Hei i stua!
Denne uka er jeg mer håpefull enn jeg har vært på lenge.
Ungarerne festet natta gjennom etter å ha stemt ut den korrupte Viktor Orbán. Artemis II kom trygt hjem til Jorden med alle fire astronauter i live. Pave Leo talte Trump midt imot. Og gresset i parken utenfor leiligheten min blir grønnere dag for dag.
Midt i denne optimismen har jeg kost meg med en splitter ny sjanger: tradwife-thrillere. Ikke bare er det spennende lesing, de stiller mange superaktuelle spørsmål.
Hva er så denne nye sjangeren, og hvorfor er gress så viktig for mennesket? Det får du svar på i dagens Bokbrev, samt ukas dikt og et lesetips for deg som har fulgt måneferden.
Jeg håper du har nykvernet kaffe og surdeigsbrødskiva klar!
Sjelden har jeg følt meg så utilpass i klærne mine som da vi tok bilde til ukas Bokbrevet.
Jeg er så langt unna en tradisjonell husmor du kan komme. Jeg hater forkler, baker aldri og jeg har ikke barn. Når jeg har laget middag, ser kjøkkenet ut som om to grevlinger har sloss der. Ikke særlig Insta-vennlig.
Og aller viktigst: Jeg elsker å jobbe, og jeg elsker lønningsposen min.
Da jeg oppdaget at det fantes en rekke nye romaner om tradwife-damer det går til helvete med, ble jeg nysgjerrig – og drevet av en god dose skadefryd, om jeg skal være ærlig.
Jeg begynte med «Trad Wife» av Saratoga Schaeffer, som tar oss inn i et skrekklandskap. Den kom ut i februar, og er allerede blitt en bestselger i sin sjanger.
Camille er en tradwife-influenser som prøver å skaffe seg flere følgere på Instagram. Uansett hvor flott kjøkken hun får seg, eller hvor mange bakevideoer hun legger ut, er det én ting Camille mangler: et svangerskap å annonsere og en nydelig baby å vise fram på Insta.
Når mannen svikter sine ekteskapelige plikter, går Camille til en mystisk brønn i skogen og kaster en mynt uti. Uten å røpe for mye, kan jeg avsløre at hun blir gravid, men babyen er ikke helt menneskelig.
Før vi kom så langt, hadde jeg klikka på dama flere ganger. Camille velger for eksempel å vaske opp FOR HÅND selv om hun har oppvaskmaskin, for det er mer trad.
Da jeg flyttet for meg selv i en gammel arbeiderleilighet, hadde jeg verken oppvask- eller vaskemaskin. Jeg levde et 50-tallsliv på 90-tallet, men det gikk så vidt, så lenge jeg bare hadde meg selv å vaske for.
Nå har vi heldigvis maskiner til å vaske både kopper og klær. La oss ikke ta kjøkkenmaskinene våre for gitt, folkens!
Hadde jeg hatt et kjevle for hånda, hadde jeg kastet det på dumme Camille.
Samtidig heier jeg litt på henne og demonbabyen hennes. Det er jo hun som er hovedpersonen, og Camille er en handlekraftig dame, om ikke annet.
Denne dobbeltheten er typisk for tradwife-romanen. Og før vi går videre, kan vi se litt på opphavet til denne nye bølgen.
Amerikansk klassiker
Kanskje du har hørt om «The Stepford Wives»? Det er en selve grunnteksten for husmorskrekk. Ira Levin ga ut denne feministiske satiren i 1972, og den er blitt filmatisert for TV og film flere ganger.
En vellykket fotograf flytter med mann og barn fra New York til Stepford, Connecticut. Hun reagerer på at de andre konene i nabolaget én etter én blir forvandlet fra aktive yrkeskvinner til føyelige og underdanige nikkedukker. Er de blitt forgiftet, eller byttet ut med roboter?
I motsetning til noen av filmversjonene, ender romanen mørkt.
Ira Levin er også forfatteren bak «Rosemary's Baby» i 1967, som ble en bestselger og deretter en dritskummel film av Roman Polanski året etter.
I den nye bølgen av tradwife-romaner, finner vi spor av begge bøkene til Ira Levin. Husmødrene presenterer en vakker og vellykket fasade som skjuler noe uhyggelig.
