En av Bryne FKs mest trofaste menn de siste tiårene, forteller om reaksjonen da han mottok beskjeden.
En CT-undersøkelse noen uker i forveien hadde påvist kreftsvulster i lever og galle.
– Jeg trodde det nesten ikke, sier han.
– Det var som om jeg blokkerte det jeg hørte. Men da alt hadde sunket inn, klarte jeg å forholde meg ganske rolig.
Tror på åpenhet
Slik beskriver Sele det som føltes som et kraftig jordskjelv en kald februardag.
Et brutalt innhogg i livet.
Sju måneder og rundt 15 cellegiftkurer senere sitter han på en stol på et kombinert kontor og pauserom for de ansatte på Bondekompaniet, der han er assisterende butikksjef.
Laglederen som har fulgt Bryne FK i tykt og tynt nærmest i en mannsalder og som har kontroll på det meste av drakter, treningstøy og annet utstyr, har bestemt seg for å være åpen om sykdommen.
– Jeg tror man er tjent med åpenhet når man får en så alvorlig diagnose. Det hjelper i hvert fall meg til å tenke positivt. Det i seg selv er viktig i denne situasjonen.
Støtten har gjort inntrykk
Dessuten vil han fortelle hvor stor pris han setter på omtanken han har fått fra omgivelsene.
Akkurat dét hadde han ikke forventet.
– Jeg skrev dem opp her, sier han.
Han viser fram liten papirlapp med navnet på dem han ønsker å takke.
Følelsene ligger tykt utenpå den svarte Bryne-genseren, som han nesten alltid har på seg.
Tårene er ikke langt unna.
Støtten fra kjente og ukjente har gjort stort inntrykk.
– Det har betydd enormt mye. Folk som kommer innom på besøk, folk jeg tilfeldig treffer på og som inviterer på kaffe og spør hvordan det går.
Han tar en liten pause. Stirrer ut i lufta.
– Og så folkene i og rundt Bryne FK. Og familien. Eller, familien først. De betyr alt for meg. Jeg har ei utrolig kone og sønn. De er verdens beste. Jeg hadde aldri klart å gå gjennom dette uten dem, sier han.
Øynene blir blanke når han snakker om de viktigste personene i livet sitt.
To ildsjeler
Sverre er en ildsjel i fotballmiljøet på Bryne stadion. De fleste kjenner ham.
Flere ganger de siste årene har han blitt hedret av både klubb og kommune for sin innsats i klubben. I fjor var han blant de 16 finalistene til å bli Årets fotballfrivillig i Norge, av 190 nominerte.
Han er fast inventar på benken under hver kamp og er den som til enhver tid vet hvor alt befinner seg.
En type som får treninger og kamper til å gå sømløst.
Og en som kjenner varelageret i supporterbutikken som sønnen Svenn Olav har hovedansvaret for, ut og inn.
Kona Edith Håland Sele er i samme kategori. Hun har jobbet i klubben siden 1998 og for tre år siden fikk ekteparet Bryne FKs hederstegn i gull for sin dedikasjon til klubben.
– Jeg kjører henne til stadion hver morgen og sitter gjerne igjen en stund på klubbhuset. Så kjører jeg hjem til Klepp igjen for å sove noen timer før jeg henter henne, sier han og smiler.
De har vært sammen siden de var 15–16 år gamle og gift siden 1988.
– Det var en tøff beskjed å få. Det er mange som spør meg hvordan det går med ham og med meg. Så jeg er glad Sverre ønsker å prate om sykdommen, sier Edith til Jærbladet.
For henne har det vært viktig å fortsette på jobb.
– Jeg har hele tiden sagt at selv om han er syk, så må min hverdag være lik som den har vært og det ønsker han også.
– Fantastisk helsevesen
Selv om sykdommen gjør at han må sove flere timer om dagen, er Sele stort sett med og hjelper til i Bryne-butikken hver mandag.
Han har heller ikke gått glipp av de 90 minuttene på benken i en eneste kamp på stadion, men holdt seg hjemme på bortekampene.
Unntaket vil bli de kommende oppgjørene mot Viking og Haugesund. Førstnevnte skjer om en måneds tid, på Seles 61-årsdag.
– Jeg tar ikke sjansen på å reise langt, men kan strekke meg til Haugesund. I tilfelle det skulle skje noe, vil jeg være i nærheten av SUS, sier han.
Der har han blitt svært godt kjent det siste drøye halvåret.
Torsdag og fredag annenhver uke tilbringer han noen timer i en stol for å få cellegiftbehandling.
