Beabadoobee – «Memories»
Britiske Beabadoobee, eller Beatrice Kristi Ilejay Laus som hun egentlig heter, er en av de beste nye stemmene innen alternativ popmusikk.
Med mer enn den ene foten plassert nede i 90-talls-indien, har hun tryllet frem en pen rekke vidunderlige låter de seneste årene.
Særlig den vilt gode «Beaches» fra 2024, som fremdeles er en stor favoritt som får gåsehuden til å poppe opp på uante steder.
På sin nye låt «Memories» befinner Beabadoobee seg trygt i kjærligheten, og hun klinker inn en sang som hadde passet perfekt på det klassiske albumet «Reading, Writing and Arithmetic» av The Sundays fra 1990.
Stemmen hennes er prikk lik Harriet Wheelers, og musikken er helt identisk. Og dét er ikke negativ kritikk. Tvert imot. The Sundays var helt eksepsjonelt bra på det albumet.
«Memories» er knappe tre minutter med vellyd som dusjer alt det negative bort og vekk – sånn som god popmusikk skal gjøre.
Beabadoobee er for øvrig booket til selveste Oslo Spektrum fredag 27. november, og veldig snart dukker hennes nye album opp med gjester fra Paramore, Turnstile, Deftones og The 1975.
Beabadoobee er indiepopens nye sjef.
Fangst – «Kaldt under solen»
Skranglemusikk fra Bergen går visst aldri helt av moten.
Med en profesjonell tilnærming til et lydbilde preget av «gjør-det-selv», lager Fangst fengende, dog småstygg, dansbar rock.
«Kaldt under solen» fra det dagsferske albumet «3000» fungerer like godt som tankevekkende anti-krigslåt som konsertvennlig spilloppmaker.
Låten har en gjennomgående ungdommelig energi som aldri fullstendig overskygger det mer voksne budskapet.
Her er altså viktig tematikk satt til riktig god musikk.
Med medlemmer fra band som Hvitmalt Gjerde, Death By Unga Bunga og Honningbarna, er det ikke direkte overraskende at Fangst er et solid band som vet akkurat hva de gjør.
Dette lar bandet spille på flere ulike styrker, og sammen lage musikk som låner litt fra de nevnte bandene.
Samtidig oppleves musikken som noe helt eget. «Kaldt under solen» er like god ved tiende avspilling som ved første.
Tre minutter med pønk i skranglerock-drakt på bergensdialekt? I dette tilfellet: ja takk!
Linn-Maria – «Undecided»
Jeg må si at jeg synes dette er ekstremt catchy!
Fra selveste Lyngen i Nord-Troms kommer artisten Linn-Maria. 27-åringen har tatt turen til hovedstaden for å satse videre på musikk – med god grunn.
Dama elsker gitarpop, og hun oppfordres herved til å feire sin singeldebut på alle mulige måter.
For om dette er det første vi hører fra denne kanten, har vi mye godt i vente!
Moon Inhabitants – «Månebedotten»
Snakk om å leve opp til tittelen!
Ikke fordi denne norske kvintetten høres ut som om de har falt ned fra månen – tvert imot – men fordi man måper som et tåpe når man hører dette.
Av forundring, og ikke minst beundring.
Dette fyrverkeriet av en låt er hentet fra det ferske albumet «Canned Luna», hvor du finner musikere fra den forholdsvis yngre garden innen jazz og musikalske slektninger.
For øvrig folk du finner i en rekke andre band, som Blister Pearl, CC Dahls og Lightning Trio.
Dynamikken og variasjonen de har skapt på denne plata er imidlertid noe helt for seg selv, fra tandert og elegant, til krakilsk og kaotisk.
«Månebedotten» er fra den viltre enden.
Inspirasjonen fra amerikanske frijazztradisjoner legges ikke skjul på, og resulterer i noen herlig hektiske minutter.
Det går i et forrykende tempo med sterk samkjøring.
Jørgen Fiskes trommer pisker gjengen stødig sammen, mens spesielt pianist Sondre Moshagen skinner når han etter hvert klemmer ut både en virtuositet, selvtillit og stålkontroll av en annen verden.
Det sklir aldri for langt ut, samtidig som det tar helt av.
Hællemåne, musikk er moro!
Majid Jordan – «Have I Gone Too Far?»
Det finnes som kjent ingen måte å måle vibber på, men om den hadde eksistert, ville Majid Jordan satt standarden.
Den kanadiske duoen fra Drakes leir har i en årrekke levert synthpop-møter-alternativ R&B, og gutta har den udefinerbare coolnessen som er essensiell når man skal lage musikk med åpenbare ambisjoner.
Deres femte studioalbum «Two Roads» starter med triphop-krydra «Have I Gone Too Far?», og med eller uten tvangslidelser hørte jeg på sporet sikkert opp mot dusinet ganger før resten av fullengderen fikk oppmerksomhet.
