Han strakk på seg. I flere uker hadde han vært låst inne i en kjeller i sentrum av Oslo.
Det var omtrent en halvmeter fra veggen til jernstengene i buret som holdt han innesperra. I det ene hjørnet var det et hull i bakken – en slags do.
Lufta var innestengt og klam.
Hit slapp ikke novemberlyset inn.
Dette var ikke et sted for en 32-åring som trivdes best ute i naturen.
Skjeggete og uvaska fikk han tunge lenker på hender og føtter. Så blei han ført opp og ut. Der blei han omringa av ei stor gruppe menn med våpen.
Idet han kom fram til rettssalen, var den stappfull av politifolk. Alle for å passe på at han ikke stakk av igjen:
Den sinnssyke drapsmannen med hypnotiske øyne. Voldtektsmannen. Den russiske soldaten.
Men det er ikke der historia om Rolf Erling starter, og heller ikke sånn den slutter.
Du har kanskje ikke hørt om mannen som blei kalt Rottenikken. Men han satte så djupe spor at kallenavnet hans blei brukt på en Disney-skurk.
Minefeltet
Det var full vår på Jæren i mai 1944. På de åpne engene rundt arbeidsleiren og fengselet Opstad hadde det begynt å spire og gro.
Rolf Erling Knutsen var på dette tidspunktet det en kan kalle en gjenganger hos politiet.
I løpet av de siste 12 åra hadde han fått tolv dommer på til sammen åtte år i fengsel.
Etter han var ferdig med dagens oppgaver, blei han på kvelden 12. mai kalt inn til en leder i leiren.
Han fikk beskjed om at dommen han allerede soner kunne bli forlenga. Der og da bestemte Rolf Erling seg.
Han måtte rømme.
I løpet av natta la han en plan.
Dagen etter blei han og resten av de innsatte kjørt ut til arbeidsplassen sin. Den var omgitt av minefelt. Bevæpna vakter passa på dem. Men i Rolf Erlings hode var det bare én tanke.
Friheten var nær!
Han unnskyldte seg med at han måtte på do. Da en av vaktene snudde seg bort et øyeblikk, tok han sats med de tunge skoa sine i hendene.
Han spurta på en liten sti han hadde sett seg ut gjennom minefeltet. Han hoppa over et piggtrådgjerde og fortsatte.
Er det miner her? raste gjennom huet hans.
Mens vaktene prøvde å finne en tryggere omvei, løp han mot en gård i nærheten. Rolf Erling så seg desperat rundt og satte kursen mot stallen.
Den bredskuldra mannen på over 180 centimetersmøyg seg gjennom en liten åpning ned til møkkakjelleren, mens han hørte trampinga fra forfølgerne.
Med hendene gravde han seg ned i møkka. Bare hue stakk så vidt opp. Det dekka han med en klump.
Han lå musestille i flere timer. Ikke før kvelden kom, og vaktene hadde forsvunnet, fortsatte han flukten.
«Best å få mannen likvidert»
Sommeren og Rolf Erling kom til Østlandet cirka samtidig. Han gikk over fjellet fra vest til øst. På veien fikk, stjal og trua han til seg mat, penger, sprit og våpen.
Gjennom juni og juli vandra Rolf Erling fra bygd til bygd i Telemark og Vestfold.
Men ferden skapte såpass mye oppstuss at den norske motstandsbevegelsen blei bekymra.
Var han en angiver? En kommunist? Eller kunne oppmerksomheten være en fare for gutta på skauen?
I ei melding blei det foreslått å drepe Rolf Erling.
Det ville være «best å få mannen likvidert», så han ikke røpa noe til tyskerne. Liket kunne de bare kaste i elva, og la flyte med strømmen.
Planen blei aldri gjennomført. I stedet blei Rolf Erling tatt til fange.
I over ei uke blei han holdt i en leir for den norske motstandsbevegelsen. Et sted der de trente med revolvere, granater og bajonetter.
Til slutt lot de han gå, mot at han lova å holde kjeft om det han hadde sett.
