Hvem trenger egentlig hvem i den moderne popindustrien?
Det spørsmålet har vært flittig diskutert etter at det koreanske boybandet BTS har gått ut og sagt at de ikke vil at det siste albumet deres, «Arirang», skal vurderes av juryen for Grammy-prisene.
Grunnen er etableringen av fem nye Grammy-kategorier, deriblant en pris for «Beste Asiatiske popartist», som skal gå til en artist fra det asiatiske markedet som i hovedsak opptrer på et asiatisk språk.
Prisen opprettes etter at særlig koreansk pop, K-pop, i årevis har vært et musikalsk fenomen, og tiltrukket seg fanskarer over hele verden som mange amerikanske artister bare kan drømme om.
Nå ønsker altså Grammy-prisen, verdens kanskje mest berømte musikkpris og i alle fall bransjens mest storslagne prisshow, å anerkjenne og belønne denne typen artister. Og det er vel bra, eller?
Tja. Ikke ifølge BTS. Opprettelsen av den asiatiske prisen er den spesifikke grunnen til at bandet nå trekker seg unna.
I kjølvannet av avgjørelsen delte de sju medlemmene av bandet samme melding på sosiale medier: «Vi håper at musikken vår kan bli hørt og elsket for hva den er, snarere enn å bli skilt ut av region eller språk. Vi takker Army og alle som har stått bak oss». Army er det uoffisielle navnet på BTS’ tallrike og ekstremt dedikerte fans.
Trolig har dette å gjøre med en velbegrunnet mistanke om hva Grammy-utdelingen forsøkte å gjøre: Fri til K-pop’ens fans og forhåpentligvis få dem til å se på showet, men samtidig passe på at ikke-engelskspråklig musikk ikke får for stor plass, og at utdelingen for det meste forblir en begivenhet for amerikanske artister og et amerikansk publikum.
Selv om BTS de siste årene har sunget på engelsk, og vært nominert til andre Grammy-priser før, er det altså selve kategoriseringen som får dem til å gjøre opprør.
Det er ikke mange år siden enhver artist utenfor USA ville vridd skuldrene ut av ledd for muligheten til å bli stjerne i det amerikanske markedet. Nittitallet og det tidlige 2000-tallet så for eksempel en rekke spanskspråklige artister som la om til engelsk for å kunne ta steget opp på den største stjernehimmelen. Ricky Martin og Shakira var blant dem.
USA var fremdeles stedet der det skjedde, og du var ikke virkelig stor før du var stor der. En mulighet til å bli inkludert i Grammy-utdelingen ville, for de aller fleste, blitt betraktet som en sjanse du måtte ta imot med glede og bruke for hva den var verd.
Siden den gang har maktforholdene endret seg. Antallet mennesker som ser på Grammy-showet har gått kraftig ned, fra nær 25 millioner seere for ti år siden til nær 14,5 millioner for årets versjon.
Artistene de nå gjerne vil ha på scenen, er blitt kulturelle kolosser uten amerikansk drahjelp. BTS kan med en viss rett kalle seg verdens største popgruppe. Siden 2013 har det vært hit etter hit etter hit, for det meste solskinnsoptimistiske og intenst dansbare låter, satt sammen av hyperprofesjonelle låtskrivere som bruker uhorvelige ressurser på å sette sammen sandblåste og ørevennlige beats og melodilinjer.
Og det meste har vært på koreansk. Det er først i de senere år verden har fått rent engelskspråklige hits som «Dynamite», som ble fremført i pauseshowet under årets VM-finale i fotball.
Så store er BTS at det ble nasjonal debatt i Sør-Korea da de sju guttene i bandet nærmet seg tretti og hadde liten tid igjen på å gjennomføre landets obligatoriske militærtjeneste. Den koreanske verneplikten gjelder for alle friske menn mellom 18 og 28, og er på minimum atten måneder. Trusselen fra Nord-Korea er konstant, og det slås hardt ned på forsøk på å snike seg unna verneplikten.
Det finnes unntak. Det koreanske landslaget i fotball slapp med tre ukers militærtjeneste etter at de hadde vunnet det asiatiske mesterskapet i 2018. I 2022, da det begynte å haste for BTS-medlemmene, ble det påpekt at bandet hvert år brakte over 32 milliarder kroner inn i den koreanske økonomien hvert år, i tillegg til anslagsvis 800 000 turister fra andre land. Hadde landet virkelig råd til å sette en slik pengemaskin på pause?
Det hele endte med en lovendring som gjorde det mulig for enkelte å få unntak fra aldersgrensen, og utsette militærtjenesten til de var 30. Dette gjorde det mulig for BTS å seile videre på suksessen i to år til, før det ble stille.
I fjor sommer ble siste BTS-medlem, Suga, ferdig med militærtjenesten, og bandet kunne dermed koste på i karrieren sin igjen. Etter avbrekket knyttet det seg store forventninger til comebackalbumet «Arirang». Det er altså dette som nå definitivt ikke vil kunne vinne Grammy, antagelig til arrangørenes betydelige frustrasjon.
Vel så viktig som dette konkrete utfallet, er spesialeffekten. Grammy-utdelingen skal være showet der du kan se alle som er noe i popmusikkens verden.
Når noen trekker på skuldrene og konstaterer at dette ikke er noe de trenger å være med på, er det fare på ferde. Særlig fordi så mange, intuitivt, tenker at de har rett.