Man kan knapt skimte et spisebord under alle notatbøkene, brevene og avisutklippene som ligger strødd utover.
– Dette er livet vårt, sier Otto Berg Olsen.
På første side i en dagbok fra 1997 har moren hans skrevet seks ord med blå kulepenn: «Et liv i helvete og angst.»
Det var slik hun beskrev livet som pårørende til sønnen sin. Ottos bror. Fram til hun døde i 2020 skrev hun dagbok.
– Hun skrev alt. For å huske. Men også for å dokumentere. For å bli trodd, sier Otto.
Klokkeslett. Medisiner. Hvem som sov. Hvem som ikke sov. Telefoner til helsevesenet. Bekymringer. Håp. Nye nederlag.
Gjennom 23 år har en mor, mellom svenske kjøttboller og leggetid, dokumentert et rop om hjelp.
«Vi holder ikke ut lenger. Kan jo ikke gå fra huset en gang.»
«Legevakt ønsker innleggelse på psykiatrisk, men de har ikke plass.» «Jeg forstår ikke hvordan sykehuset kan laste oss med han hjemme»
«Hvor skal dette ende?»
Otto mener dagbøkene forteller historien om et system som ikke klarte å hjelpe broren hans i tide.
Broren hadde i perioder alvorlige psykiske symptomer, truende adferd og familien fryktet at han kunne skade seg selv eller andre.
Familien ringte, skrev og ba om hjelp, men opplevde at ingen tok helhetsansvar for sikkerheten.
Verken hans sikkerhet. Eller deres.
I 2019 fikk familiens langvarige frykt en tragisk bekreftelse. Da ble Bjørg Marie Hereid drept.
Et tilfeldig offer
I Haugesund var Bjørg Marie Skeisvoll Hereid (67) på handletur med ektemannen. De bodde i Bærum, men hadde også et hus i byen der familien hennes kommer fra.
De hadde vært et par siden hun var 16 år.
Etter handleturen skilte de lag. Ektemannen kjørte varene hjem, mens Bjørg Marie tok med seg hunden Balder og gikk til Vår Frelsers gravlund for å besøke en familiegrav.
På gravlunden ble hun angrepet med en hjemmelaget øks. Bjørg Marie var et tilfeldig offer.
Mannen som drepte henne var Ottos bror – mannen familien hadde varslet om i mer enn 20 år.
Gjerningsmannen var kjent for helsevesenet. Han var kjent for politiet. Familien hans hadde varslet om risikoen gjentatte ganger.
De aller fleste mennesker med alvorlige psykiske lidelser utøver ikke vold.
Kripos fant likevel at personer med alvorlige psykiske lidelser utgjorde 30 prosent av gjerningspersonene i saker om drap- og drapsforsøk i perioden 2014–2021.
Hvem har ansvaret når det er kjent at et menneske har alvorlig psykisk sykdom, kjent voldsrisiko og en lang historie med bekymringsmeldinger – men likevel klarer man ikke å hindre at noen blir drept?
Det spørsmålet har Bjørg Maries sønn, Lars Johan Hereid, forsøkt å besvare siden den dagen i 2019 da livet ble snudd opp ned.
– Spørsmålet er ikke bare hvorfor moren min ble drept. Det er hvorfor vi ikke klarer å stoppe de sakene vi vet kan ende sånn, sier han.
Hvem ser helheten?
Familiehjemmet i Bærum er fylt med jaktutstyr. Premieringer og utstoppede dyr pryder vegger og hyller. Dette er far og sønns univers, en interesse de dyrker sammen.
Rundt dem har livet fortsatt, men med et hull midt i.
– Sorgen går over. Men savnet forsvinner aldri, forteller Bjørg Maries ektefelle. I likhet med sin sønn heter også han Lars Johan.
Han beskriver henne som et edelt menneske. En som ville vært stolt av hvordan far og sønn har stått sammen i dette.
Etter drapet i 2019 tenkte de at man ville lære av deres personlige tragedie.
