På årets sommerferie dro vi to vennepar på sykkeltur til Danmark. Fire voksne, tre barn, fire sykler og fire sykkelvogner. Første etappe var en togtur fra Oslo til Larvik, og denne la vi ut på hver familie for seg.
Det var ikke mulig å bestille billett for sykkel i appen, så vi ringte to ganger til Vy kundeservice i forkant, og de forsikret oss om at syklene ville få plass. Det var bare å ta det rolig, dette ville konduktøren hjelpe oss med.
Da toget ankom, stod vi klare ved vogn nummer to, der togets eneste dedikerte område for sykler er.
Det var ingen sykler i vogn nummer to, men til gjengjeld var plassen fylt opp av folk med kofferter som ikke ville flytte seg fordi de «måtte passe på koffertene sine».
Da vi omsider fikk kontakt med konduktøren, viftet han oss bare vekk uten så mye som et blikk inn mot sykkelområdet. «Det er ikke plass til dere», sa han, og ba oss snakke med de i billettluka.
Toget forsvant. Vi slepte med oss to gråtende barn som trodde sommerferien var avlyst til billettluka, og fikk til svar at de ikke kunne hjelpe oss. Vi måtte snakke med konduktøren.
Da neste tog ankom, stod vi kampklare ved vogn nummer to med hvert vårt sprellende barn i én arm og en sykkel i den andre.
Igjen var plassen for sykler fylt av folk med kofferter som enten ikke ville flytte seg, eller ikke forstod at de okkuperte sykkelplassen. Vi fikk vinket til oss konduktøren, som så ut som hun fikk magesjau ved synet av oss.
Uten å se på sykkelområdet sa hun også at det ikke var plass til oss. Jeg fikk forklart henne at dette var beskjeden vi fikk fra forrige tog, og ba henne om å be alle som ikke hadde sykler om å trekke lenger inn i toget der det var masse plass.
Med lav stemme og uten innlevelse ba hun folk i sykkelvognen om å trekke lenger inn. Noen flyttet seg, mens de fleste tok et tre centimeter langt steg bakover.
Med en gråtende toåring i armen får man frekkhetens nådegaver, så til sist skviste vi oss inn i toget med all vår kraft uten konduktørens velsignelse, mens min samboer ropte: «Can you move your ass, please!» til de siste nølerne som ikke ville flytte seg «fordi de skulle av på neste stopp».
Nå var vi endelig om bord, og vi måtte bare holde ut to timer i ubehag klint inntil ryggen på dem vi akkurat hadde ropt til.
Neste dag var det familie nummer to sin tur til å våge seg på toget, og de hadde nøyaktig samme opplevelse som oss. Sykkelvognen var fylt opp av folk med kofferter som ikke flyttet seg, og konduktøren nærmest motarbeidet dem i å komme seg på toget.
Med vår historie i minnet valgte de å bare mose seg på mens de sa at «konduktøren kommer til å si akkurat det samme som meg, dere må trekke lenger inn!».
Vys system for sykler på tog virker altså å være dette: Du og sykkelen din får kun plass på toget hvis du orker å være en skikkelig idiot.
Du kommer deg ikke om bord med mindre du presser deg inn med all din kraft mens du roper til de andre passasjerene.
Konduktørene som angivelig er på jobb for å skape plass til alle, ser ut til å være forent i en slags enighet om at sykkelfolk er laveste kaste som kan avvises med letthet.
Det verste med dette er at vi og andre med lignende erfaringer vil kvie oss for å velge en grønn sommerferie på hjul neste år.
Jeg ser for meg at det finnes en powerpoint-slide som Vy-sjefen pleier å komme innom og vise på introduksjonskursene for konduktører.
Tittelen er «Passasjerpyramiden», og den rangerer passasjerene etter viktighet. Nederst i hierarkiet står det en stakkar med sykkel.
I alle tilfeller blir de ikke fortalt at de skal strekke seg til sitt ytterste for å sørge for at alle passasjerer kommer med.
Det må også nevnes at områdene dedikert både til sykler og barnevogner er temmelig dårlig merket, så et malingsspann kunne også løst mye av problemet.
Til sist mitt beste råd til deg som snart skal ut på togtur med sykkel:
Ta på deg en konduktørhatt, ta deg en shot, og gjør deg klar for å gjøre konduktørens jobb for dem – for de gjør den ikke.Les også Reis heller hit Les også Solkrem og sammenbrudd