«Who are Viking?», skrev britiske BBCetter den spektakulære bataljen mot Bayern München under det skinnende flomlyset i Jåttåvågen. Fotball-Europa har fått en ny hjemmelekse, etter å ha brukt noen år på å prøve å venne seg til Bodø/Glimts suksess. Klubbnavnet bør uansett være enklere å huske denne gang.
Navnet er Tripic
Navnet de sannsynligvis allerede har rukket å lære seg er Zlatko Tripic. Man kan kanskje si at det ikke er noen overraskelse. Vikings uventede suksess de siste få årene er på et vis bygget rundt den kontrollerte galskapen Tripic fra Lyngdal symboliserer i kamper som virkelig betyr noe.
Ingen kamper har betydd mer enn denne. Det syntes.
Selv verdensstjernene Harry Kane og Michael Olise var rystet.
Olise i den grad at han endte med å kaste ballen i hodet på Tripic og bli utvist. Det har aldri skjedd for Olise før. Så har verdensstjernen heller aldri tidligere spilt mot Zlatko Tripic.
Kane på sin side hadde akkurat slått Lionel Messis mesterligarekord. Den som dreier seg om å skåre flest mål etter fylte 30 år. Likevel var det ett år eldre Tripic som var kampens virkelige sensasjon.
Ventetiden er over
«Dette har jeg venta 34 år på», sa en oppglødd Tripic selv til TV 2s Jan Henrik Børslid ute på kunstgresset få sekunder etter kampslutt, før han fortsatte med det som fremsto som en meget presis analyse: «Jeg føler jeg har noe oppi pappen som skiller seg litt ut».
I en alder av 34 år fikk Tripic og pappen hans også sitt internasjonale gjennombrudd.
Det er ikke normalt. Så er det også veldig lite som er normalt med den veien Stavanger-klubben har tatt til noe som snart kan kalles europatoppen. Tar man poeng mot Bayern München i Mesterligaen er man i verdens ypperste elite på klubbnivå.
Mange mente tyskerne var Europas beste lag forrige sesong, selv om de røk ut i turneringens semifinale i et thrilleroppgjør mot den senere mester PSG.
Nå forlater de Rogaland lettere rystet.
Og den aller viktigste grunnen heter altså Zlatko Tripic.
Bunnpunktet der alt begynte
Han var på banen da den falmede storhet Viking nådde et bunnpunkt så sent som i juni 2018. Da tapte Viking 5–0 for Nest-Sotra i 1. divisjon, tross et lag som i tillegg til Tripic inkluderte Julian Ryerson og Leo Østigård. På benken satt en ung Kristian Thorstvedt.
Veien til Mesterliga-eventyret åtte år senere har vært smal, i den forstand at den har vært kommunal og kronglete, i mye større grad enn å være en slags mektig motorvei.
De viktigste elementene i Vikings suksess er nemlig lokale.
Det dreier seg om en meget vellykket satsing på lokalt talent.
Det dreier seg om ansettelsen av Norges til da yngste klubbdirektør i Eirik Bjørnø tilbake i 2020.
Den dynamiske duo
Det dreier seg også om en trenerduo i Morten Jensen og Bjarte Lunde Aarsheim som ble en suksess som var så vanskelig å forutse at den egentlig bare kan sammenlignes med, ja, Kjetil Knutsens triumfferd i Bodø/Glimt.
Bare det å ha et likestilt tospann som trenere i en toppklubb er til de grader en sjeldenhet. Å få det til å fungere på denne måten er enda mer unikt.
«Jensen har tidligere vært trener for Vidar og Havørn, og gikk fra en godt betalt jobb i oljebransjen til å nærmest halvere den i Viking», var beskrivelsen i Solabladet av Morten Jensen da duoen overraskende overtok i 2020.
Det sto ikke akkurat «Mesterliga» skrevet mellom linjene på den varedeklareringen der.
Som med Kjetil Knutsen i Bodø/Glimt var det på flere tidspunkter høylytte krav om å finne andre trenerløsninger. Men den unge klubbdirektør Bjørnø hadde troen på sin duo og fikk støtte for det i styret.
I begge klubber valgte man derfor å stole på instinktet og belønne sine trenere med tålmodighet.
Et helt ålreit lag fra Tyskland
Resultatet er at begge i dag representerer Norge i Mesterligaen, som er en prestasjon som i seg selv er mye mer overraskende og imponerende enn landslagets bragder i sommerens VM.
I den grad det er noen som helst vits i å skulle sammenligne. Som norsk fotballentusiast, og dem er det mange av nå, bør man heller bare nyte.
«Det er et decent lag vi møtte», som Bjarte Lunde Aarsheim på sitt underfundige vis sa det på vei inn i TV 2s studio etter kampen.
Det er mulig å være enig.
Noe av det aller beste med Vikings første poeng i Mesterligaen var da kanskje også at det faktisk lett kunne vært flere. Midtstopper Henrik Falchener var i hvert fall innom tanken i intervjusonen etter bragden mot den tyske gigant Bayern München.
Vel var tyskerne dominerende i mye på kunstgresset i Jåttåvågen, men et par av målene de blåkledde slapp inn føltes nok likevel for enkle.
Mentalitet, mentalitet, mentalitet
Derfor føles dette også bare som starten på enda et kapittel i det moderne Viking-eventyret, når den kontrollerte galskap minst seks ganger til skal vises frem for Europa før gruppespillet i Mesterligaen er over i januar.
Om Viking likevel ikke skulle ta ett eneste poeng til, vil man for all fremtid fremkalle smil i Stavanger ved å hente frem minnene om denne tirsdag den 13. oktober 2026.
«Det er fryktelig å møte oss på denne banen når vi har moment», konstaterte kveldens siste målskårer, Herman Haugen.
Mens trener Aarsheim igjen og igjen trakk frem «mentaliteten» som nøkkelen på sin vei gjennom intervjusonen.
Det er denne som har brakt Viking fra braktap mot Nest-Sotra til å lede 2–0 over Bayern München.
Én mann personifiserer dette mer enn noen.
«Mentality monster», kalles spillere som Zlatko Tripic ute i den store verden. Eller kanskje bare monster. I hvert fall hvis man spør Michael Olise.