Men nest siste dagen i august, tok flukten ei ny vending.
Døden i Andebu
Rolf Erling hadde vært innom en gård utafor Tønsberg. Av en eller annen grunn hadde han der fått med seg en 45 år gammel bonde og kona hans på vandringa si.
Men på ettermiddagen 30. august blei bonden funnet død i skaukanten i Andebu.
Han blei stukket i hjertet, ifølge lokalavisa.
– Den ettersøkte drapsmann – sannsynligvis en sinnssyk person – trua folk med skyting eller «kniven i hjertet», skreiv Tønsbergs Blad.
Noen dager seinere blei kona funnet «i sinnsforvirra tilstand» i nabobygda Svarstad.
Dette var starten på en av de største menneskejaktene i norgeshistoria.
For Rolf Erling var borte.
Pass deg for Rottenikken!
– Han er ei gåte.
Hans Kristian Håkestad lener seg framover i bilen. Vi er på vei til gården der han har tilbrakt størstedelen av livet.
– Jeg tenker av og til på han. Hvem var han egentlig? Var han den bølla?
Rolf Erling Knutsen kom gående inn i livet til Hans Kristian mens han fortsatt hadde små barn hjemme.
– Det kom en høy, staselig mann i brun dobbeltspent dress med hatt. Han gikk så fantastisk lett, akkurat som han fløy langs bakken.
På Håkestad fikk Rolf Erling en plass å sove, en plass i familien. Det var også her han til slutt blei funnet død.
I flere tiår hadde kallenavnet til Rolf Erling, og legenden om han, blitt brukt til å skremme unger i hele Norge til å oppføre seg.
«Hvis du ikke er snill, kommer Rottenikken og tar deg!»
Men på gården til Hans Kristian var Rolf Erling bare seg sjøl.
– Hvis han hadde hatt mi forutsetning og jeg hans, åssen hadde vi begge to sett ut da? Om han var kriminell med tilbøyeligheter, hvorfor var han sånn? Livet hadde ikke bydd han gode vilkår, trur jeg. Og han blei deretter.
Hjemme hos Hans Kristian var aldri Rolf Erling truende, voldelig eller skummel.
Så mens ungene mange steder i landet blei bedt om å passe seg for Rottenikken, blei Rottenikken sjøl barnevakt på gården i Larvik.
– Jeg var ikke aleine
– Det høres egentlig litt sprøtt ut. At han var en del av livet og min oppvekst som lita jente.
Lise Margrethe Håkestad Teien smiler når hun tenker på Rolf Erling.
– Han kom enten gående med sykkelen sin, eller jeg kunne se spor i snøen, og tenke: Å, nå er Rolf kommet. Nå er han her!
– Jeg skjønner folk kunne bli redde for han. Han var jo en stor kar. Og du så han hadde vært ute på livet, for å si det sånn, forteller storebror Håke Håkestad.
Men også han husker Rolf som en hyggelig fyr. Så hyggelig at foreldrene ba han passe på ungene mens de var borte.
Enten de skulle over til naboen, eller bort til venner. Da fikk barna beskjed om at Rolf var der om de trengte hjelp.
– Jeg behøvde ikke være redd. For Rolf var hjemme, forteller Lise.
– Jeg gikk i det ene vinduet, og så at det var lys i låven. Da visste jeg at der var Rolf, så jeg var jo ikke aleine, sier Lise.
– Det var jo egentlig trygt og godt, forteller Håke.
«Alle må være på vakt»
Trygghet var det på få som følte på Østlandet høsten 1944.
Ikke bare var det fjerde året med tysk okkupasjon. I skauen var en farlig, bevæpna forbryter på rømmen.
I starten av oktober, en måned etter at bonden blei funnet død i Andebu, var Rolf Erling i ferd med å bli rikskjendis.
Nå skreiv både lokalaviser og riksaviser om jakta på 32-åringen.
Politifolk, hunder og manngard blei brukt for å fange rømlingen.
Men det var ikke bare menneskejakta, men også det Rottenikken gjorde underveis som forma legenden om han.
