Februar 2024: Fingrene hans krøller seg rundt det halvfulle melkeglasset.
Slurk etter slurk.
Men Eirik har ikke drukket melk på lenge.
Innholdet er whisky. Bart.
Selv drikker jeg et glass vann, det er tross alt en helt vanlig torsdag ettermiddag.
Men Eirik har mistet kontrollen for lengst.
– Det er min stemme, ikke en annen stemme. Den sier gjør dette, hvis ikke skjer det noe ille med mamma.
Drikkingen har blitt så ille at Eirik har tatt farvel med familie og venner.
Tennene har begynt å falle ut.
Legene har sagt at han skal dø.
Hvordan kan ung kropp ødelegges på så få år?
Og hvorfor mener Eirik at han må fortsette å drikke alkohol?
Eirik skal dø
Jeg ligger på sofaen og skroller på telefonen.
I mylderet av reklame og meningsløse innlegg på Facebook dukker det opp en tekst:
I det lange innlegget forteller Andreas om kompisens helsetilstand, og lenker til profilen hans.
Eirik Finbak står det. Født i 1992.
Med andre ord en relativt ung mann:
Jøss, tenker jeg.
Vi er begge fra Bodø. Født med et års mellomrom. Men nå skal han tydeligvis dø.
Er det ikke i 30-årene voksenlivet for alvor skal starte?
Hvorfor skal denne Eirik, som fort kunne vært meg, dø?
En ung døddrukken alkoholiker?
Torsdag 15. februar 2024 er Bodø/Glimt på besøk hos Ajax i Nederland.
Hjemme hos Eirik skal kampen vises på en liten flatskjerm.
– Velkommen. Det er ganske rotete, men det er bedre enn det var.
Eirik humrer.
– Det er helt kurant, det gjør meg ingenting, svarer jeg, mens jeg går slalåm mellom whiskyflaskene på gulvet.
Eirik forteller at han på det verste har drukket opptil tre liter om dagen.
Leiligheten er en del av et botilbud for personer med psykiske lidelser. Et sted for folk som har utfordringer med å bo alene.
Her blir de passet på døgnet rundt.
Det er mitt første, av veldig mange, besøk i den lille boligen.
– Hvor lenge tror du maks at du lever?
– Hvis jeg skal være ærlig, maks to-tre måneder, svarer Eirik og tar en slurk til.
Noen måneder tidligere, like før jul, var nemlig Eirik så syk at legene antok at han kom til å dø.
Gutten som knapt hadde smakt alkohol da han var 21 år, ramlet nå inn og ut av leverkoma.
Skulle hjertet stanse ville ingen starte det igjen, såkalt HLR-.
Det er lett å tenke at alkoholen er roten til en alkoholikers problemer.
Men er det egentlig så enkelt?
Om igjen og om igjen
På starten av 2000-tallet, i bydelen Rønvika i Bodø:
Tenåringen Eirik har funnet en gammel steintrapp.
– Jeg måtte gå opp og ned den steintrappa hundre ganger. Jeg var redd for at jeg skulle skade folk. Så jeg måtte gå opp og ned den trappa.
Opp og ned. Hundre ganger til.
Dette kalles OCD.
På norsk: tvangstanker med tvangshandlinger.
Jeg, journalisten Sondre, skjønner så inderlig godt hvordan Eirik følte det i den gamle steintrappa.
For nesten samtidig på 2000-tallet, på motsatt side av den samme bydelen, vasker jeg hendene.
Om og om igjen. De blir aldri rene.
Til slutt sprekker huden. Hendene begynner å blø.
20 år senere sitter jeg på en benk utenfor en butikk og venter på Eirik. Etter 10 minutter kommer han subbende ut med en stor pose godteri.
– Det var fire sjokolader for hundre kroner, sier han, nesten unnskyldende.
– Men så kjøpte jeg mye annet, hvis ikke går det ikke bra med mamma.
Tvangen hans er like sterk nå som i steintrappa.
Mine hender er uten sår.
Vi har fått samme diagnose og samme behandlingen. Likevel er bare jeg blitt frisk.
Hvorfor?
Langt flere kan bli friske
Mange kjenner nok trivielle antydninger til OCD i hverdagen.
Kanskje har du unngått å tråkke på et kumlokk?
Trippelsjekket at komfyren faktisk var slått av?
