nattetid.
27. mai, på dag nummer 41 i rekka, ble det rekorddistanse med 67 kilometer i den sterke heten, til det siste stoppestedet i ørkenen, hvor det ble noen dager med hvile før de siste 20 milene i de samme omgivelsene. Den etappen estimeres til seks-sju dager.
Deretter venter Kennedy Meadows – inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada.
Men turen er på langt nær over når løypas høyeste punkt på 4009 meter over havet er forsert.
– Det er fremdeles bare halvveis og veldig langt igjen. Det mentale blir nok viktigere etter hvert, sier Petter Wenhaug Rognhaug.
Han håper å nå monumentet som markerer slutten på stien i Manning Park, ved grensen mot Canada i løpet av september eller begynnelsen av oktober.
– Jeg skal tilbringe noen dager i Seattle før vi flyr hjem derfra. Det er mulig det kommer noen dit for å feire med meg, sier han lurt.