– Hva tror du er forskjellen på pappaperm og mammaperm?
– Damene er mer hysteriske, sier Preben.
– Vi har ikke pupp, sier Sondre.
Det er god oppslutning om pappagruppa i Vadsø denne onsdagen. Ti voksne med elleve barn er samlet i stua på drøyt 70 kvadratmeter.
Tallene tilsier kanskje et kaos av hyl og skrik, gulping og lugging.
Men det mest påfallende hjemme hos David Kamau Johnsen er hvor rolig og harmonisk det tross alt er.
Tvillingfar David har størst hus og flest unger, så det er greiest å samles hjemme hos ham. (Særlig fordi tvillingene Seva og Michael ikke er enige om når man helst bør sove. De gjør det på skift.)
Ingen holder offisiell oversikt over pappagrupperekorder, men denne kan fort være med i gullkampen:
På det meste har de vært tretten menn med hver sine småbarn samtidig. Åtte til ti er ganske vanlig.
De har klart å samle de fleste fedrene i Vadsø som er i permisjon frem mot sommeren.
– De er her flere ganger i uka, opptil hver dag. Typisk i to til fire timer etter at ungene har tatt sin første formiddagslur, sier David.
På frivilligsentralen i byen er det åpent for alle småbarnsforeldre hver mandag, men denne gjengen kan knapt få nok av hverandre.
– Blir du sliten av dette?
– Nei, det er utrolig hva man blir vant til. Det er jo det å sitte alene man blir sliten av, sier David.
– Jeg tror mange i den pappagruppa var livredde for å kjede seg under permisjonen, røper samboeren til en av dem overfor NRK.
Og da ble det verken ølbrygging, golf eller annen selvrealisering, men full oppmerksomhet om ungene og fellesskapet.
Sondre Solnørdal har med seg Selma. Han har ganske riktig hørt andre fedre – gjerne litt eldre enn ham selv – fortelle om traurige og ensomme dager i pappaperm.
– De har bare sagt at de hatet permisjon. Det var kjedelig. Da tenker jeg bare at de var ikke i en gruppe som denne!
Som tvillingpappa har David fått en del ekstra fri. I starten hadde han permisjon samtidig med samboer Charlotte.
Da møtte de ofte hennes venninner i mammaperm.
– Det var hyggelig, det òg. Men du blir jo litt lei av mammapraten. Det er jo godt å kunne møte andre kompiser. Gutter, rett og slett. For samtalen blir litt annerledes.
– På hvilken måte?
– Med jenter går det jo veldig mye i amming, soving, såre nipler, alt som hører med det å være nybakt mor.
– Det går så å si bare i barneprat. Og det er jo fint og hyggelig. Men det var først da jeg var i permisjon med kompiser, at samtalen ble om noen andre ting, ganske naturlig med en gang. Det var snakk om jobb, alt mulig, tøvprat.
– Det er sinnssykt godt å ha en guttegjeng å være med!
– Vi er jo gutter i cirka samme alder, med felles interesser. Mange som driver og fisker og er aktive ute i naturen, sier Sondre.
Samme alder vil si omkring 30. Og det er ung alder for en pappa, ut fra det innflytter Sondre er vant med.
– Ingen av de nærmeste vennene mine sørpå har barn. Så det var et sjokk for dem, veldig sjokk, når jeg skulle få hun her. De skjønte ikke at det var mulig, sier Sondre.
– Det å få barn før man er 30 sørpå er nesten uhørt. De skal vente til de er nærmere 40, da er det greit. Men jeg angrer ikke på det. Det er en god alder før jeg fyller 30.
Siden mammaene var ute i permisjon med dem, er ungene blitt noen måneder eldre.
– Det krever jo mer av oss, kanskje? Det er skummelt å si. Nå får vi mødrene på nakken, sier Sondre.
Men etter å ha tenkt seg om, holder han fast ved påstanden.
– De krever litt mer. De er mer overalt. De spiser ting. Man må passe på at de ikke lugger, og at de går overens og ikke klorer ut øynene på hverandre, sier Sondre.