Rolf Erling Knutsen gikk fra gård til gård, fra bygd til bygd.
Fant seg hytter å overnatte i. Tvang og trua folk til å låne han ei seng å sove i, mat og sprit. Påsto han var både engelsk agent, russisk soldat og norsk motstandsmann.
Et sted overtalte han to menn til å bli «livvaktene» sine. Rottenikken ga dem kallenavnene Cherri Bibbi og Bambino.
Passe påseila kom de inn på et småbruk i Passebekk, litt sør for Kongsberg. Med gevær i hånda og stigende promille hadde Rottenikken funnet ut at de skulle holde folka der fanga.
«Fangene» blei stilt opp med ansiktet mot veggen på huset.
Menn som kom gående forbi fikk samme behandling. Kvinnene blei plassert på kjøkkenet sammen med Rottenikken.
Rottenikken påsto han hadde femti mann med seg uti skauen, så det var ikke noe vits i å prøve seg på noe. Kanskje trudde de på han, at han var lederen for ei motstandsgruppe.
Fangene blei stående der mot veggen, uten mat, i mange timer.
Så fikk Rottenikken og de to andre dem til å marsjere fram og tilbake på gården.
– Armene over hue! Fremad marsj! ropte de.
Etter hvert som rusen begynte å gi seg, fant Rottenikken og «livvaktene» ut at de skulle stikke videre. Men ikke før 32-åringen kom over sitt andre kvinnelige offer.
Rottenikken tok nemlig med seg ei kvinne fra gården. Sjøl hevda han at hun blei med frivillig.
I flere uker måtte hun følge med på Rolf Erlings stadig mer intense ferd.
Død eller levende
Ukene gikk. Over 100 politifolk var nå satt inn i jakta på Rottenikken. Både lokale politimenn, betjenter og en statsadvokat fra Oslo.
En sein kveld blei kvinna som Rottenikken hadde tatt med seg stoppa av politiet på vei over ei hengebru over elva Tinne i Notodden.
Hun hadde fått beskjed om å se om veien var klar. I stedet skjøt vaktene et varselsskudd.
Rottenikken var nesten omringa. Det blei skutt med maskinpistol i det han kryssa veien og forsvant oppover en ås. Men han klarte å slippe unna.
Noen begynte å tru at historia om Rottenikken var en spøk, eller et påfunn for å få folk til å tenke på andre ting enn at krigen gikk dårlig for tyskerne. De kunne ikke skjønne at så mange politifolk med hunder ikke klarte å fange en rømling.
«Det er en æressak for politiet å rehabilitere seg snarest ved å fakke Rottenikken – død eller levende», skreiv Aftenposten 10. oktober.
Samme dag fylte Rolf Erling 32.
Men enda skulle det ta nesten en hel måned til før han endelig blei tatt.
Grisekassa
Det var mørkt og overskya. Rolf Erling kunne kjenne at snøen var på vei. Han var gått tom for mat. I tillegg hadde han fått så vondt i ei tann. Han hadde prøvd å stikke en glødende spiker i tanna, uten at det hjalp.
Så fant han fram ei knipetang fra sekken. Med skjelvende hender putta han tanga i munnen og klemte til. Det hørtes en knasende lyd. Tanna var klemt i stykker, men rota sto igjen.
Flere dager gikk, Rolf Erling gjemte seg i etasjen over skolestua i Hedalen. Han våkna til sang fra skoleungene, og drakk brennevin for å dempe smertene. Samtidig begynte ryktene å gå om hvem som var i bygda.
Da rusen gikk over, var det like vondt igjen. Han måtte komme seg til en tannlege som kunne trekke resten av tanna.
Smertene overdøvde frykten for å bli tatt. Snart banka han på døra til en ny gård.
Rottenikken fortalte at han blei jaga av tyskerne. Kanskje han også hadde fått vite at politiet var på vei. Med trusler og tilbud om 100 kroner i betaling overtalte han en gutt til å frakte han vekk fra bygda.
Rømlingen blei plassert på ei slede, inni ei trekasse laga for å transportere griser.
