Våre naboer mot øst befestet med denne semifinalen sin posisjon som storfavoritt i årets Eurovision Song Contest.
I samme semifinale imponerte også Hellas, og jeg kan melde om veldig mange barn (og voksne) med katteører i gangene her. Det var vilt god stemning da Akylas var på scenen.
Israel er med inn i finalen, det vil helt sikkert skape nyhetssaker i Europa, men det var ingen overraskelse at de kvalifiserte seg.
Israel gjekk til finalen: Fleire personar vart viste bort frå salen
Portugal, Georgia, Montenegro, Estland og San Marino er ute av finalen etter å ha opptrådt under første semifinale tirsdag. Programlederne, med kjemien seg i mellom var ikke «douze point» i kveld. Nå har de litt tid frem til torsdag kveld, da skal Norge og Jonas Lovv kjempe om sin plass i den store finalen. Det blir en nervepirrende kveld!
Jeg kan melde om et skyhøyt nivå i den andre semifinalen. Sterkere enn på mange, mange år!
Frem til da: Ta Eurovision-quizen her på nrk.no, og spill gode ESC-låter så høyt du kan der du er!
Vi sees igjen!
Les dommen over alle kveldens fremføringer i rekkefølge:
Satoshi: «Viva, Moldova!»
Tekst og melodi: Andrei Vulpe, Cătălin Temciuc, Vasile Advahov, Vlad Sabajuc
Visit Moldova har trolig sprengt budsjettet!
Når 27 år gamle Satoshi setter i gang festen levnes det ikke noen tvil om hvor denne låten er fra. Dette er en blanding av den største nasjonale PR-kampanjen du kan tenke deg mikset med folkemusikk, satt til en heftig cardio-økt på treningssenteret. Satoshi smiler konstant, mulig det er fordi kjæresten deler scenen sammen med ham. De to er uadskillelige her nede – bokstavelig talt. Det klines i gangene backstage ved enhver anledning. Men jeg heier litt på det. På kjærligheten. Og musikken. For dette er en låt som ikke prøver å være noe annet enn den er. En låt om Moldova – av Moldova!
Når det er sagt er det låtmessig midt på treet. Jeg tror denne kommer til å kvalifisere seg denne. Endelig er vår musikalske reise i gang! Det er jo litt artig at første låt vi får i Wien er en låt som avsluttes med «Welcome to Moldova» presentert av en mann med retningsnummeret til hjemlandet på brystet! Du får det kun her, i Eurovision!
Felicia: «My System»
Tekst og melodi: Felicia, Audun Agnar, Emily Harbakk, Julie Bergan, Theresa Rex
En visuell konfektbit!
Sverige leverer alltid kvalitet i denne sangkonkurransen. I år har de fått norsk hjelp fra Julie Bergan, Audun Agnar Guldbrandsen og Emily Harbakk. Det er herlig norsk representasjon som vi kan, og skal, være stolte av!
Sceneshowet til Felicia er en eneste stor fest med laser, og det er proft til fingerspissene.
Hun har slitt på prøvene i forkant av semifinalen, mest med stemmen. Jury-prøven i går var ikke heldig for henne, men denne semifinalen var bedre. Felicia fra munnbind til solbriller, og jeg kan kjenne på litt irritasjon over dette maset med å skjule ansiktet. Jo da, hun har fortalt om sine grunner, basert på kroppspress og hets, men det føles også som jeg mister noe når jeg ikke «ser» henne skikkelig.
Om Sverige ikke kvalifiserer seg til finalen, ville det sendt sjokkbølger gjennom arenaen og Europa. Denne fremføringen gjør nok det med denne energien i leveransen. Godt jobba søta bror!
Lelek: «Andromeda»
Tekst og melodi: Filip Lacković, Lazar Pajić, Zorica, Tomislav Roso
Dramatisk rituell pop!
Fem mystiske kvinner kommer ut på scenen, som rett ut av et eventyr fra de dype skoger. Dette kan jeg like! De flyr jo litt med en slags fakkel og greier på starten!