Men nettopp derfor er det så fint å være mange.
– Med flere barn og flere fedre sammen, da passer alle på. Det gjør ting lettere.
– Det blir som en liten familie. De kjenner hverandre godt, alle sammen. Så man blir glad i alle de små.
Så godt som alle barna i gruppa begynner i samme barnehage i august.
– Nå får de aktivisert seg ordentlig og preppa litt for barnehagen. Det tror jeg er veldig bra for de små, sier Sondre.
– Disse ungene er klare for barnehagen. De er jo sosialisert.
Bente Kristin Høgmo har mange års erfaring som helsesykepleier og jobber nå som førsteamanuensis i helsevitenskap på Universitetet i Stavanger.
Høgmo blir glad når hun hører om den store pappagruppa i Vadsø.
For fortsatt er pappaer litt på sidelinja sammenlignet med mor og barn, sier hun.
– Helsestasjonstjenesten og kanskje til dels også fødselsomsorgen er mest rettet mot mor som skal føde. Men de har en jobb å gjøre med å inkludere fedrene, sier Høgmo.
Helt svart er det riktig nok ikke:
– Det er mye bra som skjer, men det går fortsatt litt sakte.
Tradisjonelt har far vært regnet som en støtte for mor når hun skal amme og komme seg etter fødselen.
Men fagfolk har blitt mer oppmerksomme på menns tilknytning til barnet.
– Når fedrene får lov til å være hjemme alene med ungene sine, opplever de seg tryggere og sterkere i farsrollen. Det med pappapermisjon begynner vi å se resultatene av nå, sier Høgmo.
De som er mye sammen med barna helt fra de er bitte små, lærer dem selvsagt å kjenne på en helt annen måte.
Men enda bedre blir det å se barnet sammen med andre, ifølge Høgmo.
– Det gir jo gode følelser når vi ser vårt eget barn i samspill og lek med andre unger, og også i lag med andre voksne. Det bidrar til å styrke kjærligheten til barnet – og til stolthet: Man kjenner at man gjør en god jobb som forelder.
Også for smårollingene er det gull verdt å møtes, mener Høgmo, som gjerne avliver en myte om barn under barnehagealder:
– Man kan tenke at når de er så små og ligger på gulvet, har de ikke glede av hverandre, men det har de!
Høgmo mener pappagrupper er så viktige at helsestasjonstjenesten burde forsøke å legge mer til rette for dem. For eksempel kan de tilby lokaler og hjelpe fedre i gang.
Høgmo tar sjansen på å si at mødre og fedre opptrer litt ulikt overfor barna, selv om hun ikke har noen veldig solid forskning bak det.
Og den ulikheten er bare bra, mener hun.
– Kanskje fedre mange ganger har en litt mer leken tilnærming. At de er gode på det å være på gulvet og leke med ungene. Mødre leker jo også med unger, men vi er mer en omsorgsperson den første tiden. De kommer til mors bryst for å få mat og kos og trygghet og nærhet.
Pappagruppa vekker naturlig nok begeistring på helsestasjonen i Vadsø.
– Vi har ikke opplevd noe tilsvarende tidligere. Vi tror det er tilfeldig med at vi bor på en liten plass, og det er mange jevngamle som blir pappa, sier helsesykepleier Marit Noren.
Sosiale medier er den selvsagte nøkkelen for fedre som vil gjøre noe lignende.
Det er ingen grunn til å begrense seg til dem man allerede kjenner, mener Sondre Solnørdal.
– Det er bare å finne ut hvem som er i permisjon. Uansett om du kjenner dem eller ikke, så bare si at det hadde vært koselig å møtes.
Det kan fort balle på seg, men er uansett trivelig om man er bare noen få, mener Sondre.
– Det er viktig for oss foreldre – og for de små.
* Når du leser dette, har pappaene begynt i jobb igjen. Men de regnet med å holde mye sammen også i tiden fremover – og de vil møtes i den samme barnehagen.