Utafor butikken i bygda blei de stoppa. Gutten blei spurt om hva han holdt på med. Han skulle bare hente en gris på en gård et stykke unna, jugde han. Så de slapp videre.
På gården Smedplassen blei Rottenikken sluppet ut og kassa lempa av sleda. Gutten sa han ikke kunne ta han med lenger, bråsnudde og kjappa seg hjemover.
Men da han kom tilbake forbi butikken uten verken kasse eller gris økte mistenksomheten. Og nå fortalte gutten sannheten.
Kort tid etter var en stor politistyrke på vei mot Smedplassen.
Rottenikken så de nærma seg og smatt inn i et lite spiskammers, et kott. Men det var ikke nok.
Politiet kom inn i huset og beordra han til å komme ut med hendene over hue. Denne gangen fulgte Rottenikken ordre uten motstand. Der inne blei han fratatt to kniver.
Tirsdag 21. november 1944 var flukten endelig over.
– Dette var som en vond drøm, skreiv Rolf Erling Knutsen seinere.
Det hadde gått over sju måneder sia Rottenikken rømte fra arbeidsleiren på Jæren.
En ny mulighet
Etter å ha tilbrakt uker i «buret» og måneder i andre celler i Oslo kretsfengsel blei Rolf Erling Knutsen i januar 1946 dømt til over 18 års fengsel for drap, voldtekt av to kvinner, vold, trusler og tjuveri.
Dommerne trudde ikke på Knutsen, som hele tida nekta for at han hadde drept eller voldtatt noen.
Etter noen år i fengsel og i arbeidsleiren han rømte fra under krigen, blei han overført til «sinnssjukehuset» Reitgjerdet i Trondheim etter et voldsomt raserianfall.
- I podkasten «Flukten fra asylet» kan du høre åssen de som var innlagt på Reitgjerdet hadde det.
Rolf Erling jobba hele tida for å få saken sin tatt opp igjen. Han sa fortsatt han var uskyldig.
I det våren kom til Trondheim i 1953, fikk han en idé. Om han kunne sørge for å blåse liv i kjendisstatusen igjen ville det kanskje få fortgang i en mulig ankesak.
En dag han var ute på permisjon så han sitt snitt til å stikke av.
Utstyrt med den avisene kalte sportsklær, gummistøvler og en koffert flykta Rolf Erling mot Sverige.
Denne gangen blei folk virkelig redde.
Da nyheten om at Rottenikken var i området ved Jonsvatnet utafor Trondheim blei ungene ved bygdeskolen sendt hjem rundt storefri. Foreldre som kunne, kom og henta barna. De turte ikke la dem være der med en drapsdømt på rømmen.
Bevæpna heimevernssoldater og hunder blei kalt ut i den nye menneskejakta. Men hundene sleit med å finne sporet over snøflekker og våte myrer.
Rolf, som ikke var lommekjent i Trøndelag og heller ikke hadde kart eller kompass, måtte bruke maurtuer for å finne retningen.
Denne gangen kunne han ikke satse på at folk skulle hjelpe han. Sjøl om han klarte å få tak i litt underveis, begynte han snart å gå tom for mat.
Da han nærma seg Røros, blei han sett av noen som fikk varsla politiet om nøyaktig hvor han var.
Derfor sto det vakter mange steder da han prøvde å krysse ei bru i Brekken. De skjøt i lufta rundt han, men Rottenikken lot seg ikke stoppe av det.
Først et par timer etterpå blei han omringa og tatt.
Hos lensmannen i Røros fikk Rolf både kaffe og smørbrød. Han smilte da han forklarte hvorfor han ikke var redd, og først stoppa da det blei skutt mot han.
– Ingen kan jo ha interesse av å ha en så celeber mann død.
Etter 16 dager på flukt var Rottenikken fanga for aller siste gang.
Rolf Erling var tilbake i fengsel.
To år seinere blei anken hans endelig tatt opp igjen i retten. Det tok ikke mer enn 25 minutter å gå gjennom saken.