Sløye og passe sløve trommer gir albumåpneren en organisk følelse, og legger til drømmende synth og glitrende vokal som minner om en viss annen superstjerne fra Canada.
En overordna deilig atmosfære gjør dette til et must i høstens spilleliste for alle med hjerte for, du gjetta riktig, vibber.
AZ Chike + Tyler, The Creator – «Look Like My Mama»
Først Kendrick, så Tyler, The Creator. Det ser ut som at AZ Chike begynner å bli din favorittrappers favorittrapper.
California gjør et sterkt comeback når AZ Chike tar med Hawthornes egen Tyler, The Creator på «Look Like My Mama».
Med harde bars og West Coast-produksjon føles denne låten som en trampoline i hodet mitt.
Tyler svarer fans som mener han ble for følsom og bare snakker om bilene sine, mens han fortsetter «don't tap the glass»-vibene med et lekent rimmønster og hoppende vokal.
AZ balanserer Tylers vokal med den klassiske West Coast-flowen sin – monoton og hard.
Trenger du en låt som funker like godt til løfting av vekter som i pausen mellom settene? Da er denne noe for deg.
Future Nostalgia – «Wind Chimes»
Da P3 Musikk dediserte en hel dag til shoegaze og drømmepop i april, var Oslo-baserte Future Nostalgia ett av bandene som min kollega Nina anbefalte på lufta.
Det er velfortjent, for begge albumene «Mellow» (2025) og «Imaginary Conversations» (2024) demonstrerer et band med det rike lydbildet, de mørke, brummende gitarene og de lyse, høye toppene som vi shoegaze-elskere aldri får nok av.
Nå er de tilbake med enda mer nytt, og august-slippet «Wind Chimes» innfrir.
En wind chime er en liten bjelleliknende ting som lager små, diskrete plingelyder når det blåser ute.
Men låta er isteden en rask, bråkete affære på tre minutter som bygger opp sin egen herlige og følelsesladde atmosfære, med alle sine lag av gitarer og effekter.
Underscores – «Unlimited Love»
Amerikanske April Harper Grey, kjent under artistnavnet Underscores, er tilbake med ny musikk etter at det kritikerroste albumet «U» kom tidligere i år.
Vi holder oss i det samme lydlandskapet her, for «Unlimited Love» kunne lett passet inn i albumets sporliste uten at det er noe jeg hadde tenkt over.
Den har den samme eksperimentelle elektropopen, og godt er det! For dette er en real partybombe.
Sangen starter overraskende rolig, men etter få sekunder øker tempoet og stemninga settes på plass. Underscores er en mester i å kombinere rare lyder med farlig gode poplåter, noe hun viser veldig godt her.
Jeg trodde det ikke selv, men kanskje sprettballer og laserpistoler alltid har vært ment for popmusikk?
Mot slutten av sangen bygges det opp mot en stor avslutning, og som i mange av hennes tidligere verk skuffer ikke droppet her heller.
Fremover er Underscores absolutt ikke i mangel av arbeid – hun skal varme opp for Charli XCX på hennes kommende USA-turné. Sikkert ikke tilfeldig, ettersom det er mange likheter mellom Underscores og spesielt Charli XCX' mest anerkjente album «BRAT».
Trenger du musikk å danse til, er «Unlimited Love» et perfekt valg for å få beveget litt på dansefoten!
Ice Spice + Lil Yachty – «Out My Face (My Baby)»
Er du drittlei av noen i livet ditt som plager deg?
Sett på denne og nyt lyden av at frasen «get out my face» spyttes over tyve ganger.
Sørstatsrapperen Lil Yachty (f. 1997) og New York-rapperen Ice Spice (f. 2000) er blant de artigste amerikanske navnene under 30 for tida.
Endelig slår de to luringene seg sammen, og resultatet er ordentlig hardt. Hurra!
Den tre minutter lange låta er todelt, og på hver halvpart får de to briljere på hver sitt vis, på hver sin beat. Breialt og selvsikkert.
Den største hiten til Ice Spice er samarbeidet «Boy’s a liar Pt. 2», som hun gjorde med britiske PinkPantheress, og der er rappingen bakt inni et vimsete, klubbete uttrykk på grensen til hyperpop.
Mens Lil Yachty på sin side startet karrieren med sørstatstypisk mumble rap, før han i 2022 remikset Tame Impalas «Breathe Deeper» og ble så inspirert at han slapp det nyskapende psykedelisk rock/rap/fusion-albumet «Let’s Start Here» året etter.
Men her er Isis (Ice Spice) og Miles (Yachty) tilbake i mer rendyrket rap, og har åpenbart hatt det moro sammen i studio.
Det smeller!