Ståle Solbakkens kone ler godt da hun forteller at hun selv står «fjellstøtt» i å bli kalt bestemor, mens Ståle ber barnebarnet kalle ham bare «beste».
Han føler seg for ung til å bli kalt bestefar, selv om fødselsattestene avslører at han er et par år eldre enn Anniken.
– Kanskje ikke det stolteste øyeblikket
Ståle Solbakken er en mann som hele Norge har blitt godt kjent med. Men hvordan det er å sitte hjemme i stua på Hamar og se mannen på TV.
Hvordan er det å leve med det? Er hun stolt? Hva synes hun egentlig om TV-versjonen av herr Solbakken?
Vi kommer innom episoden med den kjente TV-journalisten Pål Gordon Nilsen, som i sin NRK-tid endte i munnhuggeri med en fersk HamKam-trener Solbakken i 2004. Episoden ble udødeliggjort i TV 2-dokumentaren «Viktigere enn fotball» som ble sendt i 2005.
– Jeg tenker OK, det er i etterpåklokskapen kanskje ikke stolteste øyeblikket. Og det har jo vært noen sånne klassiske hodemist. Men samtidig, når du kjenner Ståle, så vet du at det er over og så er det videre.
Holdt familien samlet
– Men kunne det samme ha skjedd nå?
– Jeg tror ikke sjansen er så stor for det, men jeg skal jo ikke si at det ikke kunne ha skjedd heller, liksom. Men han har jo stått i mye siden den tid, og ting har jo forandret seg, forteller hun.
Anniken møtte Ståle da hun var 18 år, ble mor da hun var 21 – og holdt familien på fem samlet mens mannen reiste Europa rundt for å trene fotballag. Riktignok handlet det mest om København, men også om vakre Köln og ikke fullt så vakre Wolverhampton.
«Gammel nok»
Nå er hun til daglig seniorrådgiver for «Gammel Nok» på Hamar. Det er en organisasjon som kobler pensjonister som fortsatt har mye å gi, med bedrifter eller privatpersoner som trenger deres ekspertise.
Eldstesønnen Sondre sørget for at de selv ble besteforeldre til Eva for to og et halvt år siden.
– Den jobben er skreddersydd for henne, sier Ståle Solbakken.
– Hun er veldig flink med folk, flink til å komme i kontakt med folk og sette dem i gang med noe de trives med.
– Viktigere enn jobben din?
– Det er på mange måter en viktig jobb, at motiverte eldre mennesker får lov til å fullføre et arbeidsliv.
«Kompleks»
Anniken er brennende engasjert og veldig verbal. Da vi skal få henne til å karakterisere ektemannen, så mener hun at han er både et «enkelt» og «komplekst» menneske.
– Han er jo en ekstremt offentlig person, men samtidig agerer han som om han overhodet ikke er det. Han trives best med få folk rundt seg, men samtidig står han stødig oppreist når det koker med mye folk rundt seg.
– Men på pressekonferansene «eier» han rommet?
– Noen ganger kan han virke litt «moody», svarer Anniken Solbakken og bruker ordet som gjerne oversettes med «mutt» eller kanskje rettere «tverr» i dette tilfellet.
– Det virker som han kan gå inn, og så har han bare bestemt seg for at i dag skal dere ikke få så mye. Han kan virke litt sånn ... Men stort sett tror jeg han tenker på det som en jobb, og så går han inn og leverer. Både faglig, men nå, ja, som du sier, det kan være humoristisk også. Det er jo ikke en sosial setting hvor du skal snakke om ting du ikke har kontroll på.
– Skinner igjennom
– Hva mener du med at han er «moody»? Går han inn med det humøret han har den dagen når han går inn i en pressekonferanse?
– Det er min oppfatning, og det er sikkert fordi jeg kjenner ham godt. Jeg syns bare noen ganger så skinner det veldig igjennom at han er lei av å forholde seg til journalister og de samme spørsmålene og da, sier hun, og lar ordet henge.
Samtidig tror Anniken Solbakken at folk flest ser på mannen som en fotballtrener som gir mye av seg selv overfor pressen.
– Noen ganger har han vært veldig tålmodig. Det er jo mange kritiske spørsmål som har vært vendt mot ham de siste årene.
Midt i middagen
– Men liker han den rollen han tar på seg da, eller gjør han det av plikt? Han er kanskje den mest tilgjengelige landslagssjefen i verden ...