Rottenikken blei frikjent for drapet under andre verdenskrig. Sjøl om han fortsatt var dømt for voldtekt, væpna ran, tjuvslakting og trusler, var straffa ferdig sona.
Rolf Erling Knutsen var fri.
Friheten brukte han til å vandre gjennom Norge fra Kristiansand i sør til Lofoten i nord. På veien stoppa han innom lokalaviser og fortalte om planer han hadde for både bøker, filmer og musikk om livet sitt.
Og det var på en av disse turene han kom inn i livet til familien Håkestad.
Julegaven
Rolf Erling Knutsen kom og gikk når han ville på gården i Larvik. Plutselig en dag var han der, plutselig var han borte.
– Vi visste aldri når han kom, og vi visste heller aldri hvor lenge han blei, sier Hans Kristian Håkestad.
Han forteller at det var helt vanlig at bøndene tok imot folk som gikk langs veiene.
– De spurte om å få ligge over i fjøset eller på låven. Og det fikk de alltid lov til.
Men forholdet til Rolf Erling blei noe mer enn det var med andre som overnatta, sjøl om familien godt visse forhistoria til Rottenikken.
Hans Kristian sørga først for at han fikk bo i et fraflytta lite hus øverst på gården. Seinere flytta Rolf Erling inn i et rom på låven.
En julaften på starten av 70-tallet gikk Hans Kristian over til Rolf som lå i arbeidsrommet, der han pleide å ligge.
– Så sa jeg det at nå er julaften, Aud har julemiddagen klar. Nå kan du komme inn og spise med oss.
Først nekta Rolf. Han hadde ikke vært innafor døra hos familien i selskap før. Han virka nesten skremt av tanken på å bli med inn.
Men Hans Kristian insisterte og klarte å overtale han. Først til å spise ribbe til middag. Så til å bli med opp i andre etasje for å drikke kaffe og spise julekaker.
– Da tødde han opp utover kvelden og fortalte fra livet sitt.
Og sånn fikk familien høre om flukten fra arbeidsleiren på Jæren, og mye annet.
– Folk trudde jeg var et fantom, sa han. Farlig. Jeg var ikke det, sa han. Jeg var en stakkar som rømte for livet for å komme unna både tyskere og norsk politi. Jeg måtte gjøre en del ting for å overleve. Skyte sau, kanskje stjele noe.
Den kvelden fikk Rolf også julegaver som de andre i familien.
Døra på gløtt
Årene kom og gikk, og det samme gjorde Rolf Erling på gården i Larvik. Nok en jul var på trappene.
Rolf Erling hadde hatt vondt i magen en stund, og Hans Kristian hadde bedt han gå til lege. Det ville han ikke.
– Han oppfatta legen som noe av byråkratiet, noe autoritært, som han skydde unna. Jeg trur han var aller mest redd for at han skulle bli lagt inn på sykehus.
Det var tidlig morgen tre dager før julaften i 1976. Hans Kristian kom ut av huset for å kjøre dattera Lise til skolen da han oppdaga at uthusdøra sto delvis åpen.
– Og så lå Rolf innover gulvet der. Halvveis innafor. Da hadde hjertet tatt han.
Hans Kristian dro den døde mannen inn i låven og lukka igjen døra så ikke Lise skulle se han.
Først da hun kom hjem på ettermiddagen, fikk hun vite hva som hadde skjedd.
– Jeg husker hvor trist det var at Rolf var død, forteller Lise.
Når hun i dag kjører forbi en stubbe langs veien der han brukte å sitte, kan hun fortsatt se han for seg.
– Mulig mamma og pappa var blåøyde, men jeg vil si de var gjestfrie og omsorgsfulle mennesker som så Rolf for den Rolf var.
Epilog
I 1986, ti år etter at Rolf Erling Knutsen døde, hadde de fleste glemt Rottenikken. Men plutselig dukka han opp igjen, på kino.
For i den norske versjonen av Disney-filmen «Mesterdetektiven Basil Mus» var Rottenikken navnet på skurken som prøver å bli utnevnt til konge av England.
Kong Rottenikken.