Jeg spurter over Umayyad-plassen i Damaskus så fort jeg kan.
Jeg kjenner blodet pumpe bak øynene allerede. Et dårlig tegn.
– Hvor skal jeg, roper jeg til det syriske politiet og kaster armene opp i været.
De peker mot venstre.
– Du har fem minutter på deg, roper de etter meg.
Jeg løper mot folkemengden.
Klokka åtte på slaget, skytes fyrverkeriet opp og blir til en stor, blå sky over oss.
Hundrevis av løpere begynner å småjogge.
Damaskus halvmaraton er offisielt i gang.
– Yalla, yalla, yalla!
Skal, skal ikke?
De frivillige står langs ruten i lilla T-skjorter og heier. Unge gutter og jenter, de fleste ikke eldre enn 16–17 år.
Det betyr at de ble født like før eller under borgerkrigen.
Det er uvirkelig å tenke på at det for bare to år siden raste en brutal borgerkrig i landet de nå heier oss gjennom.
Da jeg så at de skulle arrangere halvmaraton, kjøpte jeg startnummer på impuls. Jeg angrer ikke.
Det var en fantastisk opplevelse å løpe gjennom Damaskus, møte alle de glade menneskene som vinket til meg, og kjenne på varmen fra syrerne.
Likevel var jeg i tvil om jeg skulle skrive korrespondentbrev om opplevelsen.
Passer det seg å skrive om noe så trivielt som et halvmaraton fra krigsherjede Syria?
Landet står overfor enorme utfordringer. Her ble over tusen mennesker fra alawitt- og druserminoritetene massakrert så sent som i fjor.
Landet styres av folk som for få år siden stod på terrorlister.
Jeg kom frem til at ja, det skal jeg. Jeg skal faktisk skrive et brev om noe hyggelig fra Syria.
For det første har landet en spesiell plass i hjertet mitt.
Det var hit jeg dro på min første reise som korrespondent i februar i år.
Siden har jeg sett landet forandre seg mye.
Syria trekkes nå ofte frem som et lyspunkt i Midtøsten.
Men sårene er dype, og landet virker å ta to steg frem og ett tilbake.
Likevel er inntrykket mitt er at det sakte beveger seg i riktig retning. Millioner av syrere har vendt hjem, og til tross for alt finnes det en stor optimisme her.
Folk vil ikke la Syria havne i en ny krig.
Derfor er et halvmaraton gjennom Damaskus mer enn et løp.
Det er en milepæl.
Å lage gladsaker er et minefelt
Men hver gang jeg kommer over en hyggelig historie fra Midtøsten, hører jeg en stemme i hodet:
Skal du virkelig bruke tid på dette når det brenner i regionen?
Når det er krig mellom USA, Israel og Iran?
Når bosettervolden har eksplodert på den okkuperte Vestbredden?
Når Jemen står i brann?
Så lar jeg den hyggelige historien ligge.
Det blir til at jeg overser hverdagen i konfliktområder fordi det virker useriøst å snakke om vanlige ting.
Det er så mye annet som haster.
Men da bidrar jeg også til å viske ut virkeligheten for veldig mange mennesker.
Det blir en ond sirkel hvor alt man dekker, blir konfliktrelatert.
Det blir ikke plass til bryllupene, barnebursdagene, fotballkampene eller folk som bare vil løpe en fredagsmorgen gjennom Damaskus.
Det er som om Midtøsten bare får eksistere som et problem. Bildene folk hjemme i Norge får er fra krig og flyktningleirer.
Å lage gladsaker fra Midtøsten føles ofte som å kaste seg ut i et minefelt.
Særlig hvis man leser kommentarer i sosiale medier.
Jeg kjenner folk som har vært på ferie i Saudi-Arabia, men som ikke tør å legge ut feriebilder derfra.
«Fint at du koser deg på ferie, men har du tenkt på menneskerettighetsbruddene i landet?»
Kanskje har man sett en kollega rynke på nesen når man sier at man skal til Dubai.
«Nei, dit vil jeg ikke reise før de begynner å respektere menneskerettighetene.»
Kritikken av menneskerettighetsbrudd er viktig, og den skal vi fortsette å dekke.
Men det er som om alt fra Midtøsten må filtreres gjennom det mørkeste vi vet om regionen.
Man får inntrykk av at folk fra Midtøsten «bare kriger der nede».
Slik Hollywood ofte fremstiller regionen: et sted for terrorister, sjeiker og ørken.
Og det er folk som sitter igjen med stempelet.
Man unnskylder seg jo sjelden hvis man drar på ferie til autoritære Kina.
«Midtøsten går til helvete. Kanskje vi bare burde gi det opp»
Hvorfor føler vi da behov for å ta så mange forbehold når vi snakker om Midtøsten?
Slik jeg selv også gjorde tidligere i dette brevet, da jeg ramset opp alle utfordringene i Syria.
Jeg begynte å tenke på dette da jeg så en kommentar under et av innleggene mine på Instagram. Det stod noe sånt som:
«Midtøsten går til helvete. Kanskje vi bare burde gi det opp.»
Det traff meg midt i magen, og jeg tenkte på det resten av dagen. Jeg følte at jeg hadde sviktet som korrespondent når det var inntrykket folk hjemme i Norge satt igjen med.
En av de viktigste grunnene til at jeg ville bli NRKs Midtøsten-korrespondent, var nettopp å vise andre sider av regionen enn bomber, konflikt og død.
Men når jeg ser tilbake på sakene jeg har laget, domineres de av nettopp krig, konflikt og død.
Da er det ikke så rart at folk har et negativt bilde av denne vakre, men ulykksalige regionen som er mitt hjem.
Ja, Midtøsten har krig, konflikt og bomber.
Men det har også vakker natur, rik historie og mennesker som nekter å gi opp, selv når livet føles som én lang oppoverbakke.
Jeg løper gjennom den flere hundre år gamle souken Al-Hamidiyya i hjertet av gamlebyen.
Gjennom de trange, brosteinslagte smugene tenker jeg på hvor absurd hele dette løpet er.
Jeg får øyekontakt med en gruppe soldater.
Mange i den nye hæren er tidligere krigere fra HTS, bevegelsen som en gang var knyttet til Al Qaida, og som nå styrer Syria.
De som for få år siden kjempet en blodig krig, passer nå på at jeg og hundrevis av andre kan løpe trygt gjennom Damaskus' gater.
– Yalla, fortere, roper noen av dem.
Jeg roper tilbake at jeg ikke kan «yalla» noe fortere enn dette.
Jeg tror ikke de heller hadde sett for seg at de en dag skulle stå og passe på folk som løper halvmaraton.
Knærne mine verker mens jeg løper mot mål, men jeg kjenner en varme spre seg.
Kanskje fordi jeg ser lyset i enden av denne tunnelen.
Kanskje fordi jeg ser de unge frivillige som står og deler ut vann og dadler.
På familiene som har kommet ut for å se på.
På alle som prøver å skape seg en normal hverdag etter så mange år med krig.
Det er disse historiene jeg vil bli flinkere til å fortelle.
For dette Midtøsten finnes også.
Og kanskje er det nettopp det største som skjer i Syria denne fredagsmorgenen:
At folk endelig kan løpe mot noe, i stedet for å flykte fra noe.