– Jeg tror i hvert fall han hater tanken om at han ikke skal være tilgjengelig eller ikke skal gjøre jobben sin, eller ikke oppleves å ha gitt det svaret. Men det er jo noen ganger jeg òg tenker at man ikke må ta telefonen når man sitter midt i middagen. Men han gjør det. Altså, ja. Han er ekstremt tilgjengelig.
– Hva syns du om at telefonen vi ringer til ham kommer før middagen med deg?
– Det er jeg bare vant til, for sånn har det egentlig alltid vært. Da bare spiser jeg!
Hun forteller om en fotballtrener som alltid har gode argumenter for å se fotballkamper. Det er selvfølgelig jobben hans å se de norske spillerne, men noen ganger er det ikke en eneste norsk spiller på banen.
– Da er det en eller annen trener som har mange gode tanker, som han liker å følge eller ... Altså, det er alltid argumenter. Jeg har gitt opp.
Må se fotball
Derfor blir Anniken Solbakken tvunget til å sitte en del sammen med mannen og se fotball.
– Hvis ikke, så hadde vi ikke sett så mye til hverandre! Men jeg kan jo ikke drive med alt. Jeg må drive med mitt.
– Hva er det som engasjerer ham utenom fotballen?
– Han har et voldsomt politisk engasjement. Han er jo opptatt av alt som skjer. Og han er veldig opptatt av familien sin. Han er opptatt av annen sport. Han er opptatt av kompiser. Han er generelt sånn som engasjerer seg i andres ve og vel. Men kanskje ikke på mitt nivå, for det er vel kanskje jeg er ekstremvarianten der.
– Hvordan takler han motgang?
– Han er ikke spesielt god. Han sier selv at han er realist. Det betyr at du går innom alle eventualiteter. Og det kan jo bli ganske tungt. I hvert fall når du forholder deg til en del ... ja, alvorlig sykdom og sånn. Jeg skal ikke si at han er god eller dårlig, men han gjør det ikke enkelt for seg sjøl. For han går runden om alle de verste tankene.
– Den beste julaften
Vi begynner å snakke om konkurransemennesket Ståle Solbakken. Det er en egen historie.
– Jeg tror jeg brukte lang tid på å skjønne det. Jeg opplevde jo sjøl i ungdommen at jeg hadde et voldsomt konkurranseinstinkt. Men det har jeg bare måttet legge fra meg, for hvis ikke så blir det jo ubehagelig. For det er aldri greit å tape nei. Aldri.
– Snakker vi om kortspill?
– Vi spiller alltid på julaften, og nå må vi snart slutte med det. Men sist vant hans lag, og det var den beste julaften vi har hatt på lenge.
– På hvilken måte da?
– Da er det hendene i været og juble. Hvis vi andre skulle vinne, så må vi jo bare sitte stille og be om at ikke noe blir knust.
– En barnslig 58 -åring?
– Ja, en ekstremt barnslig 58-åring!
«Delt omsorg»
– Koker det da hos deg, eller har du lært deg å leve med det?
– Det er litt både òg, altså. For det er jo noen ganger du kan begynne å lure på hva dette her er. Det er som jeg sier, jeg har brukt mange år på å skjønne at det ikke er tull at noen kan ha et sånt vinnerinstinkt.
Om det blir sånn om det skulle gå middels i VM? Tja, Anniken tror faktisk Ståle Solbakken selv tenker at han skal klare å være ganske rolig.
Hun snakker om hvem som har «omsorgen» for Ståle Solbakken nå som det er VM:
– Jeg har lite kontakt med Ståle når han er inne i den bobla han er nå. Jeg og team manager Are Hokstad pleier å si at vi har delt omsorg for Ståle. Det vil si at når Ståle er borte med landslaget, så er det Are som står for alt det praktiske. Og så har landslaget en psykolog som tar seg av de mentale prosessene. Når Ståle er på samling, da slipper jeg tak i absolutt alt.
Bortsett fra:
– Jeg har prøvd å få han til å snu capsen den andre veien av det vi ser fra treningene i USA. Jeg er lett skeptisk til skillet i panna når VM er over.
– Minst jålete
Kona legger til:
– Han er det minst jålete menneske jeg kjenner.
Når Ståle Solbakken snakker via TV, virker han ekstremt tydelig. Er han det? Hva sier kona?
– Han er ikke redd for å være tydelig? sier vi, mer konstaterende enn spørrende.
– Nei, nei. Ekstremt ærlig og tydelig. Jeg tror at når du kommer inn i en sånn gruppe som har vært sammen i så lang tid, så tror jeg alle liksom har avfunnet seg med hvordan mekanismene her er. At det er en kontant avregning, og så går vi videre.