LELEK kombinerer på sømløst vis kroatisk folkemusikk med et moderne lydbilde, og leverer noe vi sjeldent ser i Eurovision, en fremføring og et bidrag som gjør vondt på de rette stedene.
Andromeda handler om generasjoners smerte, og om hvordan mødre har født barn i frykt. Det er et sterkt budskap. Jeg synes de forvalter og formidler historien godt i dette nummeret som er nydelig oppbygd dramaturgisk.
Vokalt er harmoniene flotte, de komplimenterer hverandre godt. Dette er en låt jeg enkelt tror kvalifiserer seg. Mystikken fanger interessen til denne anmelderen!
Akylas: «Férto» (Φέρτο)
Tekst og melodi: Akylas Mytilinaios, Orfeas Nonis, Theofilos Pouzbouris, Thomas Papathanasis
Galskapen er i gang!
Hellas er en av storfavorittene til å ta hjem seieren i årets konkurranse. Akylas har vært overalt her nede, og som dere nettopp så i sendingen, dette er en mann som har så mye energi at det nesten koker over!
Han skapte en helt vill stemning i salen, og vi dras rett inn i en helt egen verden som er som en blanding av arkadespill og en smågodtpose. Legg til katteører, en sparkesykkel, og tradisjonsrike rytmer, tilsett en dose hyllest til mor der hjemme, og galskapen er komplett.
Låten i seg selv er ganske slitsom i mine ører. Den vil være mye, samtidig er teksten egentlig dypere enn man tror. Den handler om overforbruk og påfølgende konsekvenser. Men etter disse tre minuttene er det ingen som har fått med seg det.
Dette er et bidrag for øynene, ikke bare ørene. Når det er sagt: Denne kommer seg garantert til finalen.
Bandidos do Cante: «Rosa»
Tekst og melodi: Duarte Farias, Francisco Raposo, Francisco Pestana, Luís Aleixo, Miguel Costa, Bluay, Gonçalo Narciso, Gui Alface, Kasha
Portugal sjarmerer!!
Fra gresk galskap til en av konkurransens roligste låter. Dette er et klassisk portugisisk bidrag til denne musikkonkurransen. Disse fem gutta er alle i 20-åra. Ja, i TJUE-årene
Sangen er et herlig avbrekk fra galskapen i sirkus Eurovision, og dette tror jeg treffer en nerve. Det hele føles som en lang klem! De har nydelige stemmer som glir godt over i hverandre, og jeg kjenner meg trygg.
Scenisk er denne fremføringen også uten de store virkemidlene, litt fiolin, og noen sjarmerende smil. Jeg tror disse gutta kommer seg til finalen på særegenhet, sjarm, og ikke minst, fordi det er en god låt!
Dette er nok også en låt som jeg tror kommer til å splitte publikum. Jeg kan skjønne at enkelte vil si denne er for kjedelig for Eurovision. Men jeg er her for å si de tar feil: Den er rett og slett en god, gammeldags koselig sang!
Bzikebi: «On Replay»
Tekst og melodi: Giga Kukhianidze, Liza Japaridze
Som en irriterende veps man ikke blir kvitt.
Bzikebi (vepsene på norsk, prøv å si det sakte) er ikke Georgias svar på det norske bandet Briskeby. Dette er musikk i en helt annen sjanger.
Denne gjengen leverer en irriterende låt med et refreng som tar fullstendig av. Jeg skal være ærlig, den er fengende på sitt vis, aller mest på grunn av det effektive, om enn noe enkle refrenget. Dette blir for repetitivt og usjarmerende enkelt.
Trioen på scenen er mest kjent for å ha vunnet juniorversjonen av Eurovision og det er kanskje mest beskrivende for denne låten - dette er barnslig!
For min egen del sier jeg «La-la-la-la-la-la-la-la dette ta slutt!»
