I dag finnes det ingen medisiner som kurerer Alzheimers sykdom, men det finnes medisiner som bremser den.
Disse er godkjent i Europa og i Norge.
Likevel er det ikke sikkert at de blir tatt i bruk ved sykehus i Norge.
Det er Direktoratet for medisinske produkter som vurderer hvem som kan ha nytte av medisinen, Leqembi, og hvor effektiv den er.
Dette blir vurdert sammen med hvor mye det koster for sykehusene å innføre den.
Direktoratet anbefaler ikke at medisinen tas i bruk.
Overlege Sara Viksmoen Watle ved Direktoratet for medisinske produkter sier hovedårsaken er at effekten av medisinen er begrenset for pasientene.
– Det er usikkert hvor stor nytten er for pasienten. I tillegg er risikoen for bivirkninger høy. Og noen av bivirkningene kan i sjeldne tilfeller være veldig alvorlige.
Konklusjonen ble sendt til helseforetakene mandag ettermiddag gjennom Beslutningsforum for nye metoder.
I forumet sitter direktørene for helseforetakene.
De bestemmer om de offentlige sykehusene skal ta medisinen i bruk.
Overlege ved Oslo universitetssykehus og spesialist i geriatri, Peter Bekkhus-Wetterberg, sier de ikke er overrasket over konklusjonen.
– Det er vel det vi har forventa oss at konklusjonen skulle bli. Med tanke på at det har blitt konklusjonen også i Sverige og Danmark.
For høy risiko
Stig Hoel har tidligere fortalt NRK om hvordan han lever med diagnosen Alzheimers sykdom.
Men han ønsker ikke å prøve medisinen om han fikk en mulighet.
– Risikofaktoren for å få en hjerneblødning den er såpass høy at det tar ikke jeg sjansen på.
Den beste medisinen for ham er trening og aktivitet, sier han.
Han trener over en time fem dager i uken og holder seg sosialt aktiv.
Hoel sitter også i erfaringspanelet til Nasjonalforeningen for folkehelse der de har diskutert den nye medisinen.
Han sier det nok er mange som blir skuffet over dette.
– Man klamrer seg alltid til håpet når man har en demenssykdom, og at man kan få en medisin eller en kur. Jeg kan godt forstå at de blir lei seg. Det gjør jeg.
Overlege Bekkhus-Wetterberg er enig med anbefalingen og peker på høy risiko og foreløpig liten påvist effekt.
– Effekten er veldig, veldig liten. Det ser ut som man kan bremse forløpet noe. De beregninger som har blitt gjort, som er litt usikre, sier at tre til fire måneder kanskje kan man utsette forverring. Det er jo ikke sånn at man blir kurert eller at sykdommen stopper opp.
Få pasienter
Medisinen er godkjent for pasienter som har fått diagnosen Alzheimers sykdom og har disse symptomene:
- mild kognitiv svikt
- mild demens
En av de alvorligste bivirkningene av medisinen er hevelser eller blødninger i hjernen, sier Viksmoen Watle.
Selv om medisinen er godkjent, er det fortsatt få land i Europa som har tatt medisinen i bruk.
Viksmoen Watle sier det er omdiskutert hvor stor betydning medisinen har og om pasientene får en bedre livskvalitet når de tar den i bruk.
– Selv om effekten er begrenset, kan muligheten for litt langsommere utvikling av symptomer være betydningsfull for enkelte pasienter og pårørende. Andre igjen vil kanskje synes det ikke er verdt det, fordi behandling og oppfølging er svært krevende.
– For noen som har fått diagnosen, så er denne medisinen det eneste håpet. Hvorfor ta dere fra dem det håpet?
– Vi har full forståelse for at dette kan oppleves som urettferdig. Men, med begrensede ressurser i helsetjenesten, handler rettferdighet også om hvordan vi fordeler fellesskapets ressurser. Sier vi ja til en behandling med begrenset effekt og høy ressursbruk, betyr det mindre til andre pasientgrupper.
Medisinen er i bruk i USA, ifølge Watle er det om lag halvparten av pasientene der som har takket ja til behandlingen, noen takker nei på grunn av stor risiko for alvorlige bivirkninger.
Kostbar medisin
Dersom sykehusene skal tilby pasienter den nye medisinen mot Alzheimers sykdom, vil det koste helseforetakene om lag 2,8 milliarder kroner i året, sier Watle.
Selve medisinen koster om lag fire hundre tusen kroner per pasient.
Direktoratet har lag vekt på at det er store kostnader knyttet til bruken av medisinen.
Selve diagnosen må stilles.
Selv om det i dag er mulig å teste dette via blodprøver på Ahus, er det fortsatt mange pasienter som må testes ved hjelp av mer kompliserte undersøkelser, sier hun.
I tillegg må pasientene ta røntgenbilde av hjernen fire ganger i året og følges tett opp undervegs.
78 000 oppfyller de medisinske kriteriene for å bli vurdert for behandling. Fordi behandlingen er svært ressurskrevende, har DMP regnet ut at 4 000 er et realistisk anslag for hvor mange som faktisk kan få behandling i starten.
Heftig debatt i Sverige
Overlege Bekkhus-Wetterberg, som også er svensk, sier de i nabolandet har en heftig debatt om medisinen skal tas i bruk.
Også der har legemiddelverket satt ned foten for å bruke medisinen ved offentlige sykehus.
– Der er det en hel gjeng med spesialister av ulikt slag som har gått ganske hardt ut mot legemiddelverket i Sverige og sagt at dette burde vi absolutt få prøve. «Dere tar ifra våre pasienter dette håpet og denne muligheten». Det finnes en sånn opinion i den retningen, som vi vel ikke helt har hatt her i Norge.