Vi leser en svak påstand om at større barnehager gir større og sterkere fagmiljø.

Ved en nedleggelse av de fire foreslåtte barnehagene på Nærbø må det utløse et behov på minst 200 barn. Over 200 barn betyr ikke bedre bemanning, det betyr bare en større barnegruppe.

Det er flere voksne fordi det er flere barn, ikke fordi bemanningen per barn er styrket.

50 er mer enn nok

Så hvordan blir dette et sterkere fagmiljø? Barna får jo ikke flere kjente, heller tvert imot. Med en så stor barnegruppe forsvinner noe av det mest ideelle – nemlig at alle kjenner alle.

Hvis 200 barn og et stort antall voksne skal kunne fungere sammen, må barnehagen organisere seg i mindre grupper.

Nettopp fordi barn trenger relasjoner og ikke et større nettverk.

Da undres jeg over hvorfor må vi først lage en enorm barnehage og deretter bruke ressurser på å gjøre den liten igjen.

50 barn er mer enn stort nok.

Samtidig deles det også i grupper i små barnehager. Men vi har også stort rom for lek på tvers av avdelinger, samt felles prosjekter og samlinger.

Fellessamlinger i barnehagen er ikke bare en scene hvor barna sitter som passive tilskuere – de er med!

Her er det alt fra mysterier i månedlige forestillinger som må løses eller opp på scenen for å dramatisere, musikk, dans og så videre. Opplevelsene er varierte og rike.

Oss og dem

Det er ofte etter tur på deltakelse, og med en gruppe på 50 barn er det overkommelig. Hvis vi skal øke: Hvem har oversikt på 200 barn, der man kanskje kjenner en fjerdedel av de?

For å samspille med barn må man ha relasjon til dem. Det klarer en når barnegruppen ikke er så stor.

Fellesopplevelser i barnehagen skaper lek, tilhørighet og fellesskap. I en stor barnehage vil det fort blir oss og dem.

Det er bred faglig enighet om at fellesopplevelser ofte er inspirerende for videre lek. Lekens verdi er allerede løftet frem i det offentlige rom. Alle vet hvor viktig den er.

Jeg frykter med en stor barnehage at fellesopplevelsene vil forsvinne. Vi mister muligheten til å fungere som en enhet. Jeg ser virkelig ikke hvordan det skal la seg gjennomføre med 200 barn og i tillegg ansatte. Vi mister blikket «jeg ser deg og kjenner deg», som er gjeldende i de små barnehagene i dag.

«Større fagmiljø»?

I en liten barnehage kjenner de ansatte hverandre. De kjenner barna på tvers av avdelingene og de kjenner familiene.

Pedagogene har ofte samarbeidsmøter. I en liten barnehage deltar alle på samme møte. Her kan vi få viktige faglige refleksjoner, observasjoner og innspill.

Dette mener jeg vil bli svekket i en større barnehage. Jeg som pedagog selv ville funnet det utfordrende å komme med innspill angående barn jeg ikke kjenner.

Pedagogene er kanskje bare fem, men de kan dele observasjoner, bekymringer og erfaringer fordi de faktisk vet hvem og hva de snakker om.

Hva hjelper det med 20 pedagoger hvis barnet bare kjenner noen få?

Et «større fagmiljø» er blitt en påstand som bare gjentas uten å stille spørsmål ved hva det faktisk betyr i praksis.

La oss være ærlige

Det er enkelt å telle pedagoger. Det er vanskeligere å måle trygghet. Når kommuner vurderer barnehagestruktur, er det forståelig at økonomi, rekruttering og organisering spiller en rolle.

Forfall av bygg som må renoveres er også et spørsmål om økonomi. Men skal barna betale prisen for arbeid og vedlikehold?

Dersom større barnehager først og fremst begrunnes med at det er mer effektivt å organisere, må vi si det.

For småbarn er ikke et stort fagmiljø nødvendigvis det viktigste.

Det viktigste kan være å møte en voksen som smiler og ser og kjenner deg.

I dag har vi både store og små barnehager. Barnehager med etablert kultur og ulik profilering.

Vi har valgmuligheter. La oss bevare det. For det er barna som skal leve med beslutningene våre.