Sal Da Vinci: «Per Sempre Si»
Tekst og melodi: Alessandro La Cava, Eugenio Maimone, Francesco Sorrentino, Federica Abbate, Federico Mercuri, Giordano Cremona og Salvatore Michael Sorrentino
Bella Italia! Ikke vet jeg om det er all olivenoljen, eller om prisene på kosmetiske inngrep er rimeligere i Italia enn ellers, men denne mannen er altså 57 år. Han holder seg skremmende godt.
Men dette skal handle om musikken, og for en hyggelig bryllupsfeiring å være med på fra start til slutt.
Sal Da Vinci har karisma nok til å sjarmere hele salen her i Wien, og jeg tror også dette går gjennom skjermen til alle der hjemme, for denne sangen kjennes både nostalgisk og tidløs.
Bruden holdt seg også på beina – hun falt faktisk stygt på en av prøvene, men her danset hun seg nydelig igjennom en flott brudevals jeg aldri har sett maken til før.
Sal Da Vinci selv hadde problemer med trusa si til frokost forleden, men det kan vi si mer om i finalen der vi ser ham igjen!
Klassisk italiensk og tradisjonsrikt!
Linda Lampenius og Pete Parkkonen: «Liekinheitin»
Tekst og melodi: Antti Riihimäki, Lauri Halavaara, Pete Parkkonen, Vilma Alina
Suurenmoista! Storslått!
Dette var en rett og slett imponerende fremføring. Jeg tror dette er låten å slå i år! Dette har alt en Eurovision-låt skal ha.
Pete og Linda er så langt unna Mummitrollet og Snorkfrøken du kan tenke deg. På tre minutter ser vi ham bekjenne sine synder i et flammehav, akkompagnert av en fiolinspillende diva som rett og slett er RÅ! Hun leverer ikke bare en opptreden, hun EIER den scenen. Og ja, hun spiller faktisk fiolin live.
Låten er nydelig bygd opp, musikalsk er dette en perle, og i tillegg har de fått til å gjøre det finske språket sexy!!! Ingen enkel oppgave.
Det er en kjemi mellom de to det bokstavelig talt slår gnister av – og jeg lar meg imponere.
Dette kommer selvfølgelig rett til finalen, og den kan de to finnene vinne.
Fantastisk levert av våre finske venner. Det er ikke så mye mer å si, jeg er nesten målløs av det jeg nettopp har opplevd: nemlig Eurovision-historie.
Tamara Živković: «Nova zora» (Нова зора)
Tekst og melodi: Boris Subotić
Skuffende svakt!
Nummeret er intenst og mørkt, og låten Montenegro leverer har et alvorlig budskap. Det handler om kvinnelig styrke og kampen for retten til å være seg selv.
Vi blir lovet en ny daggry med tittelen «Nova zora», men etter disse tre minuttene er det mer mørketid, enn nye muligheter og en ny start å spore.
Tamara har kjempet litt med sine nerver her på prøvene, og det merkes også nå i kveld når det gjelder som mest – dette var en direkte svak vokalprestasjon.
Denne låten krever kontroll og kraft, men stemmen er dessverre ikke god nok. Scenisk er det også litt flatt. Det er for mørkt og usikkert, jeg blir sittende og vente på noe som aldri kommer.
Montenegro er alltid et «wildcard» i Eurovision Song Contest, men jeg er stygt redd dette er et kort ingen vil ha på hånden.
Vanilla Ninja: «Too Epic to Be True»
Tekst og melodi: Sven Lõhmus
Episk? Dette er uoriginalt og monotont!
Dette er en direkte svak låt og fremføring fra Estland. På papiret høres det jo lovende ut med en slik tittel, men akk: dette er 3 minutter som føles som 3 timer.
Damene i Vanilla Ninja har forsøkt seg før i 2005, for Sveits den gangen, men de burde latt være å ha en reunion her i Wien. Bandet leverer ingen ting i dette nummeret som beviser at de hører hjemme på Eurovision-scenen i 2026.
Vokalprestasjonene er ikke spesielt gode, teksten er intetsigende, så denne låten bare glir forbi. Det tapre forsøket de gjør med å få med seg publikum på klapping under fremføringen feiler totalt. Det er ikke rock. Det er ikke pop.