Underdanighet for ektemannen presenteres som ønskelig, et flott hus og god økonomi er en selvfølge, matlaging fra bunnen er essensielt, og store barnekull er høyt verdsatt.
To ting er nytt i forhold til Ira Levin sin tid: Denne gangen er det kvinnene selv som velger den tradisjonelle kvinnerollen.
Det andre er selvfølgelig sosiale medier. Begrepet tradwife er i seg selv et internettfenomen. Med TikTok og Instagram slippes millioner av folk inn i privatsfæren, og influenseren må kontinuerlig presentere innhold hvor hun fremstår som selve bilde av harmoni og familielykke.
Aldri er hun trøtt av en gråtende baby, aldri har hun møkkete klær, aldri ligger det leker utover gulvet.
Til gjengjeld kan trad wife-influenseren tjene godt med penger på å markedsføre denne livsstilen.
Tradwife er politisk
Romanen «Yesteryear» er nok den som kommer til å slå hardest av bøkene i tradwife-bølgen. Forfatter Caro Clarke Burke er kjent fra før som kommentator av kultur og politikk i podkasten Diabolical Lies, og det ble faktisk budkrig rundt hennes litterære debut.
Det var masse buzz rundt boka allerede før den kom ut på engelsk nå i april. Selveste Anne Hathaway har kjøpt filmrettighetene og skal spille hovedrollen.
Tradwifen i denne romanen heter Natalie. Hun våkner en dag opp på sin egen gård Yesteryear, men i 1855. Det er kaldt og guffent. Ingenting ligner på det livet fra pionértiden hun selv har glorifisert på Instagram.
Hva har skjedd? Vi leser sultent videre på jakt etter svar. Underveis blir vi kjent med Natalies fortid, blant annet hvorfor hun sluttet på Harvard for å flytte på landet med mannen sin, som er dum og rik.
Denne romanen legger enda tydeligere vekt på at tradwife-ideologien i USA er dypt forankret i et kristenkonservativt verdisyn. Barna blir ikke vaksinert og de går på en slags hjemmeskole. Pappaen lærer ungene mange interessante teorier han har fanget opp på YouTube.
Når svigerfaren til Natalie stiller som presidentkandidat, vet han å bruke sønnen og svigerdatterens gammeldagse livsstil. Slik hanker han inn velgere som mener Amerika var på sitt beste i gode gamle dager.
Men selv om Natalie fremstiller seg som en underdanig husmor, er det hun som har styringen over familiebedriften.
Det mangler ikke på kritikk av en hyklersk livsstil, men romanen viser hvordan de såkalte «sinte kvinnene» som kritiserer Natalie bare bidrar til å gjøre kontoen hennes mer populær.
Her er vi flere som kan se oss i speilet og spørre hvordan vi bidrar til oppmerksomhetsøkonomien på TikTok og Instagram.
Bare et amerikansk fenomen?
De fleste av de ni tradwife-romanene jeg har funnet, er skrevet av amerikanske kvinner. Men også i Norge er idealiseringen av kvinner i tradisjonelle roller på vei inn.
Jeg satte kaffen i halsen da jeg på Nyhetsmorgen i september i fjor hørte den nye KrFU-lederen si at det var feministisk at mødrene skulle være lenger hjemme med barna. Her er jeg team Valgerd. Den tidligere lederen for KrF satt i studio og protesterte mot å rive ned rettigheter hennes generasjon hadde kjempet for.
Det var også surrealistisk se en ung kvinne stille i Debatten ikledd et forkle, for å tale for at kvinnens plass var på kjøkkenet.
Kanskje har de blitt forført av noen vakre tradwife-kontoer?
Jeg kjente på en digg følelse av hevnlyst mens jeg leste disse to romanene.
Men det ga meg også respekt for handlekraften, utholdenheten og viljestyrken som ligger bak livet som tradwife-influenser. Som gammel SoMe-journalist vet jeg hvor lang tid det tar å knipse et perfekt bilde.
Og hvor går grensa mellom å romantisere hjemmebakt surdeigsbrød, egenprodusert økologisk mat og en skjermfri barndom – som mange kan stille seg bak – og det å gå helt inn på livsstilen til en tradwife?