– Men vi stanger hodet i veggen gang på gang, og det skjer nye tragedier. Systemet snakker ikke sammen, forteller han.
Lars Johan supplerer: Helse vurderer helsehjelpen. Politiet vurderer etterforskningen. Kommunen vurderer sine rutiner. Hver etat gransker sin del.
– Men hvem vurderer hele bildet?, spør han seg.
For ham handler det derfor ikke bare om hva som skjer etter et drap. Han mener spørsmålet er hva samfunnet gjør i tiden før.
Varselet
Tilbake i 1996 mottok fylkespsykiatrisk avdeling et brev fra advokat John Christian Elden.
Det handlet om Ottos bror.
Han var i en alvorlig psykisk krise, med forestillinger om at månen kunne falle ned, og at han selv måtte stå i en bestemt stilling for å redde menneskeheten. Familien fryktet hva som kunne skje dersom han ikke fikk riktig behandling.
Brevet ble avsluttet med en setning som skulle få en tung klang i ettertid: «… og det forutsettes også at ingen etterpå skal komme og si at vi ikke har varslet.»
Mange år senere skulle Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) konkludere med det samme familien hadde sagt i årevis: Informasjonen fantes, men systemene rundt mannen klarte ikke å se den i sammenheng.
Helsevesen, politi og andre instanser satt på hver sine deler av bildet, uten at noen hadde et overordnet ansvar for helheten.
Ukom har i flere undersøkelser etter alvorlige voldshendelser pekt på lignende utfordringer: mangelfull samhandling, uklart ansvar og informasjon som ikke blir satt sammen til ett samlet risikobilde.
– Vi snakker nesten ikke om risikoen knyttet til de få som faktisk er farlige. Eller om plikten til å beskytte oss andre fra dem, sier Lars Johan.
Otto og Lars Johan er en del av den samme historien: En pårørende og en etterlatt. Den ene familien varslet i årevis. Den andre mistet moren sin.
Begge mener samfunnet må bli bedre til å sette informasjon og ansvar sammen rundt mennesker med alvorlige og sammensatte utfordringer – før det skjer noe uopprettelig.
Et Haugesund-symptom
Haugesund ligger åpent mot Nordsjøen, en liten kystby klemt mellom storesøskene Stavanger og Bergen. Med rundt 38.000 innbyggere er det en by der mange kjenner mange.
Edgar Mannes sitter på et møterom i byen sin. Han er politistasjonssjef i Haugesund og på Karmøy.
I kjølvannet av drapet på Bjørg Marie etterlyste han selv en debatt om gjengangere, rus og psykisk helse. Og systemets evne til å håndtere dem.
Likevel har alvorlige hendelser fortsatt å prege politiområdet hans siden den gang:
- 2020: Knivdrap i Haraldsgata i Haugesund. Gjerningsmannen ble senere dømt til fortsatt tvungent psykisk helsevern og hadde diagnosen paranoid schizofreni.
- 2022: Nyttårsdrapet i Haugesund. En britisk statsborger ble dømt til tvungent psykisk helsevern etter drapet på en 28-åring.
- 2024: Knivdrap i Åkrehamn på Karmøy. En 29 år gammel mann ble dømt til tvungent psykisk helsevern etter å ha drept sin ukrainske nabo, som satt i rullestol. Begge bodde i kommunal bolig.
- 2026: Drapene i Pilehagen. I et kommunalt bofellesskap på Karmøy ble to mennesker drept. Den siktede mannen er ivaretatt av Helsevesenet mens saken ferdigstilles.
14 er dømt til tvunget psykisk helsevern eller tvunget omsorg på Haugalandet siste 5 årene, ifølge Haugesunds avis.
Mannes vil likevel ikke kategorisere hendelsene som et Haugesund-problem, men som et Haugesund-symptom:
– Dette skjer over hele landet. Forskjellen er at her har vi fått noen brutale påminnelser om hva som står på spill når vi ikke klarer å gjøre mer enn å håpe at det går bra, sier han.