For episk til å være sant? Nei, dette er for kjedelig til å huskes! Denne reisen stopper i semifinalen.
Noam Bettan: «Michelle»
Tekst og melodi: Nadav Aharoni, Noam Bettan, Tslil Klifi, Yuval Raphael
Trygt levert fra Israel.
Ut av diamanten stiger Noam Bettan og hans dansere. De skinner greit i skinn og leverer en veldig sikker vokalprestasjon. Israels deltakelse er omdiskutert, som det har vært de siste årene, og jeg kunne høre både buing og heiarop i en rar blanding både før, under, og etter bidraget. Det ER vanskelig med Israel i denne konkurransen. Det kan vi slå fast. Men vi bedømmer alle deltakere i konkurransen for musikken.
Bettan synger låten på hebraisk, fransk, og engelsk, og det gjør den litt interessant.
Allikevel synes jeg denne låten ikke er oppe og snuser på noen topplassering. Til det er den for glatt som poplåt. Den er velprodusert, men jeg skjønner ikke helt den sceniske fortellingen opp mot teksten i låten.
Profesjonelt håndverk og minneverdige øyeblikk er ikke det samme, og denne glemmer jeg lett. «Michelle» er en helt midt på treet poplåt, men jeg er ikke i tvil, denne ser vi garantert i finalen på lørdag.
Sarah Engels: «Fire»
Tekst og melodi: Dario Schürmann, Luisa Heinemann, Raphael Lott, Sarah Engels og Valentin Boes
«Fire» tar aldri fyr! Dette er en flamme jeg vil ha slukket fortest mulig. Tyskland har latt seg inspirere av tidligere bidrag som er i samme landskap som «Fire». Det kunne funket godt i denne konkurransen, men nei, dette forsøket føles ikke genuint.
Vokalt er det vaklende, spesielt i starten av nummeret. Engels prøver seg på noe dramatisk ved å legge inn et nøye planlagt fall ... det som faller samtidig er min interesse.
Hun synger «I can fake it til i make it – but i wont» …., nei, du forsøkte nå nettopp Sarah Engels!
Det er ironisk hvordan Tyskland velger å sende en låt kalt «Fire», men samtidig klarer å slukke all entusiasme allerede i første vers.
Fremføringen tar seg litt opp på slutten, men det er bare ikke godt nok. I finalen får vi se om hun har jobbet mer med stemmen, for der ser vi henne – som allerede forhåndskvalifisert. Tyskland er heldige med den.
Essyla: «Dancing on the Ice»
Tekst og melodi: Alice Van Eesbeeck, Barbara Petitjean, Emil Stengele, Nicolas d'Avell
Lettvekts elektronisk pop i snøvær!
Det er deler av denne låten jeg virkelig setter pris på! Spesielt tenker jeg på basslinjen som driver refrenget.
Essyla gjør på en måte det hun kan med det hun har fått tildelt, men denne teksten er så vond å svelge! Det heter jo ikke «Dancing on THE ice». Det er bare feil. Uansett mener hun at noen er på tynn is her, og det er kanskje Belgias kvalifiseringssjanser til finalen som er tema.
Denne låten er det ikke sikkert de kvalifiserer seg med, på tross av et ganske langt drag med svake låter foran seg i startfeltet i denne semifinalen. Fremføringen av nummeret er lekkert da, men dessverre er ikke stemmen like god. Tidvis svært anstrengt vokalt.
Snøfall på scenen er notert, og faktisk ganske originalt, men blir ikke noe ekstrapoeng herfra av den grunn.
Lion Ceccah: «Sólo quiero más»
Tekst og melodi: Aurimas Galvelis, Tomas Alenčikas
Performance Art!
Dette er årets mest alternative bidrag på mange vis. Det er mer konseptuell kunst og alternativt enn noe annet vi får servert i årets konkurranse.
Han har hatt problemer på nærmest alle prøver, for denne store kappelignende kledningen han kommer ut av, og som senere kollapser, er ingen enkel greie å få på plass, heldigvis gikk det greit i kveld.
