Vi kan kalle det «institusjonell intelligens».
Det er et begrep for hva som skjer bak sceneteppet i fotballklubber. Det skjer mye. I sommer byttet ni av lagene i Premier League trener. Rundt 45 milliarder kroner ble brukt på spillerkjøp. Men hva så vi i løpet av de fire første rundene?
Ting er i stor grad som før.
De som slet i fjor, sliter i år. De som var lure før, er lure nå.
Om den interne prosessen er svak, betyr det knapt noe hvem du kjøper.
Buet av banen
Det finnes en god indikator for hvor mange poeng en trener tar i en ny klubb, og det er resultatene til forgjengeren.
Taktikeren som virker genial i én klubb, kan virke håpløs i en annen. Det er selve organisasjonene som holder på vinneroppskriften. Hemmeligheten er institusjonell.
Denne observasjonen ble nylig gjort av en konsulent.
Omar Chaudhuri jobber for Twenty First Group, et selskap som hjelper store fotballklubber til å bli smartere. For tre uker siden skrev han om sommerens spinnville overgangsmarked, et sirkus preget av løse rykter, drømmende fans og store overskrifter.
Men det er veletablert i fotball at overgangssummer har lite å si for hvem som gjør det bra.
Ingen beviser dette bedre enn Tottenham.
Spurs har vært i krise i to år nå.
De skal være blant de seks beste i England, men har sklidd ned til 17. plass to sesonger på rad. I mai berget de plassen på siste dag. De har gjort alt for å fikse problemene.
I fjor sparket de styreleder Daniel Levy. De hentet to trenere som fikk fyken. Så ansatte de Roberto De Zerbi og ga ham en fet kontrakt på fem år. I sommer har de gitt ham 10 nye spillere til en verdi av rundt 4 milliarder kroner. Bare Liverpool hadde et høyere nettoforbruk i England, ifølge nettsiden Transfermarkt.
Disse spillerne er gode. De fleste av dem har levert for andre lag i England. På papiret er Spurs bedre enn før.
Men etter fjerde seriekamp ble Spurs buet av banen. Laget sto med 0 seire og 0 mål.
De lå på 17. plass – igjen.
Samme som før
Vi vet ikke hvordan Spurs jobber internt, men det ser ikke bra ut fra utsiden.
De har betalt over markedspris for flere spillere. Det var et sjansespill å gi De Zerbi en avtale på fem år når de fort kunne rykket ned. De to andre trenerne de valgte i fjor, Thomas Frank og Igor Tudor, sto ikke for spillestilen fansen ønsker.
Spurs er ikke alene.
Liverpool sparket Arne Slot i sommer, fordi laget manglet brodd, balanse og stabilitet. Nå har de unge og lovende Andoni Iraola, og nye spillere verdt rundt 3 milliarder kroner, men problemene er der ennå.
I Manchester United har Michael Carrick like mange poeng – fire – som utskjelte Ruben Amorim hadde på samme dato i fjor.
De sterkeste lagene har ofte de beste interne prosessene.
Det handler om hvordan de tenker, planlegger og legger til rette for spillerne. Det er støtten de gir til treneren. Det er fasilitetene og kulturen. Det er stegene de tar for å finne gode spillere. Det er direktørene, analytikerne, tallknuserne.
Det er folkene du aldri hører om, fordi prosessen er skjult.
Som Chaudhuri sier: Klubber må lete internt før de leter eksternt.
Ingen har misforstått dette poenget mer enn Chelsea.
Siden Clearlake Capital kjøpte klubben i 2022, har de vært besatt av Brighton. Den lille klubben fra sørkysten har i lang tid hentet talenter billig og solgt dem dyrt, spilt nydelig fotball og ligget høyt på tabellen. Alle vet at Brighton er blant de smarteste lagene i Premier League.
Chelsea har loppet Brighton for talent. På fire år har de hentet en hovedtrener (Graham Potter) og staben hans. De har kapret en sportsdirektør (Paul Winstanley), to spesialister på rekruttering (Kyle Macaulay og Sam Jewell).
Og de har kjøpt 16 spillere.
16.
Men Chelsea jobber ikke på samme måte. Forrige sesong havnet Brighton over dem på tabellen, og det samme var sant etter fjerde ligarunde.
Brighton har noe som Chelsea ikke kan kjøpe.
Gamblerne
Flere av de smarteste lagenes eiere forstår statistisk analyse.
Brighton og Brentford ledes av profesjonelle gamblere som har algoritmer for hvordan de skal bygge laget og finne spillere. I Brentford er sjefen Matthew Benham, en tidligere fysikkstudent ved Oxford University, som har skapt et selskap som hjelper gamblere med å tippe riktig resultat.
Benham har en rasjonell tilnærming til hvordan man ansetter folk og bygger lag. Han flyttet smarte folk fra selskapet sitt for å styre Brentford, blant dem styreleder Cliff Crown og daglig leder Phil Giles.
Og de har gitt alle posisjonene på laget klare karakteristikker.
Spissen er alltid sterk og god i lufta. Om de mister stjernespissen Igor Thiago, som de vet skjer en dag, så har de et klart bilde på hvilken type de vil ha inn.
Brentford har ansatt dødballguruer, en søvntrener, og en sportspsykolog som hadde jobbet med jockeyer, alt for å gi spillerne mest mulig støtte.
Når klubben er så bra drevet, blir trenerjobben enklere.
Thomas Frank tok Brentford opp til Premier League. Han virket som et geni, men i Tottenham fikk han sparken etter åtte måneder.
Og Brentford? De forfremmet dødballtreneren, Keith Andrews. De mistet keeperen, kapteinen, toppscoreren og stjernevingen. Folk spådde nedrykk, men laget kom på niendeplass.
Så bra er klubben drevet.
Ikke til salgs
Dette er problemet for lag som Tottenham.
Den smarte organiseringen må komme fra toppen. Om de vil være som Brentford, må de «kjøpe» Benham, og det skjer ikke. De må få tak i algoritmene bak de lure signeringene, og de er bak lås og slå. Spurs har hentet trenere som har jobbet for både Brentford og Brighton, uten at noen av dem har gjentatt suksessen for dem.
– Du kan ikke kjøpe mentalitet, sier De Zerbi.
Du kan heller ikke kjøpe institusjonell intelligens. Den må oppstå via en kombinasjon av kompetente eiere, flinke direktører, og en kollektiv enighet om hvordan ting skal gjøres, samt god planlegging og is i magen.
Starten av denne sesongen har vist at Chaudhuri har rett. Flere lag går i sirkel, mens direktørene ser på at de nye spillerne sliter like tungt som de forrige.
Uten å forstå at problemet er det som skjer på kontoret.