Mens folk flest har nok med å bakse seg ut av feriedvalen, får politikerne på Stortinget bryne seg på en av politikkens jernlover.
Det er enkelt og fristende å innføre et nytt gode, men nesten umulig å fjerne det igjen. Et argument for at nye kostbare vedtak bør være gjennomtenkt, eller i det minste ha en klar exit-strategi.
At det ville bli omkamp om drivstoffavgiftene etter sommerferien, er årets mest forventede nyhet.
Allerede i budsjettforliket sto det med liten skrift at Senterpartiet ville ta opp kampen. Derfor kan Trygve Slagsvold Vedum med stor frimodighet kappes med Frp-leder Sylvi Listhaug om å love billigere drivstoff.
Uten å bli beskyldt for løgn og svik, som var tonen fra flere samarbeidspartier i vinter. Senterpartiet gjør uansett som de vil. Vi kan jo ikke sende politiet etter dem, sukkes det i Ap.
Politisk bumerang
Både Sp og Frp ønsker lavere drivstoffavgifter generelt, og vil naturlig nok bruke situasjonen som en brekkstang. I tillegg er drivstoff-unntaket formulert slik at det lett kan virke som en politisk bumerang.
De har lagt igjen en åpenbar snubletråd ved at de verken har definert hva som er ekstraordinære drivstoffpriser eller hva som er «normalt». Det åpner for at alle kan tolke situasjonen på sin måte. Det fungerer ekstra dårlig på et produkt som varierer så mye i pris som bensin og diesel.
Det blir ikke enklere av at situasjonen i Midtøsten fortsatt er høyst uavklart.
Trikk og Tesla mot diesel og Datsun
Synet på om drivstoffpriser er et problem henger nøye sammen med både postnummer og levebrød. Der økonomer flest mener det er galskap å subsidiere bensin og diesel, er dette en stor utgift for mange folk og bedrifter.
Jevnt fordelt er byrdene heller ikke. Mange av dem som er avhengig av fossilbil, bor grisgrendt og har verken råd eller mulighet til å kjøpe elbil. Det hjelper lite å innvende at diesel ikke er bra for klimaet når det verken går buss, tog eller trikk.
I tillegg til å være en stor kostnad, er det også en irriterende utgift. Bensinstasjonenes lysende skilt er en svært synlig påminnelse om hva det koster.
De fleste partier har et avklart forhold til drivstoffavgifter. Mens Frp og Sp er på «billigere drivstoff-laget», er SV, MDG og Venstre på «Team klima og miljø».
For de tradisjonelle styringspartiene Ap og Høyre går splittelsen tvers gjennom partiet. Mens en god del nærmest latterliggjør kravet om billigere drivstoff, har de mange ute i distriktene og ikke minst i næringslivet som vet hvor viktig dette er.
Det blir ikke enklere av at staten gjør seg rik på olje, gass og strøm. For mange henger det ikke på greip at en søkkrik stat ikke skal dele på kaka.
Tærer på troverdigheten
På den annen side tærer det på troverdigheten som styringsparti. Dersom staten skal punge ut hver gang prisene øker, gjør det noe med forventningene til hva staten kan hjelpe oss med.
Det kommer med en pris å venne folk til at staten til slutt tar regninga.
Det vil heller ikke bidra til omstilling og mer miljøvennlige valg, som har vært et mål med klimaavgifter.
Åpner man opp for adhoc-redningspakker, blir det krevende å holde budsjettenigheten, for ikke å snakke om budsjettdisiplinen.
Akkurat det ser ikke ut til å bekymre særlig mange av landets stortingsrepresentanter. Også på rødgrønn side er mange villig til å lempe på dieselavgiftene, så lenge staten samtidig kan bruke penger på andre gode tiltak.
Arbeiderpartiet vil gjøre det som kreves for å beholde makta, mens Høyre ikke riktig vet hva de vil.
Om ikke det dukker en kanin opp av hatten som tilfredsstiller alle de røde og grønne ønskene, vil pila fort peke på Høyre. De har så langt ikke imponert noen med sin håndtering av drivstoffavgifter. Kanskje med unntak av slalåmkjørere.
Resultatet av dagens reprise på vinterens bensinkrisemøte ble innkalling til et nytt møte allerede fredag.
Et krisemøte kommer sjelden alene.