– Han var ikke en autoritet som du gjemte deg bort ifra, han var en del av oss, sier tidligere Lillehammer-ordfører Audun Tron.
Da OL-ilden skulle tennes på Lillehammer i 1994, satt Tron sammen med kongen på tribunen. De to var på det tidspunktet langt fra fremmede.
Gjennom årene med planlegging satt daværende kronprins Harald, og senere kong Harald, side om side med arrangørene på utallige møter.
Han bidro med avgjørende diplomati, og ufarliggjorde sin egen posisjon med lun humor, husker Tron.
– Det ble fort en veldig god stemning, og alle følte seg frie og ledige i Kongens nærvær.
Denne jordnære tilnærmingen skulle vise seg å bli helt avgjørende. Hele den norske OL-drømmen hang nemlig i en tråd før ilden engang var tent.
OL-floka bak lukkede dører
Da kong Harald trådte frem på talerstolen for å erklære de 17. olympiske vinterlekene for åpnet, jublet publikum og millioner av TV-seere verden over. Men bak fasaden hadde det utspilt seg et intenst drama.
Daværende IOC-president Juan Antonio Samaranch kom til Norge og ble møtt med sterk offentlig kritikk og en meningsmåling som viste at kun 6 prosent av nordmenn hadde et positivt inntrykk av ham.
Samaranch var allerede rasende etter at skikongen Vegard Ulvang offentlig hadde kritisert hans fortid i det spanske fascistpartiet.
Stemningen nådde bunnpunktet da et intervju med OL-sjef Gerhard Heiberg, hvor han kalte IOC udemokratiske og opptatt av «wining and dining», kom på trykk rett før lekene.
IOC-toppene var ikke vant til verken uavhengig presse eller offentlig kritikk, og opplevde den norske kritikken som uakseptable fornærmelser. I et hemmelig, tre timer langt krisemøte ble Heiberg skjelt ut av styret. Samaranch truet med å pakke sammen hele OL og reise hjem.
– Det var dramatisk der og da, husker den daværende ordføreren.
Redningsaksjonen på Jørstad
Redningen skal kong Harald få en stor del av æren for, mener Tron.
– Han sier til Gerhard Heiberg at: «Jeg tar og inviterer Samaranch og kona på middag oppe på Jørstad. Så kan vi snakke sammen».
– Han var jo litt opptatt av folk som var litt høyt på strå, han Samaranch også, legger Tron til.
Gjennom en diplomatisk middag på Nordre Jørstad klarte kong Harald og dronning Sonja å roe gemyttene, og gi IOC-presidenten en mild leksjon i norsk kultur.
– Det tror vi var det som på en måte myknet det hele.
Roen senket seg over delegasjonen. De forble på Lillehammer og truslene ble lagt døde.
Få dager senere ble ilden tent under OL på Lillehammer i 94 – et av de stolteste øyeblikkene i nyere norsk idrettshistorie.
Kongen som en av oss
Kong Haralds engasjement for Lillehammer stoppet ikke da OL-ilden slukket i 1994.
– Han har sagt mange ganger etterpå at «Lillehammer-OL er noe av det største jeg har vært med på». Det gjentok han senest for to år siden, da vi hadde han her på middag.
Tron trekker frem kong Haralds evne til å ufarliggjøre seg selv som en av hans viktigste egenskaper.
– Det ble fort en veldig god stemning, og alle følte seg frie og ledige i Kongens nærvær.
En historie som står igjen som et symbol på dette, er fra Jorekstad mens han ennå var kronprins. Etter lunsjen stappet daværende departementsråd Per Haga i pipa og tente på, forteller Tron.
– Da sier kronprinsen med sitt sedvanlige humor at: «Jeg ser at staten tar seg en røyk, og da kan vel jeg ta en røyk og». Så lo han hjertelig.
– Og så gjorde han jo det, da selvfølgelig.
Humoren og tryggheten han skapte, gjorde at alle følte seg frie i hans nærvær, mener Tron.
En varig arv
Gjennom utallige besøk, jubileer og private sammenkomster har kongefamilien – inkludert dronning Sonja, som har hatt en sentral rolle i kulturformidlingen – vist en vedvarende interesse.
For Lillehammer-miljøet har kongen fungert som en samlende kraft, mener Tron. Han oppsummerer det med ordene som ble brukt av stortingspresidenten:
– Personligheten hans har preget kongegjerningen, og det er ikke kongegjerningen som har preget personligheten hans.