Eller fått en ubehagelig følelse av at noe galt kan skje – bare fordi du tenker på det?
– Det er normalt å få slike tanker. Nesten alle får det fra tid til annen, sier Bjarne Hansen, psykologspesialist og professor i klinisk psykologi.
Men når disse tankene begynner å ta over livet – da snakker vi om en tvangslidelse.
– Det som er typisk hos pasienter med OCD er at de blir redde for disse tankene. De tenker at de må gjøre noe for å få kontroll, sier Hansen.
Han er en av to som frem mot 2014 utviklet et nytt behandlingstilbud for pasienter med OCD: den såkalte «firedagersmetoden».
– Ved tradisjonell behandling er det mange som oppnår noe bedring, men de fleste har betydelig restsymptomer, sier Hansen.
– Det vi ser med firedagersmetoden er at en betydelig større andel oppnår så stor bedring at det ikke er vesentlige forskjell mellom dem og det man finner blant personer i befolkningen for øvrig, fortsetter han.
Medisinen
Både Eirik og jeg har vært gjennom de fire behandlingsdagene.
Er det tilfeldig at jeg ble en del av den hyggelige statistikken?
La meg, om mulig, bli enda mer personlig:
Det begynte med håndvask. Etter hvert utviklet det seg til noe langt mer.
Jeg ble redd for at jeg kunne skade andre mennesker.
Til slutt kunne jeg overbevise meg selv om at jeg hadde gjort forferdelige ting, til tross for at det ikke hadde noen rot i virkeligheten.
Hva var min løsning problemet?
Løping og overspising. Flukt fra min egen virkelighet. Etter hvert slet jeg ikke bare med tvang, men også med bulimi.
Også for Eirik utviklet tvangen seg inn i voksenlivet.
– Jeg begynte å legge på meg rundt 14-årsalderen. Det ble en slags spiseforstyrrelse. Jeg spiste meg dårlig.
Det var ikke slik at Eirik bare ville spise, han måtte spise.
– Akkurat 12 kokosboller for eksempel. Jeg trodde jeg skulle dø av fedme, som også førte til at jeg ikke tenkte det var vits å ta noen utdanning.
Men det stoppet ikke med kokosbollene.
Eirik skulle finne noe langt mer skadelig som han mener funker som medisin.
En ro
11. mai 2024 er det klart for MGP-fest i Sverige.
Eirik har vært blodfan siden Van Eijks legendariske «Living My Life Without You» gikk sin seiersgang på norsk radio:
Nå har han invitert til MGP-fest hjemme hos seg. Tilfeldigvis fyller jeg 33 år samme dag.
Da Eirik ble erklært dødssyk på slutten mot 2023, var det nemlig én drøm som holdt seg fast:
Å leve lenge nok til å se finalen i Sverige.
– Jeg tror jeg blir et nervevrak etter hvert, med tanke på at det er min siste Eurovision. Det har vært en skikkelig viktig del av livet mitt.
Like før sendingen starter, drar han ut stikkontakten til TV-en tre ganger på rad.
Tvangen styrer ham. Men ifølge Eirik kunne det vært langt verre.
– Alkoholen har gjort tvangen lettere å takle. Nå er det den som kommer til å drepe meg, men jeg tror jeg hadde vært død tidligere om det ikke hadde vært for alkoholen.
– Du mener alkohol har vært medisin?
– Ja, absolutt. Det er det eneste jeg føler som har funket. Den har funket veldig bra på det psykiske.
Alkoholen gir ham ro, hevder Eirik. Viktig for at han skal ha det bra.
Den gjør at stikkontakten til slutt kan være i støpselet, slik at vi faktisk får sett finalen.
Mens Sveits og Nemo tar seieren i MGP, river jeg meg i håret fordi jeg vet det finnes en løsning.
– Det er veldig tvangsbasert. Jeg må fullføre denne flaska, hvis ikke skjer det noe med søsteren min i kveld. Det vil være min skyld.
Prøve på nytt?
Da min tvang var på det verste gjorde jeg alltid det samme hver gang en skummel tanke dukket opp:
Fremprovoserte frysninger på ryggen.
Som om kroppen fortalte hjernen at det ikke er farlig.
– Det som er typisk er at man blir så redd for å få disse tankene at man tenker her må det gjøres noe for å få kontroll. For å forsikre seg, forklarer Bjarne Hansen, mannen bak firedagersmetoden.
