(Norsk Landbruk) Siden overtakelsen har de blitt foreldre til lille Iben, pusset opp den ene boligen på gården og snart også blitt ferdige med store deler av huset de selv bor i.
I tillegg har de bygget biogassanlegg til en verdi av totalt 20 millioner kroner, med tilskudd fra Innovasjon Norge på 45 prosent av beløpet.
– Store investeringer?
– Jeg er ikke så «fan» av rentehevinger for å si det sånn, medgir Vegard.
Jorunn innrømmer at hun syntes det var skummelt og trengte noen ekstra runder før hun lot seg overbevise om at de faktisk kunne klarer å betjene lånet.
Produksjonene på gården
Vegards mor, som har drevet gården siden 2012, er fortsatt med i drifta og leier melkeproduksjonen med en kvote på 380 000 liter.
Det store løsdriftsfjøset som ble bygd for tjue år siden, har plass til 250 storfe. I tillegg til melk er også ammeku en del av produksjonen. Samtlige okser blir også fôret fram.
Paret driver også med slaktegris, der de har full konsesjon og 2 100 dyr i året. Per i dag er produksjonen fordelt på tre hus.
Med tiden blir det nok nytt grisehus. Det står allerede på langtidsplanen.
Med en sen vår har det vært ekstra hektisk for Vegard den siste tiden, da han også driver maskinstasjonen Jæren Agri sammen med to kompiser.
– I år ble det gjødsling og såing omtrent samtidig, smiler han.
Og som om dette ikke er nok, er den unge jærbonden også ansatt i Reime Landbruksbygg der han tegner og kalkulerer bygg for andre bønder.
Jobber utenom
– Vi har med andre ord ikke sett så mye til ham siden Iben ble født i slutten av februar, smiler ektefellen, som er sykepleier ved Universitetssykehuset i Stavanger, SUS.
Hun funderer allerede nå på hva hun skal gjøre med jobbtilværelsen når Iben begynner i barnehagen i august neste år.
Avstanden fra Nærbø til Stavanger er i seg selv ikke veldig stor, men med dagvakter og rushtrafikk både til og fra jobb, kan hun verken levere eller hente i barnehagen.
Å søke jobb nærmere hjemmet, kan bli en løsning. Vegard har en bachelor i landbruksteknikk fra Blæstad og stortrives med jobben i Reime Landbruksbygg, der han i stor grad har muligheten til å legge opp arbeidet som han selv vil.
– Det er kjekt å få anvende utdannelsen jeg har tatt. Dessuten liker jeg å treffe folk på denne måten, sier han.
– Både kollegaer og kunder.
– I tillegg er det en stor økonomisk fordel, smetter ektefellen inn.
Slaktegrisproduksjon
Norsk Landbruk treffer de to unge bøndene på gården i midten av juni. I vogna ligger datteren Iben, sovende.
Det er uvanlig stille i lufta til Jæren å være. Vimpelen foran boligen henger rett ned, noe som er bemerkelsesverdig. Som regel blåser det alltid på Jæren.
Gården ligger ganske tett på Nærbø sentrum og bare et steinkast fra byggefeltet der Jorunn vokste opp.
Selv om hun ikke kommer fra gård, trives hun godt med dyra og har lært seg rutinene i grisehuset, der hun gjerne tar stellet dersom Vegard ikke kan.
– Kyrne har jeg ikke samme kontroll på, men det skal jeg nok lære meg etter hvert, smiler hun.
Selv om planen er at hun skal fortsette å jobbe som sykepleier, er hun opptatt av å bidra i gårdsarbeidet når behovet er der. Dette er noe de er sammen om. Fjøsdøra går opp. Vegards mor, May-Britt, er ferdig med morgenstellet og kommer gående mot oss.
– Jeg er visst den eneste som arbeider her i dag, ler hun ertende mot sønnen.
Stort fjøs
Løsdriftsfjøset som ble bygd på gården for tjue år siden, har plass til 250 storfe. Med sine 2 300 kvadratmeter var det den gang ett av de første virkelig store fjøsene som ble bygd.
– Da vi bygde, ble det stimulert til å bygge stort. I dag er det nesten omvendt, påpeker May-Britt.
Det store fjøset, som i utgangspunktet er bygd for å melke mye mer enn dagens 380 000 liter melk, gir fleksibilitet. Dessuten har det, tross sine tjue år, en kvalitet som står seg i forhold til dagens standard.
– Standarden er tipp topp med skraper og tette gulv. Mange bygger fjøs med gjødselkjellere i dag, noe som gir fare for gjødselgass, som lukter og som i verste fall kan gi store ulykker dersom spaltene kollapser. Her er det ingen mulighet for at så skulle skje. I Sverige er det ikke lov til å bygge fjøs med verken kjeller eller kanalomrøring, opplyser Vegard.
Det var morfaren som i sin tid bygde det store løsdriftsfjøset på gården. – Vi har korte generasjoner her. Mor tok over i 2012 og jeg nå, sier Vegard mens vi går ned mot det store fjøset.
– Hvordan var det å gi gården videre, May-Britt?
– Så lenge jeg går i fjøset såpass mye, tenker jeg ikke så mye over det. Dessuten, Vegard viser stor interesse og pågangsmot. Jeg har tro på ham og det han holder på med! fastslår moren og forteller at det løste seg veldig greit mellom de tre sønnene:
– De fant utav selv at det var Vegard som var bonden blant dem.
Gården på Lode har røtter helt tilbake til 1600-tallet, så Vegard og Jorunn står i en stolt tradisjon. Med årene har gården blitt stadig større, og dagens utgave er et resultat av en sammenslåing av fire.