Filmatiseringen av «Yesteryear» kommer nok ikke på kino før i 2027, men boka gis ut på norsk allerede i juni. Jeg anbefaler varmt å planlegge en lesesirkel rundt den romanen. Her er det mye å diskutere!
Ukas dikt
Du skal itte trå i graset, spede spira lyt få stå.
Dennesetningen rann meg i hu nå som jeg ser lysegrønne strå titte opp mellom gammelt løv i parkene.
Først tenkte jeg at det var et ordtak eller et munnhell, men det er jo åpningen på et folkekjært dikt!
Einar Skjæraasens enkle dikt om å vise respekt for spirende liv passer spesielt godt nå som frø og løk skal sprenge seg gjennom jordskorpa og strekke seg mot sol og lys:
Du kan lese resten av diktet her på Nasjonalbibliotekets sider.
Men hva er egentlig gress?
Jeg er veldig glad i blomster og trær. Tidligere har jeg skrevet om alt jeg lærte om trær av Tolkien, og om manglende mangfold i hagebøker. Men akkurat gress er vel ganske kjedelig?
I disse miljøbevisste tider tenker jeg faktisk på gress som noe negativt: Golfbaner som erstatter dyrkbar mark, og anonyme gressplener som erstatter fargerike og bievennlige blomsterenger.
Sånn tenkte Siri Helle også om gress før hun begynte å skrive «Grasboka: Historia om vekstane som gjev mennesket plass i naturen». Jeg er midtveis og koser meg.
Siri Helle er utdannet agronom, jobber som journalist og har fast spalte i Dag og Tid. Tidligere har hun skrevet bøker om mat, landbruk og om å bygge sin egen utedo. Helle er kjent for sin lette penn, faglige innsikt og smittende engasjement.
Hun skriver at hun med boka vil sette gresset i rampelyset, det synes jeg er gøyt formulert.
Visste du at vi mennesker faktisk spiser masse gress? Det er fordi mais, ris, hvete og havre faktisk er gressarter. Spiser du kjøtt, er du indirekte avhengig av gress fordi ku, sau og hjort lever av gress.
Boka er full av funfacts, som at gress finnes på alle isfrie jordens kontinenter, og at en gressplante kan bli over 400 år gammel. Hovedargumentet er at gress og mennesker er gjensidig avhengig av hverandre.
Jeg skal ikke avsløre for mye, for du skal jo selv kunne kose deg med boka.
Gress er også i sportsnyhetsbildet. Folk har rast mot gressbanen på Ullevaal stadion og kalt den en skandale. Er det denne type gress du interesserer deg for, har du kanskje mer glede av «Min perfekte plen», som er skrevet av plenfluenser Sindre Hansen.
Den var ganske unyttig for meg som bor i borettslag, men også fordi jeg er kvinne, antagelig. Sindre Hansen forteller nemlig at 90 % av følgerne hans er menn. Så jeg overlater plenmekking til mannfolka, og koser meg med grasboka mi.
Til sist, litt om månen
Mange har fulgt Artemis' reise rundt månen. Kanskje fikk du med deg følgende rørende øyeblikk fra ferden: Da astronautene fant et lysende, fint krater på månen, kalte de ned til NASAs kontrollsenter og ba om lov til å døpe krateret Carroll.
Gjennom romfartsprogrammet har de fire blitt sammensveiset som en familie. En av dem, Reid Wiseman, mistet kona si Carroll til kreft i 2020, og på denne måten hedret de en kvinne de alle var glad i. Nå kan Reids to døtre se opp på månen og vite at moren deres er der, på en måte.
Denne scenen er som tatt ut av romanen «Orbital» av Samantha Harvey, hvor familie, død og kameratskap finner sted på en romstasjon.
Den fikk Bookerprisen i 2024, og jeg skrev begeistret om romanen da, før den var oversatt til norsk som «Jordbane». Hvis du overhodet har vært engasjert i Artemis II, vil du få veldig glede av å lese denne poetiske skildringen av kloden vår sett fra verdensrommet.
Kommentér
Har du noe spørsmål om tradwife-litteratur? Føler du disse bøkene er relevante for norske forhold? Eller vil du fortelle meg noe om gress? Fyr løs!