Eirik har byttet ut frysninger eller trippelsjekking med alkohol.
Det er langt mer uvanlig.
Betyr det at han ikke kan behandles?
Hansen forklarer at omtrent 60 prosent av pasientene blir tilnærmet symptomfrie etter fire dager. 40 prosent er like syke etter fire dager.
Men:
– Hvis man gjør et nytt behandlingsløp med de 40 prosentene som ikke ble friske, vil nok en gang 60 prosent bli symptomfrie på andre forsøk, sier Hansen og legger til:
– Det hadde vært interessant å snakke med Eirik om et eventuelt nytt forsøk.
Og Hansen er ikke alene om å ha tro at Eiriks situasjon kan snus på hodet.
– Alt håp er på ingen måte ute
Det er snart blitt jul igjen.
Eirik lever fortsatt, til tross for at han trodde han skulle dø mange måneder tidligere.
Nå er jeg med Eirik til Nordlandssykehuset for en sjekk hos legen Christan Kjellmo.
Han har fulgt Eirik siden 2019. Også han var usikker på om Eirik kom til å overleve den kritiske tiden da han falt inn og ut av leverkoma.
– Han var innlagt over en lengre periode. Da drakk han ingenting, og leveren er et organ som har en viss evne til å reparere seg selv, forklarer Kjellmo og viser frem resultater på en skjerm.
Eiriks lever er langt bedre enn den har vært på lenge.
Skulle han slutte å drikke er det håp for at hans egen lever kommer seg.
– Abstinensbehandlingen tar litt tid, men er ikke veldig langvarig. For leveren vil det bety fred, irritasjonen vi ser vil roe seg, sier Kjellmo før han understreker:
– Det jeg prøver å formidle er at alt håp på ingen måte er ute, men det er Eirik som sitter på nøkkelen.
Kort oppsummert er ekspertene enige: Eirik kan bli frisk, både fysisk og psykisk.
Han må ville det selv, det vil ikke bli lett, men det er fullt mulig.
Ønsker han virkelig det?
– Jeg vil jo egentlig det. Men samtidig har jeg hatt tvangen i så mange år at det ville blitt som å miste en veldig viktig del av meg. En del av meg jeg ikke vet hvordan jeg skulle håndtert å miste.
– Hvorfor fortsetter du å gjøre det tvangen sier hvis du vil bli frisk?
– Jeg vet ikke. Jeg trenger tvangen, og alkoholen.
– Er ikke det en veldig god unnskyldning for å bare fortsette i samme spor?
– Jo, men det er for å være sikker på at ikke jeg eller noen jeg er glad i dør.
Flykt, eller møt frykten
Som du sikkert har skjønt har jeg vært igjennom ganske mange timer med diverse behandling.
En av de tingene jeg husker best er noe en behandler sa da vi jobbet med bulimien:
– Spisingen din er en flukt. Det kunne vært hva som helst – rusmidler, jobb, selvskading. Skal du bli frisk, må du tåle å stå i følelsene, ikke rømme fra dem.
For Eirik ble flukten alkohol.
– Hadde det ikke vært for traumer, tvangen og den dårlige selvtilliten, hadde sjansen for at jeg ble alkoholiker vært mye mindre.
– Hvorfor forteller du historien om deg selv?
– For at folk skal forstå at for de fleste med rusproblemer, så er det ikke rusen som er deres største problem. Rusen definerer ikke et menneske. Jeg er bedre enn rusen, og jeg er bedre enn de som tenker at rusen er det som er meg.
Årene går. Eirik er blitt 33 år. Jeg er 34.
Jeg skal ut i pappaperm med mitt første barn, født på Nordlandssykehuset.
Eirik lå innlagt samtidig, noen etasjer under oss.
Jeg tror det er tilfeldig at jeg var i syvende etasje og han i fjerde.
– Det er jo mulig å bli frisk, Eirik?
– De lærde strides. Jeg prøver å tenke at det er mulig, men det er vanskelig.
Epilog
Juni 2026: Journalist Sondre Skjelvik er ferdig i pappaperm. Han har også fått seg ny jobb utenfor NRK.
Eirik Finbak bor fortsatt i omsorgsleiligheten sin. Han håper å få plass på avrusningsklinikk, og sier han er motivert for å lykkes.