Jeg kom inn på KDA (kunst, design og arkitektur) på Vågen videregående skole. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Problemet var at helsen min gjorde det umulig å følge det ordinære skoleløpet. Jeg trengte å være mye innlagt eller hjemme, og Vågen hadde ikke muligheten, fleksibiliteten eller kompetansen til å tilpasse opplæringen til situasjonen min.

Valget ble derfor brutalt: Jeg kunne fortsette på Vågen, men risikere å stryke og måtte begynne første året på nytt. Eller jeg kunne begynne på Møllehagen.

Jeg valgte Møllehagen. Og det valget gjorde det mulig for meg å fortsette å være både elev og pasient.

Møllehagen gjorde skole mulig

Møllehagen VGO gjorde det mulig for meg å jobbe med videregående skole samtidig som jeg var innlagt. Jeg trengte ikke begynne med fullt skoleløp. Jeg begynte med ett fag i mitt eget tempo og delte opp det første året over flere år. Det var det eneste jeg hadde kapasitet til. Etter hvert kunne jeg øke antallet fag.

Det høres kanskje lite ut. For meg var det enormt.

Mens jeg var innlagt, var hver dag en tøff kamp, og dagene kunne føles tomme. Da fikk jeg muligheten til å gå på UPA-skole (Ungdomspsykiatrisk avdeling), fikk jeg komme meg ut av avdelingen. I noen timer kunne jeg rette oppmerksomheten mot noe annet enn sykdom.

Lærerne jeg møtte på UPA, og senere på Møllehagen, hadde tro på meg da jeg selv hadde vanskelig for å ha det. De ga meg en mening og noe å jobbe mot da livet føltes håpløst.

For meg var Møllehagen derfor ikke bare et sted å ta fag. Det var en mulighet til å holde fast i livet utenfor behandlingen.

Det handler om fleksibilitet

Jeg fikk tett oppfølging fra lærerne. De kommuniserte godt med meg og behandlingssenteret jeg var innlagt på. Jeg kunne få raske svar på chat, og jeg hadde ukentlige videosamtaler med læreren min.

Det er nettopp slike ting som gjør Møllehagen til noe mer enn bare en skolebygning. Møllehagen har små elevgrupper, tett oppfølging, fleksibilitet og et spesialisert fagmiljø.

Dette er ikke bare ord for meg. Jeg har opplevd det selv. Og det er nettopp denne funksjonen jeg er redd for at fylkeskommunens foreslåtte endringer kan svekke.

Inkludering handler ikke bare om hvor du går på skole

Fylkeskommunen ønsker mer inkludering. Det er et mål jeg støtter. Men vi må spørre hva inkludering faktisk betyr.

Er en elev inkludert fordi eleven står registrert på en ordinær videregående skole, selv om eleven ikke klarer å møte opp, følge undervisningen eller fullføre?

Eller er eleven inkludert når skolen tilpasses nok til at eleven faktisk kan lære, mestre, føle tilhørighet og fullføre?

Mange elever som tilhører Møllehagen har allerede erfart at ordinær skole ikke fungerer over tid. Derfor er det viktig å ha et tilbud som Møllehagen, fordi det gir elevene muligheter til å delta i opplæring på egne premisser.

Det er akkurat dette jeg kjenner meg igjen i.

Jeg trengte ikke en skole som krevde at jeg skulle bli frisk nok til å passe inn. Jeg trengte en skole som kunne møte meg der jeg var, slik at jeg kunne fortsette å utvikle meg mens jeg fikk behandling.

Hvorfor svekke et tilbud som allerede fungerer, før man vet at alternativet fungerer like godt?

Samtidig er det ikke dokumentert at den foreslåtte modellen vil gi elevene et minst like godt tilbud som dagens Møllehagen. Når ressurser flyttes bort fra VGO-tilbudet, er jeg redd for at funksjonen som har hjulpet så mange elever, gradvis blir svekket. For meg er det vanskelig å forstå hvorfor man skal svekke et tilbud som gjør det mulig for elever å kombinere behandling og utdanning, før man vet at det finnes et alternativ som kan gjøre det samme.

Tenk på eleven som kommer etter meg

Hvis Møllehagen ikke hadde eksistert, ville jeg snart vært 19 år og kun hatt ungdomsskolen å vise til. I stedet er jeg i gang med videregående.

Det betyr ikke at alt har vært enkelt. Men Møllehagen har gjort noe som den ordinære skolen ikke klarte i min situasjon: De har gjort det mulig å være både pasient og elev. Jeg er ikke den eneste eleven som trenger et slikt tilbud.

Den kompetansen Møllehagen har, kan ikke tas for gitt. Den er bygget opp over tid. Hvis ressursene flyttes ut av det spesialiserte miljøet, er det en risiko for at man samtidig svekker det fagmiljøet elevene er avhengige av.

Jeg ber ikke fylkeskommunen om å slutte å tenke nytt. Jeg ber dere om å ikke svekke det som allerede fungerer, før dere vet at alternativet fungerer like godt.

Før dere gjør store endringer, må dere kunne dokumentere at den nye modellen faktisk gir disse elevene et minst like godt tilbud som det de har i dag. Det er også konklusjonen i informasjonen fra Møllehagen.

For meg gjorde Møllehagen det mulig å velge både behandling og utdanning. Kjære Rogaland fylkeskommune: Skal barn og ungdommer virkelig måtte velge mellom helse og skole?