At bakken over Hagen-scenen på Øya er full når Ea Othilde spiller, er ikke så overraskende.
Hun har stått på flere anbefalingslister før festivalen og fikk gode kritikker for både fjorårets album «I Will Not Be Like That» og årets EP «You’ll Leave The City».
Heller ikke det er så overraskende.
Den 70- og 90-tallsinspirerte, folkete og myke rocken hennes har noen nydelig nære og fengende kvaliteter. Og hun synger drømmende og vakkert inne blant fuzzete gitarer.
Mye av det har blitt med ut på festivalscenen. Men det er også noe som mangler.
A-lag
Når konserten starter opp, står Ea Othilde fremst på scenen med kassegitar, med bare en elgitarist bak seg.
Åpningslåta starter litt tørt og tamt, før resten av bandet åpenbarer seg og løfter opplevelsen ti hakk. Minst.
Som en del av Koke Plate-familien, er det bare på sin plass at Benedikts gitarist Hans Olav Settem og cellist Sunniva Lilian Shaw-of-Tordarroch er på scenen.
Med seg har hun også trommeslager Elias Tafjord, Veps-bassist June Karine Køhncke Urholt, saksofonist Runa Husøy og gitarist Sander Eriksen Nordahl.
Det er virkelig et A-lag av et band, som gjør en fantastisk jobb med låtene underveis. Det vrenges i gitarer, jazzes fra bak trommesettet, og de får god plass til mellomspill og soloer.
Musikken til Ea Othilde er utvilsomt inspirert av folk- og progrock. Melodilinjene på låter som «City of Love» sender tankene rett til 70-tallets USA, og også til nyere og norskere Torgeir Waldemar.
Vokalen forsvinner
Instrumentarbeidet og musikken sitter med andre ord som en kule. Men vokalen er ikke på samme nivå. Den er ikke dårlig, hun synger skikkelig fint, men det er tidvis vanskelig å høre at hun synger i det hele tatt.
«You watched me fall apart» synger hun på «Florence». Og det er på en måte det vi gjør. For det låter best i starten, og vokalproblemene melder seg for alvor når hun har danset seg andpusten.
I musikken til Ea Othilde er vokalen veldig bevisst pakket inn i lydbildet. Hun synger lavmælt og svevende, og nokså mumlende, men det skaper fine effekter når det er spilt inn i studio og mikset akkurat dit det skal ligge.
Live faller hun derimot ofte helt gjennom. Det er regelen og ikke unntaket at tekstene er så godt som umulige å tyde, og når bandet drar på, kan hele stemmen hennes forsvinne helt.
Problemene topper seg på den aller siste låta. Her drar også bandet på så hardt at det låter mindre harmonisk og mer støyete. Det som skulle vært konsertens storslåtte punktum, blir i stedet dens svakeste nummer, hvor lydbildet for alvor har gått opp i sømmene.
Spøkelse i lufta
Det som redder konserten inn er både bandet og Ea Othildes scenepersonlighet. Hun går virkelig inn i rollen som frontkvinne og danser selvsikkert foran bandet.
Hun kanaliserer 70- og 90-tallet inn i hele opptredenen sin, fra slik hun nok egentlig synger bak musikken til sånn hun danser, sånn hun ser ut og sånn hun oppretter kontakt med publikum.
Det gjengen på scenen prøver å lage er virkelig en helklassisk rockekonsert. De putter musikken i sentrum, karisma i front og drar på i eleverte instrumentalversjoner av låtene.
Så selv om det lyriske forsvinner, er showet en god opplevelse. Det bare lurer et spøkelse i lufta av at det kunne vært enda bedre.