Men tilføyer det låten noe særlig? Nei, egentlig ikke. Et bidrag med en sølvmalt mann som serverer sterk kritikk av AI.
Ja, for om du gikk glipp av det, så er det det låten handler om. Hvordan kunstig intelligens tar over. Jeg tror ikke det er budskapet som potensielt treffer, men opplevelsen av ham på scenen.
Stemmen til Ceccah er god, selv om jeg har opplevd ham bedre på noen av prøvene i forkant av denne semifinalen. «Sólo quiero más» er et unikt nummer som skiller seg ut, og det er ikke dumt i denne konkurransen. Jeg tror ikke det blir verken sølv eller gull for Litauen til slutt, men en finaleplass får han kanskje med seg?
Senhit med Boy George: «Superstar»
Tekst og melodi: Anderz Wrehov, George Alan O’Dowd, John-Emil Johansson, Julie Aagaard, Senhit Zadik Zadik, Thomas Stengaard
Oh Boy ...
Senhit stiller altså i denne konkurransen for tredje gang, og la meg slå fast – ikke alle gode ting er tre.
For hva har hun egentlig tenkt? At en invitasjon til Boy George skulle være med å heve låten? Det gjør han ikke. Han snakker mer enn synger – det er en ren gimmick hele greia!
Han har helt sikkert fått latterlig godt betalt, Senhit har etter sigende brukt en formue både på låten, Boy George, og på festing her i Wien.
Nummeret i seg selv er ganske så svakt – låten kjennes datert ut. Jeg slår fast at ingen av dem er superstars, for om noen lurer på hvorfor Boy George plutselig forsvant fra musikkscenen? Her fikk du svaret.
Det er sååååå camp dette nummeret – det er disko på syre!!!
Alicja: «Pray»
Tekst og melodi: Alicja Szemplińska, Sinclair Alan Malcolm, Weronika Gabryelczyk
Rotete låt i motbakke!
Alicja har en god stemme. Det er bare så synd hun har blandet masse sjangre inn i en låt for å bevise det. Det er jokking på nesten hver tone og lange toner som går over i skrik.
Ja, du KAN synge, vi har skjønt det!
Låten ender opp med å bli en ren vokaloppvisning, for det koster litt å si det, men hun har en av de beste stemmene vi har hørt her i kveld. Likevel mener jeg det ikke hjelper nevneverdig på vinnersjansene.
Å ha en sterk stemme i en svak låt er som å ha en førsteklasses motor i en bil med punkterte dekk. Imponerende på tomgang, men du kommer deg ingen steder!
Påfunnet med en kort oppoverbakke å danse litt på gir meg heller ingenting. Teksten er også svak.
«Pray» heter låten, og det eneste jeg vil er å be om at dette må ta slutt. Det verste er at jeg kanskje må lide meg gjennom denne også i finalen. Oh, the horror!
Lavina: «Kraj mene» (Крај мене)
Tekst og melodi: Andrija Cvetanović, Bojan Ilić, Luka Aranđelović, Nikola Petrović, Pavle Aranđelović, Pavle Samardzić
Kveldens mørkeste bidrag!
Vi er vant med tunge ballader og tårevåte kjærlighetssanger fra Serbia i denne konkurransen. Det er definitivt ikke dette vi er vant til!
Mørkt, mystisk, og tungt, men samtidig overraskende underholdende!
«Kraj mene» betyr «ved min side». Låten handler om ensidig kjærlighet som sakte dreper deg fra innsiden. Litt som når favorittlaget ditt taper en kamp med doble siffer, men du likevel fortsetter å se på kampen.
Tenk at jeg fikk inn en fotballreferanse i en Eurovision-anmeldelse!
Jeg synes Serbia er modige som tar sjansen, og det er et heftig nummer! Digger det brennende sverdet som fungerer som mikrofonstativ.
Lavina kunne spart seg for den skrikinga på slutten, men forstår jo at dette er greia deres. Kan man skrike seg til seier i Eurovision? Neppe. Holder det til finalebillett, ja det tror jeg virkelig!