– Hvorfor har disse «påminnelsene» havnet nettopp i deres kommuner? – De aller fleste med psykiske lidelser er ikke farlige. Det vi snakker om, er den lille gruppen med alvorlig sykdom, rus og kriminalitet. Det er de som faller mellom stolene, sier han.
– Men som kan påføre stor skade? – Ja. Og jeg tror vi trenger å bygge opp tiltak som kan vare over tid, for å ivareta dem bedre, sier Mannes.
I en fersk rapport om grov vold i Sør-Vest politidistrikt, basert på de siste ti årene, oppsummeres situasjonsbildet slik:
- I både 2024 og 2025 ble det registrert ni drapsforsøk – flere enn det som har vært vanlig i distriktet.
- Gjerningspersonene i 2025 hadde mer voldshistorikk enn gjennomsnittet for tiårsperioden, og flere hadde debutert med eller eskalert raskere til grov vold.
- Over halvparten av gjerningspersonene hadde hatt vanskelige oppvekstvilkår og én eller flere sårbarhetsfaktorer, som psykisk uhelse og rusmiddelbruk.
- Rusmiddelbruk gjaldt for opptil tre av fire gjerningspersoner.
– Vi er blitt flinkere til å gripe fatt i enkelthendelser, men samtidig repeterer vi tiltak vi vet ikke virker. Hver gang noe alvorlig skjer, får vi plutselig tilgang på alle virkemidler: tvang, plassering, samordning. Spørsmålet er hvorfor vi ikke klarer å få til mer av det før det smeller, sier Mannes.
Beskrivelsene hans samsvarer med funnene i Kripos’ rapport om vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser og i Ukoms rapporter om drap begått i psykose: En liten gruppe med sammensatte problemer, kjent for systemet, men uten et helhetlig løp.
For Mannes er ikke løsningen én ny paragraf eller én etat som «skjerper seg».
Han mener noen trenger langvarige og sammenhengende løp, ikke bare korte inngrep når situasjonen allerede er akutt.
– Jeg har ikke behandlingskompetanse, men jeg ser at noen trenger langvarige, sammenhengende løp. Det motsatte av korte opphold og raske utskrivelser. Det er ubehagelig å si det høyt, men for noen må vi akseptere mer tvang, sterkere rammer og lengre opphold for å ivareta både dem selv og de rundt, sier han.
De tikkende bombene
Gruppen Mannes prater om blir ofte beskrevet som «tikkende bomber» i samfunnsdebatten.
Noen mener begrepet er «unnskyldende», mens andre kaller det «stigmatiserende». Sønnen til avdøde Bjørg Marie, Lars Johan, mener uttrykket også rommer et håp.
– En tikkende bombe betyr at det fortsatt er tid. At noen vet, og faktisk kan gjøre noe før det smeller.
Etter drapet på moren har Lars Johan Hereid blitt en av de tydeligere stemmene i debatten om samfunnsvern og alvorlig psykisk sykdom.
– Politikerne må ansvarliggjøres, men de er redde for stigmatisering. – Vi må slutte å tro at dette bare er enkelthendelser. Det er de samme spørsmålene som går igjen, sier han.
Tilbake ved spisebordet
Når Otto snakker om årene før drapet, vender han stadig tilbake til én følelse: skam. Først etter drapet kom behandlingen familien hadde bedt om i årevis.
– Den behandlingen broren min har fått i etterkant, den er jo kjempebra. Men tenkt hva man kunne avverget om han hadde fått den hjelpen før.
På spisebordet ligger flere bilder fra barndommen. Ett av dem viser Ottos bror under en julefeiring.
Han ser lenge på bildet.
– Det ser jo ut som et fredelig og lykkelig barn, sier han.
Han blir stille.
– Det er trist å tenke på at det skulle ende på denne måten.
Han håper historien kan bety noe mer enn bare en forklaring.
– Kanskje det kan hindre at et drap til skjer, for det finnes flere som broren min der ute.