Rett før det smeller, våkner hun dyvåt av svette.
Det samme marerittet gjentar seg.
Menneskene foran henne er i livsfare. Hun må advare dem, men står som limt fast til bakken ute av stand til å gjøre noe.
For de fleste betyr sommeren sol og ferie.
For Regitze Schäffer Botnen (32) betyr det søvnløse og vonde netter, selv 15 år etter at hun overlevde terrorangrepet på Utøya.
– Selv om hodet sier at jeg har det bra, er det kroppen som bestemmer. Det er slitsomt i lengden, sier hun.
I mange år klarte Regitze å skyve de tunge følelsene unna. Det var det en helt spesiell grunn til.
Fødte 22. juli
Nøyaktig ett år etter terrorangrepet, 22. juli 2012, kom datteren Iben til verden.
Regitze gikk helhjertet inn for å skape en god barndom for henne, og siden for lillesøster Alma (9).
– Alt måtte bli normalt så fort som mulig. Det handlet ikke bare om meg lenger. Men i ettertid ser jeg at jeg skjøv unna problemer som jeg burde ha tatt tak i tidligere, sier Regitze.
Reaksjonen skulle komme mange år senere.
Glede og sorg
Iben var bare seks år gammel første gang moren fortalte om Utøya.
Hun husker at de satt i bilen, og at hun syntes det var skummelt at noe slikt kunne skje.
– For meg er 22. juli først og fremst bursdagen min. Men så er det også datoen moren min kunne ha dødd, sier Iben.
Hun har minner om en mor som gjorde alt for at bursdagen skulle bli fin. Det var gaver på sengen, kakebord og feiring på Tusenfryd.
Men etter hvert som hun ble større, merket hun at alt ikke var helt bra.
– Jeg prøver jo å se det hvis hun blir lei seg, og forstå hvorfor, sier Iben.
Nå har hun blitt med moren til Utøya. Sammen skal de gå opp sporene etter terroren som på mange måter har merket dem begge.
– Det er viktig for meg at Iben forstår hvorfor min hverdag er annerledes enn mange andres. Hun må vite at det ikke har noe med henne å gjøre, men med det jeg opplevde her, sier Regitze.
Terroren som aldri slipper
Regitze var 17 år og hadde akkurat meldt seg inn i AUF da hun dro på sommerleir i 2011.
22. juli var teltet i skogkanten gjennomvått av regn.
Hun hadde skiftet klær da hun hørte de første skuddene.
– Jeg så folk komme løpende. Så kom Anders Behring Breivik i en tett, svart drakt ned den grusveien, sier Regitze og peker.
Hun tar med datteren opp stien der hun flyktet fra terroristen. Bakken er tørr. Ikke som den dagen for 15 år siden.
– Her kjente jeg et lufttrykk ved hodet, og barken sprutet i ansiktet mitt da skuddet traff treet der, forteller hun.
Kanskje var det da hun forsto alvoret. Hun begynte i hvert fall å hyperventilere og måtte legge seg ned på bakken.
En jente løp forbi og spurte om det gikk bra. Like etter kom en annen jente blodig ut av skogen.
Det var den aller første hun så som var skutt og skadet.
Iben følger stille etter mammaen som går foran på «Kjærlighetsstien».
På bakken har noen lagt ned hjerter av glass og stein. På ett av dem står det skrevet: «Elsket og savnet».
– To ganger var han her. Første gang kom han gjennom skogen der, og så kom han en gang til.
Gjemte seg i en skrent
Regitze var i en gruppe på 14–15 ungdommer som søkte tilflukt i en skrent.
– Det er bratt ned der, som du ser. Jeg har alltid lurt på hvordan jeg klarte å komme meg ned, sier Regitze.
Iben ser ned den bratte skrenten. Steinformasjonen er lys og svakt buet.
– Hvordan fikk alle plass? undrer hun.
– Det er et godt spørsmål. Vi krøp sammen i en klynge og holdt fast i hverandre, svarer Regitze.
Så kom terroristen tilbake.