Egenprodusert strøm
I det store melkefjøset har går blandevogna på strøm, det samme gjør den røde TKS-vogna og måkeanlegget.
– Vi har rimelig høye effekttopper på maksbelastningen i fjøset. Med det nye biogassanlegget blir vi selvforsynt med strøm, forteller Vegard, og ektefellen kommenterer leende at de har fått to babyer på gården: Iben og biogassanlegget.
De blir blant de første i landet som produserer egen strøm fra husdyrgjødsla. Anlegget skal produsere biogass til strøm og oppvarming. Dette vil også halvere behovet for kunstgjødsel.
– Gjødselen som kommer ut av anlegget, er mer tyntflytende og har høyere nitrogeninnhold. Nitrogenet fra bioresten er mer plantetilgjengelig. Behovet for kunstgjødsel blir halvert og gir en årlig besparelse på rundt 100 000 kroner, forteller Vegard fornøyd.
Etableringen av biogassanlegget er inne i siste fase. Om få uker vil det være i produksjon.
Grødaland?
Grødeland, landets største biogassanlegg, som er i planleggingsfasen, ligger bare fem kilometer fra gården til Vegard og Jorunn.
– Hvorfor satser dere på eget gårdsanlegg heller enn å levere gjødsla til det planlagte anlegget på Grødeland?
– Vi har vurdert muligheten. Da hadde vi jo sluppet byggingen og denne prosessen. Men jeg har regnet på det. Vi ville fått 200 trailerlass inn på tunet hvert år, noe som er én trailer hver eneste arbeidsdag – og fortsatt måtte vi ha investert 3–4 millioner kroner i nye kummer og tak, svarer Vegard.
Det er enda uvisst når anlegget på Grødaland vil stå ferdig. Selv uttrykker Vegard usikkerhet på om det i det hele tatt blir noe av. Med eget anlegg har de selv kontroll på prosessene.
Stor klimagevinst
– Anlegget gir en stor klimagevinst. Det er stort press på landbruket for å produsere mer klimavennlig. Det nytter ikke å sitte og vente på at andre skal finne på noe, sier Vegard som regner med å produsere rundt 700 000 kWt i året, noe som er over det dobbelte av gårdens eget strømbehov.
– Hvis jeg setter inn én motor ekstra kan jeg produsere 870 000kWt i året, legger han til.
Selve anlegget er automatisert og fjernstyres av den danske leverandøren GreenFarm.
– Det jeg først og fremst må gjøre er å sørge for et kontinuerlig påfyll av gjødsel. Anlegget tar opp 25 kubikk i døgnet, noe som gjør at jeg må fylle opp to ganger i uka, forklarer Vegard.
Han har selvsagt satt seg inn i anlegget, men det er først når det kommer i drift at læringen for alvor begynner.
– «Learning by doing», sier han rolig og forteller at han begynte å tenke på muligheten for å etablere et eget gårdsanlegg for biogass da han studerte ved Blæstad.
– Det ligger mye energi i lorten. Kan vi utnytte den på gardsnivå er gevinsten en god del større enn å levere til et stort anlegg, er hans mening.
Meningsfullt arbeid
I utgangspunktet var ikke Vegard spesielt opptatt av gårdsdrifta før godt ut i tenårene da han begynte å jobbe på gården.
– Jeg fant ut at det var en hverdag jeg trivdes med, et arbeid med mening, sier han.
Det gjelder å stå opp tidlig skal man rekke alt:
– Du står opp fem, tar grisehusene først og så litt i forbindelse med biogassen. Så går du på arbeid, kommer hjem, spiser middag sammen med meg før du går ut igjen og er da stort sett borte fram til du kommer hjem igjen – og da er det sent. Det er Jorunn som beskriver.
– Jeg liker å jobbe. Har alltid likt det. Å tjene penger, skape resultater og oppleve at ting fungerer, er tilfredsstillende, sier Vegard.
Godt miljø
De forteller om et miljø preget av generasjonsskifter rundt omkring på gårdene der de bor. Mange unge slipper til.
– Jeg mener det er veldig fornuftig at man får komme i gang tidlig, utvikle og sette sitt eget preg på gårdsdrifta, sier Vegard.
– Vi har lenge engasjert oss i idretten, ikke så mye i landbruket, men Vegard har vært med i styret i Jæren Young Cowboys. Det er godt å ha noen andre som driver med det samme å snakke med, skyter Jorunn inn.
– Miljøet blant bøndene på Jæren er generelt godt. Det er status å være bonde. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det selv, men på Blæstad var inntrykket at bøndene på Jæren deler erfaring og kunnskap med hverandre, noe jeg tror er riktig. Dette skaper ikke bare samhold, men gjør oss også til bedre bønder!
Hele mennesker
– Det sosiale er veldig viktig. Jeg er med i en «kugjeng» på sju-åtte damer, som alle bor på gård. Vi møtes jevnlig og har gjort det i tjue år. Å være sosial, er viktig! Man kan ikke være bonde 24/7, fastslår mor May-Britt.
For Vegards del representerer jobben ved Reime Landbruksbygg akkurat dette.
– Her får jeg input utenfra – fra kollegaer og kunder – faglig påfyll pluss det sosiale.
– Vi er ikke bare bønder, men hele mennesker, oppsummerer May-Britt Lode idet Iben har våknet og vi får med oss både et kort besøk i døra i det ene grisehuset og hos kalvene i kalvebingene langs den ene kortsida av fjøset før vi takker for oss.
Snart kjøres biogassanlegget i gang for alvor, noe spesielt Vegard har sett fram til. Det vil gi enda et nytt løft til gården som har blitt utviklet helt siden 1600-tallet. Vegard og Jorunn er i ferd med å ruste den ytterligere for framtiden.