– Personalet ved kreftavdelingen er helt fantastisk. Sykepleierne vet ikke hva godt de kan gjøre.
Han er takknemlig for det norske helsevesenet og hvordan alt har gått på skinner.
– Når du får kreft, står apparatet klart til å hjelpe. Det er mange med andre sykdommer som ikke får det samme pakkeforløpet, sier han.
Ofte innom jobben
Behandlingen kan fort ta noen timer.
En liten pumpe sørger for at medisinen drypper sakte inn i kroppen, slik at den kan sirkulere ut i kroppen og nå ut til kreftcellene.
– Det føles ganske lenge, og du sitter jo bare der i ro. Men så er det en flott gjeng frivillige som jobber dugnad, og sørger for kaffe, ei skive og steiker vafler.
De bidrar til at timene går litt fortere.
– Det er mange som går dugnad for idrettslag og andre organisasjoner, men disse menneskene fortjener ekstra ros for at de bruker en del av fritiden sin på dette, sier han
Han nevner i tillegg Gledespatruljen ved Rosseland skule med lærer Unni Einarsen i spissen.
Sele fortsetter med lista han har skrevet. Det er så mange han vil takke.
– Fastlegen min og Klepp kommune har stilt opp på en flott måte.
Arbeidsgiver Bondekompaniet setter han også spesielt pris på.
– Jeg kunne ikke vært heldigere. Omtanken herfra gjør ting litt lettere. I dag føler jeg meg ganske ovenpå, så jeg kunne sikkert ha jobbet et par timer. Men jeg har vært sykmeldt siden februar og akkurat nå godtar jeg at det bare må være slik.
Formen varierer veldig., sier han.
– Jeg føle meg nedkjørt de første dagene etter behandling, før det går seg til og dagene blir bedre. Dessuten blir det for risikabelt med så mye kundekontakt og smittefare. Men jeg er ofte innom for å hilse på, sier han.
Noe som ikke stemte
Det var i fjor høst, på bussen hjem fra siste bortekamp at Sele merket at det var noe som ikke stemte.
Men han tenkte ikke at magetrøbbel kunne dreie seg om kreft.
Da han oppsøkte lege ble han etter hvert henvist til CT, som han tok i januar.
Det resulterte i dårlige nyheter.
– Jeg fikk beskjed om at det er alvorlig krefttype, men jeg har sagt til legene at jeg vil vite minst mulig. Jeg vil kun vite det jeg må, og heller ta dag for dag.
Den første cellegiftkuren virket ikke, og får nå en annen type han responderer bedre på og som tar mindre tid.
Totalt sitter han én og tre timer fordelt på to dager.
Men Sele vet ikke om han blir frisk.
– Det er klart jeg reflekterer over en del ting. Skulle jeg valgt livet om igjen, hadde jeg gjort akkurat det samme, sier 60-åringen.
Så ringer telefonen. Displayet viser at det er relatert til Bryne FK. Sele svarer rolig at hvis de ikke finner ut av det, så kommer han opp og fikser.
– Det var bare en som skulle spørre om noen treningsklær, opplyser han.
Bryne, Liverpool og Erling
Den eneste kampen han ikke har fått med seg denne sesongen, er Brynes seier over Brann i cupen.
– Jeg får med meg hvert minutt av hver kamp, men da måtte jeg melde pass. Jeg ser alt av Bryne og Liverpool – og Manchester City på grunn av Erling.
Denne uka er cellegift-fri. Det er gode nyheter. Det er behandlingene som slår ham ut.
– Jeg sover mye de første dagene etterpå, sier Sele.
Om du ikke har sett ham på en stund, er det ikke lett ved første øyekast å se at han er syk.
– Jeg har ikke mistet håret, men det er litt mindre og har blitt tynnere. Alt i alt føler jeg meg heldig som ikke har hatt noen overnattinger på sykehuset.
– Mentalt viktig
Han gjentar at han også føler seg heldig som opplever en massiv støtte fra omgivelsene.
– Da jeg fikk beskjed om at den første kuren ikke virket, var det en som ringte og oppmuntret meg. Han sa vi skulle vinne denne kampen også. At så mange bryr seg har betydd og betyr mye for meg. Jeg suger til meg all støtten jeg får og det gir meg krefter. Også mentalt er det viktig, sier han.
Intervjuet, halvannen times lang samtale, er over.
Sele går ned trappa fra kontoret til butikken.
Ser en kjenning ved kassen, hilser og smiler.
Så rusler han ut mot bilen, før han brått snur.
– Jeg så en jeg må prate litt med, sier han og forsvinner inn døra igjen.