– Jeg husker rasling i lyngen av at han kommer, og så blir det svart. Det neste jeg husker, er at det faller ned en patroneske.
En som var drept lå på ryggen like ved. Regitze syntes det så ut som om personen sov.
– Det høres fælt ut, men jeg husker at jeg tenkte at det måtte være deilig å være død og slippe å være så redd, sier Regitze stille mens tårene renner.
Iben legger armene rundt moren og gir henne en lang klem.
To mirakler
Jordmødrene kalte det et mirakel da Iben ble født på 22. juli året etter.
Et like stort mirakel var det at Regitze overlevde terrorangrepet.
Hun tror det var stresshormonene som trigget fødselen på den vanskelige datoen ti dager før termin.
Selv om hun følte at morsrollen ble redningen, var hun følelsesmessig nummen i mange år.
Til slutt sa det stopp.
Ti år etter terrorangrepet ble hun hentet i ambulanse og lagt inn på psykiatrisk avdeling på Ahus. Der ble hun liggende i en måned.
– Jeg hadde klart å holde meg oppe så lenge. Det er vondt å snakke om, for barna mine har gjort meg glad. Men det noe der som var veldig vanskelig. Da smellen først kom, følte jeg at jeg tapte kampen og ga opp.
Hun kjente også på at hun for lengst hadde overskredet en usynlig tidsfrist for når det var akseptabelt å bryte sammen etter massakren på Utøya.
– Traumer i ny fase av livet
At reaksjonen kommer lenge etter, er ikke forskerne overrasket over.
– Det å leve med en så brutal hendelse over tid kan være veldig vanskelig, sier professor Grete Dyb.
Hun har ledet forskningsprosjektet ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), som har fulgt de overlevende og pårørende etter Utøya siden 2011.
– Vi må også huske at de var barn og ungdommer da det skjedde. At oppgjøret med traumene kommer i en ny fase av livet er ikke uvanlig.
Ni år etter terrorangrepet fant de at så mange som tre av ti fortsatt slet med en betydelig grad av posttraumatiske stressreaksjoner.
Nå skal de i gang med en 5. datainnsamling for å få flere svar på hvordan de overlevende fungerer i hverdagen.
– Det ser ut til at store livsendringer, som å få barn, finne en ny partner eller bytte jobb, kan utløse reaksjonene på nytt, sier hun.
Det vanskelige valget
Regitze gikk gjennom flere store endringer i livet, både samlivsbrudd og nye studier, som førte til at reaksjonen til slutt kom. Hun må fortsatt ta noen pauser, men har lært seg teknikker som hjelper henne i hverdagen.
– Det er tøft å leve med traumer, og det er nok også tøft å ha en forelder som har det slik. Derfor ønsker jeg at vi skal være åpne og ærlige med hverandre. Jeg har stor tro på at åpenhet er den beste måten å komme seg gjennom det meste på, sier hun.
Nå har mor og datter tatt et drastisk valg: De skal ikke lenger feire Ibens fødselsdag sammen på selve 22. juli. I år blir hun 14.
– De siste årene har vi sett at det blir for vanskelig. Det eneste vi ønsker, er å gjøre det best mulig for begge, forklarer Regitze.
Likevel legger hun ikke skjul på at avgjørelsen satt langt inne, for hun mener at barnas bursdager er blant de viktigste dagene i året.
Men Iben er enig i at det er den beste løsningen.
– Når vi begge prøver å ta så mye hensyn til hverandre, blir det rett og slett for vanskelig. Da er det fint å feire sammen en annen dag.
Iben forteller at moren alltid har strukket seg langt for at hun skulle få en fin bursdag.
– Jeg er veldig takknemlig for at hun klarte å legge det vonde til side for min skyld, sier 13-åringen.
Anders Behring Breiviks mål med massedrapene på Utøya var å ramme rekrutteringen til Arbeiderpartiet og stanse det han så på som en flerkulturell utvikling av samfunnet.
Men han klarte ikke å skremme Iben.
I år reiser hun til Utøya for første gang.