– Folk sa det var galskap å investere så mye, sier Elin Bore med et smil. Hun og mannen Rune Bore har gris, poteter og korn på gården i Klepp.
Paret tok over gården fra Rune Bore sin far. Da Rune vokste opp, var det griseproduksjon på gården, men den var for lengst lagt ned og jorda leid ut. Grisehuset var for gammelt til å tilfredsstille dagens krav til grisehold. Hvis de skulle produsere noe på gården, måtte de begynne med blanke ark.
Grisebønder
Elin vokste opp på en gård på Voll. Familien hennes drev også med gris.
– Begge kan gris, og har interessen og lidenskapen for det, forteller Rune.
I 2016 bestemte de seg for å satse på lidenskapen. De forhørte seg med andre bønder og undersøkte priser på grisehus. Vel vitende om at investeringen på åtte millioner kroner førte til at de måtte jobbe i ordinære jobber i tillegg til å være bønder, ble de enige om å følge drømmen. Året etterpå, tok de også jorda tilbake og startet med potet og korn.
– Vi fokuserer mer på lidenskapen og mindre på det økonomiske, sier Rune.
Fire barn på fire år
Paret har også rukket å få fire barn i løpet av fire år. I tillegg til å være bønder og firebarnsforeldre, jobber Rune som tømrer i eget firma og én uke i måneden som brannmann ved Klepp brannstasjon, samt noen ekstravakter ved brannstasjonen i Sandnes.
Elin er ansatt som spesialpedagog i Klepp kommune i 80 prosent stilling.
– Det er en livsstil. Vi er nok litt rastløse begge to og liker å ha noe å gjøre på, sier Elin. De får ofte spørsmål om hvordan de klarer å få hverdagen til å gå rundt med så mange jobber og barn.
– Sofa og TV har vi ikke tid til. Nå når de yngste barna blir seks år, klarer alle barna seg selv mens vi jobber i fjøset, sier de.
Når Rune går 24-timers vakter på brannstasjonen, får Elin det ekstra ansvaret for gården i tillegg til å være alene med barna.
– Jeg går i fjøset før jobb, og det er det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra 24-timers vakt, sier Rune. Mens Elin tar seg av fjøsstellet straks hun kommer hjem fra jobb om ettermiddagen.
Én uke sommerferie
Barna har mange interesser på gården.
10-åringen Sigurd har fått en kjærlighet for traktoren. Han vil bli med Rune ut i traktoren så ofte som mulig. Sigurd har også fått tre kattunger fra naboens katt, som han verner godt om. Til småsøstrenes store frustrasjon, som også vil kose med de små kattungene. Grisungene er en stor favoritt hos 6 år gamle Emily.
– Det er kjekt å holde de. De er myke og søte, sier hun.
Hver sjuende uke er det grising. I løpet av kort tid skal 16 purker føde grisebabyer, og det krever ekstra mye av Rune og Elin. Barna er ofte med på grisingen.
Et annet triks for å få hverdagen til å gå rundt, er avløyser og barnevakt i én og samme person:
– Det er mye god hjelp i far til Rune. Han er både avløyser og barnevakt, forteller Elin. Sigurd mener han er en «vaskemann» siden han vanligvis får jobben med å vaske ned etter en ny pulje med griser er sendt til slakting.
God hjelp fører til at familien kan kose seg med én ukes ferie til Polen i sommer. Mens barna jubler og gleder seg til strandliv og badeland, ser Rune mest frem til å komme hjem igjen.
– Det blir nok ikke så mye å gjøre der borte, sier bonden med et smil.
– Lite opplyst om hvor maten kommer fra
Et travelt liv på gården har også sine ulemper.
– Det er noe som skjer hele tiden. Vi har ikke tid til å følge opp barna på aktiviteter som de som bor i byggefelt og jobber fra syv til tre. Men vi håper de får med seg noen verdier fra å vokse opp på gård, som god arbeidsmoral og kunnskap om hvor maten kommer fra, sier Rune.
Han mener det er for stor avstand mellom forbrukerne som ser maten i frysedisken på butikken, pent innpakket i plast og ikke nødvendigvis gjenkjennelig som det dyret det er, og selve produksjonen av maten på gårdene.
– Det fører til at folk er lite opplyst om hvor maten kommer fra, sier Rune.
Samfunnsengasjementet om å produsere best mulig mat, og samtidig ha god dyrevelferd, ligger i bunnen hos begge.
– Grisenæringen er nok den med størst ujevnhet. Du får gode resultater tilbake jo mer arbeid du legger ned. Det er motiverende, sier Elin.
– Gode resultater betyr flest mulig levendefødte og at grisen har det best mulig mens den lever, sier hun.
De har blant annet lagt om til Spesifikk Patogen Frihet (SPF) som går ut på å redusere sykdom og bakterier inne hos grisene. Erfaringene etter de la om til SPF er friskere griser og mindre dødelighet.
Kombinasjon av slaktegris og smågris
Innenfor grisenæringen finnes slaktegris og smågris. Rune og Elin har en kombinasjonsløsning og sier ja takk til begge deler. De som kun har slaktegris, kjøper smågriser av smågrisprodusentene.
– Gevinsten er stor av å ha alt i samme hus, sier Rune.
– Du slipper svingningene i smågrispris på markedet, og du slipper å drive med kjøp og salg av smågris, sier Elin.
De nyfødte grisene lever i fem-seks måneder før det er tid for slakting. Hvert år sender de omtrent 1100-1200 griser til slakteriet. Gris er hovedinntekten til bøndene, mens poteter og korn er greit å ha for å spe på. Paret har 55 mål med poteter og 45 mål med korn.
– Potetene selger vi til Hoff. De går til skrelling, og avfallet går til potetmel. Alt blir brukt, som er en stor fordel sammenlignet med å selge til butikkene som kaster de styggeste og minste potetene. Korn dyrker vi mest for å ha vekstskifte for potetene, sier Rune.