13. oktober 2021:
24 år gamle Alva Haugen gjør seg klar til å dra på jobb. Den nye valpen hennes, pølsehunden Mumfie, tasser rundt på myke poter i huset på Kongsberg.
Valpen kan ikke være alene hjemme ennå, og derfor kommer Alvas mamma Andrea for å passe på.
Når Alva kommer hjem på ettermiddagen, kjører hun moren til en kafé i sentrum.
– Hun gikk smilende ut av bilen, og vi avtalte at vi skulle ses igjen torsdag eller fredag.
Det er en helt vanlig onsdag. Men fra klokka 18.12 blir den alt annet enn vanlig.
Motsetninger
Det har alltid vært de to, Alva og mamma.
De reiser, drar på kafé og shopper sammen, som mødre og døtre gjør.
De er på et vis motsetninger som utfyller hverandre.
Der Alva er mer stillferdig og ettertenksom, har Andrea lett for å snakke med alle, og latteren er høy og hjertelig.
Og hun kler seg ofte i svart eller sterke farger og mønstre.
– Jeg er litt mer sånn hvit og beige, smiler Alva.
Andrea kommer opprinnelig fra Tyskland, men da hun møtte Alvas pappa, flyttet hun til Norge.
Foreldrene ble skilt, og i en periode bodde Alva og mamma i et fargerikt boligstrøk hvor husene står tett i tett – Hyttegata.
Og det er akkurat den gata som det skal vises bilder av i nyhetene verden over.
Hør podkasten om den dramatiske dagen som rystet Norge:
Det skjer noe på Kongsberg
Den onsdagen, klokka 18.12, ringer et ungt kjærestepar i Kongsberg sentrum nødtelefonen.
De forteller at en mann med pil og bue skyter på folk.
Nyheten om en alvorlig hendelse i Kongsberg sprer seg. Alva er hjemme når hun får vite at det skjer noe i byen hennes.
– Jeg sendte umiddelbart en melding til mamma og ba henne holde seg inne.
Hun prøver også å ringe, men får ikke svar.
– Jeg fikk fort en dårlig følelse av at noe var galt. Det var uvanlig at mamma ikke svarte.
Alva ringer etter hvert politiet. Hun sier hun er bekymret for moren som hun ikke får kontakt med, og som hun vet var i området rundt Hyttegata.
Politiet ber Alva sende inn navn og bilde av moren.
Alva blar gjennom bilder på telefonen. Hun trykker seg inn på et bilde hvor moren sitter på kafé, som hun elsket å gjøre.
– Hun har rolige, snille øyne på bildet.
Familien kommer hjem til henne og kjæresten hennes. Sammen venter de på svar.
Magefølelsen
– Vi skjønte det var alvorlig, men vi hadde et lite håp.
Klokka ett på natta ringer det på døra.
– Magefølelsen min sa at det ikke hadde gått bra. Men jeg håpet så inderlig at jeg tok feil.
Det er kjæresten til Alva som åpner. Selv står Alva litt bak i gangen.
– Jeg hadde et håp. Om at mamma snart ville komme til oss, at hun snart ville svare på meldingen min og ringe meg opp igjen.
Det er to politibetjenter som står utenfor døra.
Herfra blir det tåkete for Alva. Hun skjønner det nå. Hun hører at de sier det.
– At mamma var død.
Alva synker sammen i gangen.
– Hele verden raste sammen. At den fine, gode mammaen min kunne bli revet bort fra meg så brått og brutalt.
– Herfra gikk jeg inn i en traumatisk hverdag, sier Alva.
24-åringen får bistandsadvokat, snakker med politiet, kriseteam og planlegger begravelse.
Men hun har ikke vært klar for å åpne opp for så mange om hvordan det var for henne og hvordan hun har det. Før nå.
Psykotisk
Alvas mamma, Andrea Meyer, ble angrepet og knivdrept ute i Hyttegata. Hun ble 52 år gammel.
For etter å ha skutt med pil og bue inne i en matbutikk, bevegde gjerningsmannen seg videre til Hyttegata. Han var bevæpnet med flere kniver.
I Hyttegata tok han livet av Andrea, og brøt seg inn i flere hus og drepte fire andre mennesker.
Espen Andersen Bråthen ble erklært psykotisk og utilregnelig i gjerningsøyeblikket og dømt til tvungent psykisk helsevern.
– Hele denne hendelsen har bare vært så uvirkelig. Det er fortsatt vanskelig å forstå at dette faktisk er sant og at dette skjedde, sier Alva.
Hun forteller om en livsglad mamma med mange drømmer.
– Hun var snill, omsorgsfull og full av kjærlighet. Hun hadde sin egen interne humor, og hun tok seg selv lite høytidelig.
Alva savner stemmen, latteren og nærheten som bare mammaen kunne gi.
– Hun skulle alltid kose og kysse på meg hele tiden. Jeg husker at jeg til tider kunne syntes det var irriterende. Det var liksom for mye av det gode noen ganger. Men nå savner jeg det mer enn noe annet, og jeg hadde gjort hva som helst for å klemme henne igjen.
– Ingen kommer til å elske meg sånn som mamma gjorde.
Sorgen
Alva forteller at det finnes én versjon av henne før hun mistet mammaen sin og en etter.
Hun vil fortelle nå for at andre kan forstå. Hvordan sorgen sitter i henne hver eneste dag.
– Det kan se ut som jeg har det fint, men innerst inne påvirker det meg hver eneste dag. Jeg kan føle meg ensom selv når jeg ikke er alene.
– Jeg vet ikke hvem jeg er lenger uten mamma.
Alva jobber, trener, går turer med hunden og prøver å ta vare på seg selv så godt hun kan.
– Noen dager går ting litt mer som vanlig. Andre dager sitter gråten så lett at ingenting skal til før jeg begynner å gråte.
– Det føles som jeg har blitt enda mer innesluttet og gått inn i et skall og ikke kommet ut igjen.
Hun sier det etter begravelsen har føltes som om livet har gått videre for andre, men ikke for henne.
– Mens jeg står igjen i det alene på en måte. Tiden har liksom stått stille, men plutselig har det gått fem år da.
Ser etter tegn
Oktober 2026:
Den nå fem år gamle pølsehunden kommer tassende. Mumfie vil være tett inntil matmor, hun vet når Alva trenger trøst.
– Mamma var så glad i Mumfie. Hun skulle bli fast hundepasser, forteller Alva.
Hun var 24 år da hun mistet den som kjente henne aller best. Nå er hun 29.
For hvert år blir hun litt reddere for å glemme. Lyden av latteren, lukta av håret, varmen fra klemmene.
Alva ser stadig etter tegn fra mammaen sin og snakker fortsatt med henne.
– Jeg ser på stjernene, på solnedgangen og håper at hun ser og hører meg når jeg sier:
«Jeg elsker deg, mamma.»
