Hele scenen i Grieghallen er fylt opp av Bergen Filharmoniske Orkester, som i år har status som festspillmusikere.
Foran orkesteret står den finske stjernedirigenten Esa-Pekka Salonen, årets Artist in Residence ved Festspillene.
På programmet står et verk med omtrent samme status innenfor orkestermusikken i forrige århundre som Beatles' «Sergeant Pepper» har innenfor populærkulturen og John Coltranes «A Love Supreme» har innenfor jazzen.
Altomfattende og livgivende
Olivier Messiaens «Turangalîla-symfoni» (1946–48) står som emblem for en hel tidsepoke. Verket har øvd enorm innflytelse på musikere innenfor et vidt spekter av sjangre.
Aller mest er det et verk hvor en visjonær kunstner strekker seg mot steder ingen andre har vært før.
Inspirasjonen kommer fra middelaldersagnet om Tristan og Isolde, men verket er ingen tragisk skildring av umulig kjærlighet med dødelig utfall. Tvert imot er det kjærligheten som altomfattende, overskridende og livgivende kraft som kommer ekstatisk til uttrykk i denne musikken.
For å oppnå dette har Messiaen nærmest skapt et nytt musikalsk språk fra grunnen av.
Mer enn noen annen komponist i nyere tid har Messiaen et umiddelbart gjenkjennlig uttrykk, blant annet gjennom inspirasjon fra rytmiske prinsipper i indisk musikk.
Eventyrlig lydnivå
Konserten i Bergen åpner med orkesterutdrag fra Richard Wagners opera «Tristan og Isolde». Salonens fortolkning er vakker og uttrykksfull, men jeg opplever den som noe distansert.
Det er en opplevelse som raskt forsvinner når det er klart for kveldens hovedverk.
Å fremføre Turangalîla-symfonien krever mye, men Bergen Filharmoniske Orkester klarer oppgaven på overbevisende måte. Salonen leder det enorme apparatet med stor autoritet.
Symfonien har intet mindre enn ti satser. Orkesteret er kraftig utbygd i alle retninger, særlig i blåse- og slagverksseksjonen. På toppen av alt er det de viktige stemmene for klaver og det tidlige elektroniske instrumentet ondes Martenot, som begge har solistiske roller.
Riktignok er enkelte partier litt løse og upresise før de «faller på plass». Men på det beste er dette en fremførelse med et utrolig driv og et eventyrlig lydnivå.
I særklasse er den franske pianisten Bertrand Chamayou, som håndterer verkets meget virtuose klaverstemme. Fossefallene av akkorder i den livlige femtesatsen hamres ut med fantastisk presisjon.
Vakker og uttrykksfull er også måten Cécile Lartigau fremfører den uendelig fascinerende stemmen for ondes Martenot.
Vital og fremoverlent
At Esa-Pekka Salonen er årets Artist in Residence, er en begivenhet.
Finnen var et idol for mange av oss som studerte musikk på 1980- og -90-tallet.
Salonen var en ny dirigenttype, en ikonoklast, en som blåste nytt liv i konservative bastioner. Han dirigerte den heftigste musikken fra 1900-tallet, og han fikk den til å låte som om den var komponert i går.
Salonens innspilling av Turangalîla-symfonien med Philharmonia Orchestra har fulgt meg siden tenårene. Jeg skvetter litt med tanke på at denne innspillingen nå er 40 år gammel.
Esa-Pekka Salonen er ingen ung mann lenger. Men hans evne til å få de moderne klassikerne til å gi gjenlyd er usvekket.
Om noe fremstår Salonens tolkning av Turangalîla-symfonien som mer vital og fremoverlent nå enn for 40 år siden.
Aktuelt budskap
Det er interessant å merke seg at Festspillene i år åpner med en ren orkesterkonsert.
Til grunn ligger det en mild påminnelse om at også de store instrumentalverkene fra den vestlige kunstmusikken kan være bærere av viktige moralske og politiske budskap.
Olivier Messiaens fascinasjon for fuglesang og intrikate indiske rytmemønstre fremstår forbausende aktuell i en tid hvor tap av både biomangfold og kulturtradisjoner utgjør en trussel mot menneskeheten.
Messiaen var opptatt av det som knytter mennesker sammen. Det er verdt å ta med seg i en samtid som kan oppleves som stadig mer fragmentert og fremmedgjort.